Redigerer Stakk (landbruk) (avsnitt)

== Høystakker i utmarka ==

[[File:Stakk.jpg|thumb|Snitt gjennom utmarks-høystakk]]
I eldre landbruk var det vanlig å slå grasvekster i [[utmark]]a. Graset ble vanligvis oppbevart i [[utløe]]r eller plassert i en stakk, til tørking og oppbevaring. Transport hjem til gården ble
typisk utført om vinteren på snøføre.  [[Fjellslått|Slåtten]] i utmarka var ofte en svært viktig del av gårdsdriften, og stakking i utmarka har vært vanlig over storparten av landet.<ref name=SE1>{{kilde bok|tittel=Sæterbruket i Noreg|forfatter=Lars Reinton|bind=II|forlag=Aschehoug & Co|utgivelsessted=Oslo|utgivelsesår=1957|side=173ff|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042301016 }}</ref>

Stakkene i utmarka ble plassert på et tørt sted, gjerne slik at den var vanskelig å nå for dyr på leit etter mat. Mange steder ble en steinring brukt til å avgrense og beskytte stakken.<ref name=EBD1/><ref name=ROG>{{Kilde bok| redaktør=Rannveig Bog, Andreas Ropeid, N.H.Tuastad| forfatter=| utgivelsesår=1970| tittel=Rogaland i manns minne| utgivelsessted=Oslo| forlag=Det Norske Samlaget| side=81ff| kommentar=Fra Nasjonalforeningens landskonkurranse for eldre}}</ref><ref name=GSU>{{Kilde bok| forfatter=Hallvard M. Hoftun| utgivelsesår=1981| tittel=Gamle Suldal| utgivelsessted=| forlag=Suldal kommune| side=166ff}}</ref>
Ringen kunne typisk være 3-4 meter i diameter.  I midten ble det satt opp en ''stakkstang'' (''stakkstaur, stakkstake, stakkstøstong''<ref name=SE1/>, ''sneis''<ref name=TF1>{{kilde bok|forfatter=Harald E Folden|tittel=Til fjells i fortidens fotefar|forlag=Gyldendal Norsk Forlag|utgivelsessted=Oslo|utgivelsesår=1992|isbn= 82-05-20580-9|url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100807005 }}</ref>) til støtte for høyet, 3-4 meter lang. 
Stangen ble støttet opp av steiner og kanskje også av skråstilte stokker; det var viktig at stakkstangen stod stødig og rett.  For å løfte høyet opp fra bakken, la en i bunnen av stakken la greiner og ris av bjørk eller einer (''undergjerdsris''<ref name=ROG/>, ''onnebur'', ''stakkstongved'',<ref name=SE1/>,
''skog''<ref name=UT1>{{kilde bok|forfatter=Magnus Sandberg|tittel=Utmarka gror att|utgivelsesår=1999|utgivelsessted=Dokka|forlag=Gjølberg Interbok|isbn=82-995139-0-1|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060408005  }}</ref>).

På toppen sto en kvinne eller mann med oppgave å tråkke ned graset rundt stanga.  Det var viktig at graset ble trødd jevnt ned, så ikke stakken med tiden kom til å helle til en av sidene.
Når tråkkeren til slutt skulle ned, kunne en kaste et tau diagonalt over stakken. En person på bakken holdt igjen, mens tråkkeren brukte tauet til å klatre ned på motsatt side.<ref name=ROG/>  En annen brukt måte var at tråkkeren la en vidjekvist rundt toppen av stakkstanga, som støtte for å komme ned.<ref name=NS1/>

I store stakker kunne lag med greiner og kvist også legges inne i stakken, for å gi lufting og for å hjelpe til med å holde stakken sammen (''krake''<ref name=IA/><ref name=SE1/>, ''midtskog''<ref name=UT1/><ref name=NS1>{{kilde bok|tittel=Årbok nr 14 for Norsk skogbruksmuseum|redaktør=Tore Fossum|utgivelsesår=1996|forlag=Norsk Skogbruksmuseum|isbn=82-90660-18-9|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015110608161  }}</ref>).  Det kunne være flere slike lag inne i stakken.  Greiner og kvist kunne også stikkes inn på sidene, for å hindre dyr i å beite av stakken.  Bjørkekvister kunne også brukes for å binde sammen stakken (''vindverjer, værbånd'').<ref name=TF1/>

