Redigerer Song-dynastiet (avsnitt)

== Det nordlige Song 960 - 1126 ==
=== Grunnleggelsen ===

Det nordlige Song-dynasti ble grunnlagt av en general ved navn [[Keiser Taizu av Song|Zhao Kuangyin]] i [[960]]. Han kommanderte de militære styrker i hovedstadsområdet og var generalinspektør for den keiserlige hær.  Han styrtet den syv år gamle tronarving Hou-Zhou (951-960) til [[det yngre Zhou-dynastiet]], det siste av de såkalte fem dynastier. Med hans herredømme endte  ''[[De fem dynastiers og ti kongedømmers tid]]''.
[[Fil:Song Taizu.jpg|thumb|left|200px|[[Keiser Taizu av Song|Keiser Taizu]].]]
Han regjerte så fra 960 til 976, og fikk posthumt navnet ''Taizu''. Han klarte å stabilisere sitt herredømme med en rekke dyktige politiske manøvrer. I stedet for å gå til kamp mot andre generaler fikk ham dem til å overgi sine kommandoer i bytte med høye titler og rundhåndede pensjoner. Han fikk den krigstrette kinesiske befolkningens støtte ved å bygge opp om de [[konfucianisme|konfusianske]] tradisjonelle verdier, han samlet Kina, fratok militærguvernørene deres makt, sentraliserte den politiske myndighet i keiserhoffet og overførte den administrative forvaltning til sivile. Selv levde Taizu-keiseren et nøysomt liv i pakt med de konfusianske idealer, lyttet til sine ministre og sørget for at skattene ikke ble for høye.

[[Kaifeng]] ble hovedstad for et gjenforent Kina; blant Taizu-keiserens bidrag til Kinas samling var gjeninnlemmelsen av den vestlige provinsen [[Sichuan]] i [[965]] ved hjelp av både diplomati og militærmakt. I [[975]] rykket han sørover, men skulle ikke selv oppleve at det siste av de såkalte ti kongedømmer overgav seg uten kamp (i [[978]]), fordi han selv plutselig døde i 976. Det ble i lang tid etterpå skumlet om at han var blitt snikmyrdet, men det synes vesentlig mer sannsynlig at hans høye alkoholinntak var årsaken. Snikmordlegenden synes være rene spekulasjoner utløst av avviket i den «arvefølgen» som fulgte: Det var ikke Taizus sønn som skulle overta som neste keiser, men hans yngre bror.

Grunnlaget for dette nye Kina var langt på vei lagt allerede under det yngre Zhong-dynasti (gjenforening av provinsene, regulering av skattebyrden, bygging av kanaler og anleggelse av kunstige innsjøer, beplantning av nye landområder, etablering av militære støttepunkter).

Men allerede på denne tiden var store områder nord i landet kommet inn under [[khitanerne|khitanenes]] herredømme, og senere [[Liao-dynastiet]]. Da den annen Song-keiser, [[Keiser Taizong av Song|Taizong]] (regj. 976-997) gikk til felts mot dem, gikk det ikke så bra. Kitanene klarte å hevde seg godt militært og vant viktige slag (979, 986), og kunne i 1004 slutte en fordelaktig fredsavtale med Song-styret. Det endte med at Song-hoffet betalte tributt til dem.

I det hele ble det samlede Kina under Song-dynastiet verken så stort eller så slagkraftig militært som flere av de forutgående og etterfølgende. Det katastrofale nederlaget mot kitanerne i 986, der keiseren selv bare så vidt unnslapp med livet i behold, skyldtes ikke minst at kinesernes kavaleri var så underlegent, men også at de beste generalene var blitt sendt i pensjon og at de gjenværende var blitt underlagt sivil overkommando. De militære kunster hadde ikke lenger den samme interesse eller prestisje i samfunnet. Til og med forsøkene på å gjøre seg gjeldende i det svake [[Indokina]] slo feil, og noen av de tilgrensende områder rundt Song-veldet, som [[Nanzhao (kongedømme)|Nanzhao]], slapp fra det med å betale relativt beskjedne tributter til keiseren.

=== Keiser Zhenzong konsoliderer dynastiet og keiserverdigheten ===
[[Fil:Zhenzong.jpg|thumb|left|200px|[[Keiser Zhenzong av Song]].]] 
Det tredje av Sung-keiserne var [[Keiser Zhenzong av Song|Zhenzong]] (født [[968]]), som overtok etter sin far keiser [[Keiser Taizong av Song|Taizong]]. Zhenzongs regjeringstid strakte seg fra [[997]] til [[1022]], og med det ble Song-veldet konsolidert og styrket. Velstanden økte, og militærmakten tiltok ytterligere.

