Redigerer Stridsøkskulturen (avsnitt)

==Utforskning og levninger==
Stridsøkskulturen er blitt forstått som den tiden hvor man antar at [[indoeuropeere]] migrerte inn i Europa fra øst. Nyere forskning av Haak et al (2015) bekrefter migrasjonen av [[jamnakulturen]] inn i vestlige Europa og som deretter utviklet stridsøkskulturen.<ref name="Haak"> Haak, Wolfgang, et al. (2015): [http://arxiv.org/ftp/arxiv/papers/1502/1502.02783.pdf «Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe»] (PDF) i: ''Nature'' '''522''', arXiv:[https://arxiv.org/abs/1502.02783 1502.02783], doi:[https://dx.doi.org/10.1038%2Fnature14317 10.1038/nature14317]</ref> Stridsøksfolkene skulle være de fjerne opphavsmenn til det språklige fellesskapet i de enorme landområdene der det snakkes [[indoeuropeiske språk]].<ref>Bente Magnus og [[Bjørn Myhre]]: «Forhistorien til ca 800», ''Norges historie'' bind 1 (s. 73), Bokklubben nye bøker, ISBN 82-574-0434-9</ref>

I [[Nord-Norge]] var stridsøkskulturen tilstedeværende i innlandet i [[Rana]] kommune ([[Dunderlandsdalen#Bosetning i steinalderen|Dunderlandsdalen]]).

I Mellom-Europa, Øst-Europa og Nord-Europa kalles kulturgruppen like ofte for den [[båndkeramiske kulturen]] etter den store undergruppen av båndkeramisk kultur i [[Tyskland]], [[Polen]], [[Tsjekkia]], [[Slovakia]], [[Sveits]] og [[Nederland]].

Andre omtalte undergrupper er for eksempel den [[Danmark|danske]] enkeltgravkulturen, den [[Sverige|svensk]]-[[Norge|norske]] stridsøkskulturen, den [[Finland|finske]] båtøksekulturen og den [[Russland|russiske]] [[Fatjanovokulturen]]. De ulike navnene på ellers overlappende fenomener kommer delvis av ulik [[arkeologi]]sk forskningstradisjon og delvis ut fra behovet for å skille mellom mindre detaljer innenfor ellers likelydende kulturer.

I sitt eldste stadium er alle grupper av stridsøkskulturer kjennetegnet av stridsøkser, ganske lik den svensk-norske undergruppens eldste øksetype. I senere stadier finnes det få stridsøkser i de sentraleuropeiske områdene, mens de er tallrike i de nordlige og de østlige områdene. De fleste stridsøkser funnet i Norge er av samme type som de svenske, men fremstilt av lokale bergarter, slanke og elegante, ofte slipt og polert. Som redskaper var de ubrukelige, heller ikke gode våpen. Til det bruk har folk fortsatt med stein- og flintøkser, mens stridsøksene har tjent en [[symbol]]sk funksjon, som et [[statussymbol]].<ref>Bente Magnus og Bjørn Myhre: «Forhistorien til ca 800», ''Norges historie'' bind 1 (s. 75)</ref>

Stridsøkskulturene er ulik den eldre [[traktbegerkulturen]] (svensk ''Trattbägarkulturen'', engelsk ''Funnelbeaker culture''). Stridsøksfolkene la større vekt på [[husdyr]]hold og mindre vekt på jordbruk enn traktbegerfolk, var mer mobile på utkikk etter nytt beiteland, og mer opptatt av våpen.<ref>[https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/0206-steinalderkulturer.html Stridsøkskulturen, ''Norgeshistorie.no]</ref> Og mens traktbegerkulturen hadde kollektive [[Megalittisk monument|megalittgraver]], hadde stridsøkskulturen individuelle graver. Gravene er enmanns- eller dobbeltgraver, ofte under flat mark, men iblant også under en lav haug. 

Den døde ligger alltid i sove- eller fosterstilling med opptrukne knær, i en trekiste nedsatt i bakken. Nær hode eller overkropp lå mannens stridsøks eller kvinnens [[smykke]]r. Ved den dødes føtter ble det satt et leirkar, trolig med mat i. Funntettheten er størst i områder med mulighet for enkelt åkerbruk, der den eldste jordbruksfasen har etterlatt flest spor.<ref>Bente Magnus og Bjørn Myhre: «Forhistorien til ca 800», ''Norges historie'' bind 1 (s. 76)</ref>

Sammenlignet med traktbegerkulturen med sine megalittgraver og kollektive graver, synes det å ha skjedd en overgang til et mer individualistisk samfunn i stridsøkskulturene. Stridsøkskulturene er nært beslektet med den noe yngre vesteuropeiske [[klokkebegerkulturen]] (svensk ''Klockbägarkulturen'', engelsk ''Beaker culture''), men introduksjonen av [[metall]] endret de sosiale strukturene.{{tr}}

Rundt {{formatnum:3000}} graver er blitt avdekket fra [[Skåne]] til [[Trøndelag]]. De bortimot {{formatnum:3000}} stridsøksene som er funnet, har vært spredt over hele Norden, skjønt mest sparsommelig i det nordlige Sverige og nordlige Norge. Mindre enn 100 bosetninger er blitt identifisert, og deres etterlatenskaper er forsvinnende få, ettersom de er funnet på landbruksområder som har vært dyrket og pløyd helt opp til moderne tid. Den norske arkeologen [[Einar Østmo]] har rapportert funnsteder nord for [[nordlige polarsirkel|polarsirkelen]], i [[Lofoten]] og så langt nord som dagens [[Tromsø]].

I sammenheng med [[Germanere|germansk]] innvandring har [[Einar Østmo]] framhevet at kystområdene rundt [[Atlanterhavet]] og [[Nordsjøen]] og til dels rundt [[Østersjøen]] var knyttet sammen av en livskraftig maritim økonomi som tillot en vidtrekkende geografisk spredning og et tettere kulturelt fellesskap enn i innlandet. Det store antallet av [[helleristning]]er i Sverige og Norge som viser betydelig skipstrafikk, er blitt sett på som en klar indikasjon på handelsruter. For sjøfarende kulturer som den nordiske var sjøen en hovedvei og ikke en hindring.