Redigerer Statssekretær (Norge) (avsnitt)

== Statssekretærer i moderne tid ==

Ordningen med statssekretærer ble innført i 1947. [[Arbeiderpartiet]] og [[Norges Kommunistiske Parti]] var for ordningen, mens de borgerlige partiene ([[Bondepartiet]], [[Kristelig Folkeparti]], [[Venstre]] og [[Høyre]]) var imot. Da forslaget ble behandlet i [[Stortinget]] den 7. juli ble det vedtatt med 78 mot 41 stemmer, og den 11. juli 1947 ble ordningen gjort offisiell gjennom kongelig resolusjon. Samme dag fikk ble det utnevnt sju statssekretærer i [[Einar Gerhardsens andre regjering]], i Finans-, Forsvars-, Handels-, Kirke-, Landbruks-, Samferdsels- og Sosialdepartementet. [[Statsministerens kontor]] fikk statssekretærer på nyåret i 1956,<ref name="dagtid" /> disse hadde tidligere hatt titler som statsministersekretærer.<ref name="statsministersekretærer" /> Med [[John Lyngs regjering]] i 1963 fikk man statssekretærer i nesten alle departementer, og med [[Lars Korvalds regjering]] ti år senere fikk man også flere enn én statssekretær i enkelte departementer, i første omgang i Sosialdepartementet.<ref name="dagtid" />

I 1968 fikk stortingsrepresentant [[Paul Thyness]] ([[Høyre|H]]), selv tidligere statssekretær, stortingsflertallet med seg på følgende vedtak:
<blockquote>«Det henstilles til Regjeringen å ta opp til nærmere vurdering statssekretær-embedets funksjon og status, og eventuelt fremme forslag om hvorledes embedene mest hensiktsmessig kan innpasses i forfatningen.»<ref name="dagtid" /></blockquote>

[[Per Bortens regjering|Borten-regjeringen]] nedsatte et utvalg i 1970 for å følge opp vedtaket. I dette utvalget satt [[Guttorm Hansen]] og Thyness, og disse la frem fire forslag til grunnlovsendinger for å befeste statssekretærrollen.<ref name="dagtid" /> Utvalget la også frem en [[Norges offentlige utredninger|offisiell utredning]], NOU 1974: 18.<ref name="NOU" /> I 1976 ble statssekretærordningen skrevet inn i Grunnloven, vedtatt med 146 mot 9 stemmer. Det eneste partiet som var mot endringen var [[Anders Langes Parti]], og dets fire representanter fikk med seg én fra Senterpartiet, tre fra Høyre og én fra [[Sosialistisk Venstreparti]] til å stemme imot. Et av forslagene til Hansen og Thyness som ikke gikk igjennom var det at statssekretæren skulle kunne møte i Stortinget (uten stemmerett) på samme måte som statsråder, slik at statssekretærer også ble underlagt et parlamentarisk og konstitusjonelt ansvar. Dette forslaget ble imidlertid droppet etter at [[Odvar Nordlis regjering]] gikk imot det.<ref name="dagtid" />

I 1980 ble [[Helen Bøsterud]] den første statssekretæren som kom fra stortingsplass, noe som var blitt mulig med lovendringen i 1976.<ref name="dagtid" /> Dette er likevel heller unntaket enn regelen, og de fleste statssekretærer er fortsatt unge og med liten erfaring fra valgte politiske verv. På 2010-tallet blusset debatten opp igjen blant annet på grunn av at stortingsrepresentanten [[Bård Hoksrud]] (Frp) gikk over til å være statssekretær i Samferdselsdepartementet.<ref name="Hoksrud" /> En tverrpolitisk gruppe med stortingspresident [[Dag Terje Andersen]] i spissen foreslo å grunnlovfeste et forbud mot å utnevne stortingsrepresentanter til statssekretærer, men stortingsflertallet ved Ap, Høyre, KrF, SV og [[Miljøpartiet De Grønne|MDG]] stemte forslaget ned i 2016. Stortingsflertallet kom samtidig med en oppfordring til fremtidige regjeringer, der de «forutsetter at det utøves et politisk skjønn som tilsier en viss moderasjon i å rekruttere fra Stortinget».<ref name="moderasjon" />