Noen fare fra [[khitanerne]]s Liao-dynasti i nord bestod ikke lenger, særlig ikke etter noen få slag som riktignok ikke endte med noen entydig song-seier, men som ikke desto mindre gjorde det klart at kitanerne ikke hadde nok å stille opp med overfor det nye Kina. I [[1005]] inngikk partene en formell og høytidelig fredsavtale, [[Shanyuan-traktaten]]. Khitanerne oppgav sine krav på omstridte områder som de en gang hadde lagt under seg sør for [[Den kinesiske mur]], og Song-Kina tilerkjente på sin side Liao-herskerne en årlig tributt i sølv og silke. Fra Song-styrets side var det en god forretning å kjøpe seg fri relativt billig fra faren fra overfall fra nord, selv om avtalen over lang tid skulle tappe det keiserlige skattkammer.

Shanyan-traktaten skulle vise seg å være slitesterk; den stod ved lag helt til [[1125]], da Song-dynastiet var så ukloke at de oppmuntret [[jursjenerne]] til å angripe Liao-dynastiets land. Så lenge traktaten stod ved lag, klarte Song-Kina å holde på sin størrelse; etterpå ble det nesten halvert ved at de nordligste delene gikk tapt.

Et annet grep som virket konsoliderende, var keiser Zhenzongs selvopphøyelse av religiøs art. Han sa seg i besittelse av en særlig [[taoisme|tao]]-karisme, og opplyste omverdenen at han hadde mottatt et hemmelig skriv direkte fra himmelen. Selvopphøyelsen bidro til å styrke de absoluttistiske trekk ved keiserverdigheten.

[[Fil:Wang Anshi.jpg|thumb|right|[[Wang Anshi]]]]
=== Keiseren Shenzong og Wang Anshis store reformer ===

Under keiser [[Keiser Shenzong av Song|Shenzong]] (regj. 1067-1085) kom i 1069 de store reformer som knyttes til [[Wang Anshi]]. Wang var keiserens fremste rådgiver, og hadde keiserens fulle støtte slik at Shenzong selv kunne forbli i sin opphøyde keiserlighet hevet over politiske strider og forhandlinger. Reformene var nokså dyptgripende. Oppsummeringsvis klarte de å effektivisere administrasjonen, skape årlige overskudd i [[statskassen]] og styrke den militære slagkraft.

Wang Anshis hovedanliggende var å få et juridisk redskap for å motvirke undertrykkelsen av småbøndene. Det var de som bar den tyngste børen av skatter og arbeidstjeneste. Lignende reformer hadde som siktemål å komme småhåndverkerne til unnsetning.

Men motstanden mot de omgripende reformene var også formidabel. Opposisjonen var særlig sterk i nord. Man unngikk å kritisere keiseren direkte, ettersom åpen kritikk av keiseren var fremmed for kinesisk styringsideologi, men konsentrerte seg om å undergrave Wang. De som tapte mest på Wangs reformer var storgodseiere, storkjøpmenn og pengeutlånere, og ettersom en stor del av embedsverket stammet fra deres kretser var det en god del byråkratisk sabotasje og ikke-samarbeid. Men det var også enkelte intellektuelle som mislikte så brå forandringer, og at ett av resultatene av reformene også var en økt keiserlig maktkonsentrasjon, og samtidig svekkelse av regionenes beslutningsmyndighet i egne anliggender.

[[Wang Anshi]] klarte ikke å bevare sin stilling ved keiserhoffet, og i 1076 ble han forvist, i 1078 atter tatt til nåde, og i 1085 sendt bort for godt. Han ble erstattet av den konservative [[Sima Guang]], som tok stilling for storgodseierne og de rikere kjøpmenn. Han omgjorde Wangs reformlovgivning. Etter de to rivalenes død i 1086 fortsatte dragkampen mellom deres respektive partier. 
[[Fil:China 11a.jpg|thumb|250px|right|Song-riket i 1111]]
Wang Anshis reformer skulle likevel vise seg å beholde mye av sin gjennomslagskraft i et halvt århundre, og de betød meget for rikets stabilitet.

=== Økonomi ===
[[Fil:Fan Kuan - Travelers Among Mountains and Streams - Google Art Project.jpg|thumb|right|Landskapsmaleri fra 1000-tallet]]
På det nordlige Song-dynastiets tid opplevde Kina en rask økonomisk vekst, noe som blant annet kan illustreres med at myntpregingen ble mer enn fordoblet, og det på samme tid som papirpenger ble tatt i bruk. Den økonomiske oppblomstringen hadde ikke noe sidestykke fra Kinas tidligere historie. Handelsforbindelsene med  Sørøstasia og [[India]] ble mye mer intensiv med utviklingen av sjøfarten, med skip som kunne seile på det åpne hav.

Et av de mest storslagne og samtidig merkeligste økonomiske utviklingstrekkene var den plutselige og sterke fremvekst av en industriell jernindustri som nådde et svært stort omfang, og denne industriens enda bråere sammenbrudd.

