Redigerer Standard østnorsk (avsnitt)

==Historie==
Standard østnorsk er den regionale videreføringen på Østlandet av [[dannet dagligtale]],<ref>{{Kilde www |url=http://www.osloby.no/nyheter/Oslomalet-holder-pa-a-davve-7081294.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-01-02 |arkiv-dato=2013-01-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20130121012416/http://www.osloby.no/nyheter/Oslomalet-holder-pa-a-davve-7081294.html |url-status=død }}</ref> som var de høyere sosiale lagenes (dvs. fortrinnsvis embedsmannsstandens og borgerskapet i byenes) uttale av det [[dansk språk|danske]] språket i Norge, som en del nordmenn (dvs. datidens overklasse) fikk som morsmål før oppløsningen av [[Danmark-Norge|unionen med Danmark]]. Denne mer skriftrette uttalen av dansk representerer den mest konservative formen for dansk uttale, ettersom dansk skriftspråk var og er konservativt i forhold til talemålet i Danmark. I 1814 hadde anslagsvis 1 % av befolkningen i Norge dette talemålet som morsmål, noe som ifølge [[Moltke Moe]] hadde økt til 5 % i 1900; i etterkrigstiden hadde antallet ifølge anslag fra [[Trygve Bull]] økt til 20 % av befolkningen, og er ifølge [[Kjell Venås]] trolig større i dag, avhengig av hvordan man definerer og avgrenser normaltalemålet i forhold til dialekter.<ref name="Venås 1998">{{Kilde artikkel 
 |forfatter=[[Kjell Venås]] 
 |utgivelsesår=1998 
 |tittel=Dialekt og normaltalemålet 
 |publikasjon=Apollon 
 |nummer=1 
 |url=http://www.apollon.uio.no/vis/art/1998/1/dialekt 
 |issn=0803-6926 
 |kommentar=Fleire har i ettertid peikt på at språksituasjonen her i landet var normal i 1814. Noreg var eit samfunn av bønder og fiskarar, der dei aller fleste tala dialekt. Kan hende så lite som éin prosent av folkesetnaden tala det målet som ikkje var dialekt. Det vart seinare kalla «dannet dagligtale» eller «høyere talemål». Som del av heilskapen har talet på brukarar auka mykje frå 1814 til i dag. Fornorskingsmannen Moltke Moe sa kring fem prosent ved 1900, og språkpolitikaren Trygve Bull nemnde visst prosenttalet 20 i etterkrigstida. I dag er det helst fleire; det spørst korleis ein definerer og skil mellom målformer. Utviklinga er ei følgje av skriftmål og skulegang og av sosial prestisje knytt til normaltalemålet. Og all norsk, normalmål og dialektar, har endra seg mykje frå 1814 til i dag. 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110724185459/http://www.apollon.uio.no/vis/art/1998/1/dialekt 
 |arkivdato=2011-07-24 
 }}</ref> På Østlandet har talemålet i løpet av det 20. århundre i vesentlig grad fortrengt lokale dialekter, noe som av Kjell Venås forklares med skriftspråkets økte betydning, mer skolegang og sosial prestisje knyttet til normaltalemålet.<ref name="Venås 1998"/> Standard østnorsk i dag har, til tross for at det bygger på dannet dagligtale, ofte visse spor fra dialektale talemål på Østlandet; det er nokså få som snakker den mest konservative varianten av talemålet i dag, selv om noen snakker en forholdsvis konservativ variant som kan sies å være en mer ren videreføring av dannet dagligtale.

