Redigerer Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya (avsnitt)

== Internering ==
{{utdypende|Tyskertøs}}
Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til tiltale etter landssviklovgivningen, men mellom 3&nbsp;000 og 5&nbsp;000 kvinner ble likevel internert mellom mai 1945 og den påfølgende vinter, uten rettslig kjennelse, uten [[advokat]]bistand eller mulighet for å anke. Som rettsgrunnlag viste man til en [[provisorisk anordning]] for tiltak mot kjønnssykdommer.<ref>''Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot [[kjønnssykdom]]mer''</ref> Videre ble det påberopt et beskyttelsesbehov mot privat rettsforfølgelse og overgrep. En provisorisk anordning fra 1943 hjemlet slik internering uten domstolsbehandling.<ref>''Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig'', § 6</ref>

Kvinnene be enten innkalt av helserådene, eller innbrakt av politiet. Også [[Milorg]]-grupper kunne foreta slike arrestasjoner, selv om dette lå utenfor deres mandat. Kvinnene ble deretter forhørt, og der hvor det forelå mistanke om at andre forhold var til stede slik at det kunne reises landssviksak, ble kvinnene overført til politiets landssvikavdeling, i Oslo på [[Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Bredtvet kvinnefengsel]].<ref name=gjestland11>[[Trygve Gjestland|Gjestland, Trygve]] og Gundersen, Thor: ''«Tyskertøser» på Hovedøya'', [[St. Hallvard (tidsskrift)|St. Hallvard]] nr 2/1990, side 11</ref>

Grunnlaget for interneringen var opplysninger om kvinnenes vandel de siste årene, herunder hvor mange ganger de var behandlet for gonoré eller syfilis. Det var kvinnenes vandel de siste årene som var utslagsgivende, og ikke nødvendigvis deres situasjon våren 1945.<ref name=gjestland11 />

Det ble derfor politiet eller helsemyndighetene som bestemte hvor lenge interneringen skulle vare og dette var ugunstig for de internerte.<ref name="pedersen89">Terje Andreas Pedersen: ''Vi kalte dem tyskertøser'', side 89, Scandinavian Academic Press/[[Spartacus Forlag]], 2012, ISBN 978-82-304-0086-9</ref> Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.<ref name=pedersen89 /> Interneringen bar preg av fengsling, og noen leire var disiplinen så streng at det var straffbart å plystre, og det ble advart om at vaktene åpnet ild ved behov.