Redigerer Statsakten på Akershus (avsnitt)

== Bakgrunn og følger ==
[[File:Domprost Arne Fjellbu nektes adgang til Domkirken i forbindelse med Statsakten på Akershus (1942) (4553986981).jpg|thumb|I NS-propagandaen var innsettelsen av Quislings regjering 1. februar 1942 viktigere enn [[grunnlovsdagen 17. mai]]. Den folkelige motstanden mot «maktovertakelsen» var imidlertid stor. Bildet viser folkehavet utenfor [[Nidarosdomen]] i Trondheim der den liberale domprosten [[Arne Fjellbu]] demonstrativt holdt gudstjeneste etter at den formelle NS-markeringen der var ferdig. [[Den midlertidige kirkeledelse|Norske prester]] sa opp i protest mot [[nazifisering]]en påsken samme år. Fjellbu ble internert, flyktet til Sverige og ble utnevnt til biskop etter krigen. {{byline|Sven Andreassen/[[Trondheim byarkiv]]}}]]
Det formelle grunnlaget for overtagelsen av makten var at de [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|konstituerte statsrådene]], kalt konstituerte [[minister|ministre]] fra [[25. september]] [[1941]], [[30. januar]] 1942 la ned sine embeder, og anmodet Quisling om å ta tittelen «ministerpresident». Dette var med hjemmel i [[nødrett]]en, og hadde godkjennelse fra den nye [[Norges Høyesterett|Høyesterett]]. Handlingen ble også godkjent av Terboven ved at han klokken 12.15 søndag 1. februar på sitt kontor på [[Stortinget]] aksepterte ministrenes avskjed. Quisling aksepterte anmodningen, og senere på dagen ble det hele feiret med en høytidelig seremoni i Riddersalen på [[Akershus festning]]. Salen var pyntet med NS' solkorsørn, tysk [[det tredje rikets riksvåpen|hakekorsørn]], flagg og faner. Representanter for den nazifiserte norske staten var tilstede sammen med tyske militære og sivile okkupasjonsmyndigheter. Samme kveld ble det arrangert fakkeltog forbi Grand Hotel i Karl Johans gate der ministerpresidenten og regjeringen mottok hyllesten fra balkongen.

Både formelt og reelt besto den tyske overhøyhet i Norge. I praksis ble det stilltiende gitt et større spillerom for [[Nasjonal Samling]]-regjeringen og partiet, mens okkupasjonsmaktens folkerettslige og praktiske ansvar for administrasjonen besto. Quisling tok inn på [[Det kongelige slott|Slottet]], og formelt sett ble [[Kongen]]s (altså statsrådets) og [[Stortinget]]s funksjoner slått sammen. Bestemmelser som tidligere hadde hatt status som [[Forordning (Norge under andre verdenskrig)|forordninger]], ble nå gitt navn av [[rettsregel|lov]]er. Ved lov av 12. mars 1942 ble NS også «statsbærende parti».

Quisling hadde håp om at ordningen ikke bare skulle gi ham og NS formell, men også reell makt og føre til fred mellom Norge og Tyskland. Imidlertid fortsatte tysk tilsynsforvaltning gjennom ''[[Reichskommissariat Norwegen]]'' som før inntil [[Frigjøringsdagen (Norge)|frigjøringen]] 8. mai 1945.