Redigerer Storofsen (avsnitt)

==Bakgrunn==

Vinteren [[1788]]&ndash;[[1789]] var svært kald, selv til [[den lille istid]] å være (den var en av de seks vintrene mellom [[1608]] og [[1814]] hvor [[Themsen]] i London frøs til så det var mulig å holde marked på isen<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/norge/i/Kvjo4/londons-innbyggere-varmet-seg-med-marked-paa-isen|tittel=Londons innbyggere varmet seg med marked på isen|dato=2015-02-14|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref>). Snøen kom imidlertid sent, dette førte til [[barfrost]] og dyptgående [[Tele (jord)|tele]]. Denne telen hadde trolig ikke sluppet taket i de dypeste jordlagene i høyfjellet da det kraftige regnværet kom. Barfrosten førte til høytstående [[grunnvann]] som mettet [[myr]]er og porer i jordsmonnet med vann. Senere på vinteren kom det også unormalt mye snø og sludd.

Dette var mot slutten av den perioden som gjerne kalles den lille istid. En tid med lange vintre og kalde somrer, noe som førte til at [[isbre|breene]] vokste kraftig. [[Tregrense]]n var også lavere enn den er i dag, trolig rundt 200 meter.  I en periode etter midten av 1700-tallet var klimaet mildere, men fra 1773 ble det kaldere igjen<ref name="NVE2008" />. Aller kaldest var det i 1784<ref name="NVE2008" />, som følge av et gigantisk [[vulkanutbrudd]] ved [[Laki]] på [[Island]]. Store mengder gass ble sluppet ut i atmosfæren, noe som førte til nedkjøling og langvarig islegging på mange av elvene i Europa. Og den påfølgende [[isgang]]en førte til rekordstore flomstigninger. [[Mosel]] steg blant annet med cirka ti meter<ref name="NVE2008" />. I [[1787]] og [[1788]] var igjen uvanlig tørt og kaldt i Norge, og på senvinteren kom det store mengder snø. Våren [[1789]] kom sent, og da den kom, ble det svært varmt og fuktig. Fuktigheten førte til liten fordampning av snøen.