Redigerer Statsrådssaken (avsnitt)

==Bakgrunn==
[[Fil:Jonas Anton Hielm - norwegischer Politiker.jpg|miniatyr|[[Jonas Anton Hielm]] så for seg statsrådssaken som en utvikling mot parlamentarisme.]]
I 1821 ble det for første gang foreslått at statsrådene skulle «etter Storthinges indbydelse at deltage i debatterne over Lovforslag», men det fikk bare seks stemmer.<ref name="førstegang">[http://www.nb.no/nbsok/nb/08911b08b755612508df6904ea8ab355?index=8#427 Dokument No 76 1872 Den norske Regjerings Indstilling angaaende Negdelse av Sanktion m. B. paa Storthingets Beslutning om Staatsraadernes Deltagelse i Storthingets forhandlinger] - Stortingsforhandlinger 1872, vol.21 no 5 (side 427)</ref> [[Christian Magnus Falsen]] fremmet i 1824 et forslag om at statsråder skulle møte i Stortinget ved å forandre på Grunnlovens §62.<ref name="førstegang" /> Stortinget avviste det av flere grunner. En av dem var at det ble sett på som et forsøk fra kongemakten å ''minske'' Stortingets makt, da statsrådene var kongens tjenere.<ref>Side 323, Magnus Jensen: ''Norges Historie, Annet bind fra 1660 til våre dager'' fra ''Norges Historie'' av Andreas Holmsen og Magnus Jensen, Gyldendal, Oslo, 1949</ref> En annen var at det på den tid var en stor skepsis mot grunnlovsendring, og samtlige forsøk på å forandre [[Grunnloven]] ble nektet.<ref>[https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/stortinget-og-unionen-med-sverige/i-unionen/striden-om-grunnloven/ Striden om Grunnloven] - Stortinget.no, lest 21. august 201</ref>

I 1833 kom en kongelig proposisjon som liknet de tidligere, med forskjellen at statsministeren ikke ble nevnt blant statsrådene, og at forhandlingene skulle holdes for åpne dører. Den ble avslått mot 16 stemmer.<ref name="samme sted">Dokument No 76 1872 Stortingsforhandlinger 1872, vol.21 no 5 (side 428). Ettersom tittelen på regjeringlsederen i Christiania skiftet navn først i 1873, kan statsminister peke til Norges statsminister i Stockholm.</ref> Deretter kom en ny kongelig proposisjon i 1842 som inkluderte både statsminister og stattholder, og gjalt både åpne og lukkede møter, med mindre Stortinget ønsket ikke å ha dem til stede. Også et privat forslag ble fremsatt i noe mer detaljert form som tok for seg hvilket statsråd som skulle møte. Proposisjonen ble forkastet med 73 motstemmer (det var 100 seter i Stortinget). Det andre forslaget ble bifalt, men i 1845 ble saken tatt opp på nytt med konklusjonen at den var i strid med Grunnlovens ordlyd, og den ble forkastet.<ref name="samme sted" /> I 1845, 1851, 1854, 1857 og 1860 kom flere forslag og proposisjoner, som alle enten ikke ble bifalt eller som oppnådde simpelt flertall, og ikke 2/3 flertall, som grunnlovsendringer krever.<ref>Stortingsforhandlinger 1872, vol.21 no 5 (side 428-29)</ref> Allerede på slutten av 1830-tallet argumenterte [[Frederik Stang]] og [[Anton Martin Schweigaard]] med at dette ville gi statsrådene en mulighet til å oppklare misforståelser mellom regjeringen og Stortinget.<ref>Side 323-324, Jensen</ref>

Lovforslaget om å få statrsåder til å stille i Stortinget fikk støtte av en av opposisjonslederne, [[Jonas Anton Hielm]], allerede på 1830-tallet. Han så at dette kunne utvikle seg i retning av parlamentarisme. Hielm fikk imidlertid liten støtte.<ref>Side 324, Jensen</ref> En viktig gruppe av opposisjonen var bøndene, som på den tiden ble ledet av Ole Gabriel Ueland.<ref>{{Kilde bok|url=http://www.nb.no/nbsok/nb/f2bdc254d5e20b54151305137129fd55.nbdigital?lang=no#347|tittel=Den vanskelige frihet: 1814-1851|forfatter=Sejersted|fornavn=Francis|forlag=Cappelen|år=|isbn=8202153336|utgivelsessted=[Oslo]|side=|sider=344|kapittel=Kompetansestrid og nasjonalfølelse. Grunnlovskonservatisme|sitat=Kompetansestriden var en strid mellom kongen og embetsmennene.|utgivelsesår=1995}}</ref> Bøndene var i konflikt med embetsmennene, men Ueland var forsiktig med saker han ikke kjente til de fulle konsekvensene av. Han og bøndene stemte derfor konsekvent imot forslagene om å la statråder møte i Stortinget. Da Hielm døde i 1848, tok Johan Sverdrup over som bindeledd mellom bondeopposisjonen og radikalere fra byene. Sverdrup var enig med Hielm, men på det daværende tidspunkt og utover på 1850-tallet brukte Sverdrup mer tid på å samle opposisjonen, delvis ved å forstå deres tankesett og delvis ved å få dem til å samles om en rekke saker.<ref>Side 299-302, Jensen</ref> Sverdrup lyktes å samle deler av bondeopposisjonen, men [[Søren Jaabæk]] stemte imot flere av sakene Sverdrup ville ha gjennomført fordi han var imot å bruke penger, og blant annet ville en jury i straffesaker bli i dyreste laget for Jaabæk.<ref>Side 302-303, Jensen</ref> Det var først i november 1868 at Jaabæk gikk med på at opposisjonen skulle stille under Sverdrups ledelse.