For å hindre at væte trengte ned langs stanga og fikk graset til å råtne, la en ofte torv på toppen, kanskje også never. Torva ble lagt med grassida ned. Noen steder brukte en hardpakket høy på toppen, holdt sammen av greiner. I mindre stakker kunne en la være å bruke stakkstang, slik at en lettere unngikk at høyet råtnet.<ref name=SE1/> 

Stakken skulle helst ha form som et egg, smal oppe, men også tatt inn litt nede.  Denne forma gjorde at vannet rant av.  Rivene ble brukt for å jevne stakken til slutt.<ref name=NS1/> 

[[File:Stakktuft.jpg|thumb|Stakktuft, Suldal i Rogaland]]
En typisk stakk er i Rogaland oppgitt til å inneholde 12-15 bører med høy, enkelte ganger ned til sju eller opp mot 20 bører.<ref name=EBD1/><ref name=ROG/><ref name=GSU/>  Ei bør med tørt høy kan regnes som om lag 40 kilo.  En flink slåttekar kunne slå tre bører på en dag.<ref name=ROG/><ref name=MV>{{Kilde bok| forfatter=Magnus Våge| utgivelsesår=1959| tittel=Erfjord bygdebok| utgivelsessted=Stavanger| forlag=Erfjord kommune| side=436ff}}</ref>  På en kjelke kunne en få om lag tre bører, mens et hestelass kunne være 6-10 bører. En regnet seks bører for å kunne vinterfore en sau og 36 bører for ei ku.<ref name=RH>{{kilde bok|forfattere=Roy Høibo|tittel=Utløer som valfag|publikasjon=Fra bygd og by i Rogaland 1978/79|sider=11-20|år=1979|forlag=Rogaland Folkemuseum|isbn=82-90271-02-6}}</ref>

Frakt av tørt høy på sommerstid var vanligvis alt for tungvint, og frakten ble utført på vinterføre. Dette var et viktig og tidkrevende arbeid. Transporten kunne bli utført på svært mange forskjellige måter. Ofte ble hest og slede brukt, dragslede eller meieslede.  I nedoverbakke kunne en bruke en ''reist'', en ring laget av bjørkegreiner eller jern, festet under sleden for å bremse.  Var terrenget for ulendt, måtte en greie seg med håndemakt og kjelke.  Var det bratt, kunne en også lage høyballer med nett eller kvister rundt og trille disse.<ref name=RH/> Arbeidet vinterstid var ikke ufarlig, og fortellinger om dødsulykker er ikke uvanlig.  Men arbeidet kunne også være trivelig i godt vær: Fra Nord-Møre er det eksempel på at en kjørte både 30 og 50 hester og karer i følge for å få høyet hjem fra fjellet.<ref name=MR2>{{Kilde bok| forfatter=Jon Tvinnereim| utgivelsesår=1992| tittel=Fylkeshistorie for Møre og Romsdal| utgivelsessted=Oslo| forlag=Det Norske Samlaget| bind=2| side=55f| isbn=82-521-3804-7}}</ref> Ved kysten ble høyet noen steder ført hjem i båt.

Bruk av stakker kan føres tilbake til forhistorisk tid.<ref name=TO>{{Kilde bok| forfatter=Tor Obrestad| utgivelsesår=2004| tittel=Den lengste historia.  Rogaland  10000 f.Kr - 1350 e.Kr.| utgivelsessted=Stavanger| forlag=Wigestand forlag|side=114f| isbn=82-91370-88-5}}</ref> Antagelig har driftsforma vært i bruk i Norge før [[landnåmstiden]], for islandske sagaer omtaler bruken.<ref name=SE1/>

Forhøstingen i utmarka forsvant gradvis i første halvdel av 1900-tallet, med innføring av kunstgjødsel og mer effektiv dyrking av gårdsarealet. I Erfjord i Rogaland er det omtalt bruk av en stakk i utmarka så seint som i 1952.<ref name=EBD1>{{Kilde bok| forfatter=Ernst Berge Drange| utgivelsesår=2004| tittel=Erfjord. Gardar og folk| bind=II| utgivelsessted=Bergen| forlag=Vigmostad & Bjørke| side=696| isbn=82-419-0334-0| kommentar=Utgitt av Suldal kommune}}</ref>  Den dag i dag viser stakktufter i hei og utmark spor etter tidligere slåttevirksomhet og stakkdrift.