Et annet navn som dekker i hovedsak det samme talespråket er ''riksmål'', som av riksmålsbevegelsen brukes både om skriftspråket og talespråket. Forskjellen på de to betegnelsene er at navnet riksmål er ment å omfatte standardisert (skriftspråkorientert) talespråk også i andre landsdeler. Talemålet omtales også som ''talt bokmål''.<ref name="Hernes" />

Standard østnorsk skiller seg betydelig fra de fleste dialektene på Østlandet. Det har tidligere blitt argumentert for at talespråket standard østnorsk i språkhistorisk forstand har rot i norsk norrønt, men dette har vært et omstridt spørsmål og avhenger av definisjon.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Didrik Arup Seip
  | utgivelsesår= 1921
  | tittel= Dansk og norsk i Norge i eldre tider
  | utgivelsessted=Kristiania
  | forlag=[[Steenske Forlag]]
 }}</ref><ref>{{Kilde bok
| forfatter= Didrik Arup Seip
  | utgivelsesår= 1959
  | tittel=Norsk og nabospråkene i slutten av middelalderen og senere tid
  | utgivelsessted=Oslo
  | forlag=[[Aschehoug]]
 }}</ref><ref>{{Kilde bok
| forfatter= Didrik Arup Seip
  | utgivelsesår= 1952
  | tittel=Omstridde spørsmål i norsk språkutvikling
  | utgivelsessted=Oslo
  | forlag=[[Fabritius forlag]]
 }}</ref> Andre lingvister, som [[Janne Bondi Johannessen]], mener det lingvistisk har røtter i dansk.<ref name="bondi">[http://www.osloby.no/nyheter/Oslofolk-har-tatt-livet-av-hunkjonn-7098054.html#.UeLLRLtvt2Y Oslofolk har tatt livet av hunkjønn] {{Wayback|url=http://www.osloby.no/nyheter/Oslofolk-har-tatt-livet-av-hunkjonn-7098054.html |date=20130729153249 }}, Aftenposten</ref> Talemålet hører hverken til den [[østnorske dialekter|østnorske]] eller [[vestnorsk]]e dialektgruppen, noe som er hovedgrunnen til at det ikke regnes som en [[norske dialekter|norsk dialekt]] i lingvistisk (genetisk) forstand. Utviklingen av talespråket i og rundt Oslo i dag er preget av at talespråket til folk flest nærmer seg skriftspråket (dvs. [[moderat bokmål]]) mer og mer, dvs. at standard østnorsk brer om seg og at et større omliggende dialektområde normaliseres mot standard østnorsk.<ref name="ap13">«Åssen går’e på Ælvebakken’a?», Aftenposten morgen, 02.01.2013 s. 4,5, seksjon Oslo, del 3</ref>

Standard østnorsk kjennetegnes i dag av at hankjønn og hunkjønn faller sammen til ett kjønn i de fleste sammenhenger, bortsett fra i bestemt form entall og ved bruk av etterstilte possessiver. Tallene er i endring, men 89 % svarte i en undersøkelse bekreftende på at de i varierende grad benytter a-endinger i bestemt form. Dette viser seg bl.a. ved at artikkelen ''en'' har erstattet ''ei'' som hunkjønnsartikkel, som i "''jeg kjøpte en ny jakke''", men av mange beholdes som eget grammatisk kjønn i konstruksjoner som "''liker du nye jakka mi?''". I foranstilte possessiver har imidlertid hunkjønnsformene blitt borte: "''Liker du min nye jakke?''".<ref name="ap13"/> Tendensen er at a-endelser brukes selektivt på enkelte ord (f.eks. «hytta»), men ikke på andre, og uten konsekvent bruk av hunkjønn.

På Østlandet utenfor den sentrale Osloregionen, f.eks. [[Gjøvik]], [[Ringsaker]], [[Stange]], [[Elverum]], [[Fredrikstad]], [[Tønsberg]], og særlig i det østlandske høylandet som [[Vest-Telemark]], [[Hallingdal]], [[Valdres]] og [[Gudbrandsdalen]] er det vanlig å både snakke den lokale dialekten og standard østnorsk, avhengig av situasjon og hvem man snakker med, såkalt [[talemålsvariasjon]].<ref>Evensen, Aaage; Tveit, Tone: TÅG Talemålsvariasjon åt gjøvikensere. En språksosiologisk og språkgeografisk undersøkelse. Norske studiar V, Norsk Målførearkiv, Novus forlag, 1990</ref>