Sent på [[10. århundre|900-tallet]] hadde det begynt å utvikle seg en jernindustri i det nordlige Kina. Det har blitt anslått at jernessene rundt 1018 produserte mer en 35&nbsp;000 tonn jern i året, noe som var en svært stor mangde den gang. Seksti år senere kan produksjonen ha vært på mer enn 100.000 tonn. Dette var ikke en regimestyrt virksomhet; privatpersoner hadde utnyttet den sterke etterspørselen etter jern, og hadde med letthet utviklet gruvedrift etter jern og kull. Ved hjelp av det elve- og kanalsystemet som også vokste sterkt under Song-tiden klarte de å bringe sine produkter frem til markedene både fjern og nær. Disse nye kinesiske jernkapitalister gjorde store penger på handelen, og reivesterte dem i sine gruver og jernstøperier. Tilgangen på jernprodukter førte i sin tur til landsbruksredskaper som muliggjorde økt jordbruksproduksjon. Kina var med andre ord i full fart i gang med å utvikle det som kunne ha blitt et kapitalistisk industrielt økonomisk system mange hundreår før Europa.

Men så tok det brått slutt. Ved århundreskiftet 1000/1100 ble bare ørsmå mengder jern produsert, og snart forfalt både gruver og jernstøperier. Grunnen var at mandarinene ved det keiserlige hoff ikke hadde sett med blide øyne på at noen fra det vanlige folk ble styrtrike på produksjon og handel og begynte å ansette store menger arbeidere. De anså denne samfunnsutviklingen som en trussel mot de [[konfucianisme|konfucianske]] verdier og den sosiale ro. Folket måtte kjenne sin plass; det var bare eliten som skulle kunne legge seg opp slike enorme rikdommer. Dermed erklærte de jernproduksjonen for å være et statsmonopol, og eksproprierte alt. Men dermed ble det også raskt tilbakegang av produksjonen.

Omkring 1041-48 så boktrykkerkunsten med bevegelige typer dagens lys. I 1024 fikk man de første pengesedlene av papir. 
Omkring 1090 tok man i bruk [[kompass]]et. Men det er grunn til å anta at det tok svært lang tid før kineserne tok det i bruk i for eksempel sjøfarten. De første kompassene var meget enkle, med en magnetisk nål som fløt i en væske, og muliggjorde at man kunne finne nord-sør-aksen. Den første kinesiske bruk av kompasset var i spådomssammenheng; antagelig var det ikke før lang tid europeerne hadde tatt det ibruk som navigasjonsinstrument at kineserne gjorde det samme.

Fra 984 fikk man kanalsluser, og på 1100-tallet tok man ibruk kraftige skovlhjul. Man boret ned til omkring 900 meters dyp etter olje og sole. Kartografien ble forbedret; kineserne benyttet det vi i dag kjenner som Mercator-projeksjonen allerede på 900-tallet. Kruttet ble oppdaget 1044, men ble lite benyttet i militær sammenheng - noen utvikling av kanoner fulgte merkelig nok ikke. Derimot ble det brukt til fyrverkeri, og i militærsammenheng i noen grad som et eksplosiv. (Da kineserne utviklet kanoner noe etter år 1300, men de kom ikke på tanken å benytte kruttet til individuelle skytteres ildvåpen.)

Spinnhjulet ble også tatt i bruk av kineserne under Song-tiden.

Boktrykkerkunsten ble videreutviklet av [[Bi Sheng]] med blokktrykking, og det ble så utgitt en flod av verker om mange emner (encyklopedier, verker om teknikk, [[Tradisjonell kinesisk medisin|medisin]], arkitektur, religion, fremmede land) og det oppstod en mer omfattende romanlitteratur. Det ble etablert private skoler og biblioteker.

En forutsetning for den sterke økonomiske vekst var overfloden av arbeidskraft. Den kom for alvor på 1100-tallet, da store mengder bønder flyttet inn til byene. De statlige håndverksbedrifter hadde opp til 7000 håndverkere og arbeidere, og de private bedrifter ble også store, med kanskje opp til 1200 arbeidere. De private bedriftene, som samarbeidet godt med de statlige, produserte blant annet teglstein, lakkarbeider og porselen. Men hvis de vokste seg større enn det staten ville, ble det grepet inn mot dem. Dette hindret utviklingen av et tidligkapitalistisk økonomisk system.

Finansiert av avgifter ble det etablert arbeidsformidling, hjem for foreldreløse barn og brannvern i byene, og ved milde stiftelser oppstod en rekke velferdsinstitusjoner. I havnene fantes det meglerhus og havnearbeidergilder.

En annen viktig forutsetning for den økonomiske vekst under Song-dynastiet var den sterkere etterspørsel innad i det kinesiske rike. Byenes borgerskap bestående av eiendomsbesittere og kjøpmenn ble svært velhavende og etterspurte stadig mer luksusgoder. Det kunne dreie seg om finere møbler og klær, eller større raffinementer i matveien.

=== Risdyrkingens gjennombrudd ===
[[Fil:Terrace field yunnan china.jpg|thumb|right|Risterrasser]]
[[Ris]] var ikke blitt til noe sentralt element i kinesisk ernæring før under Song-dynastiet. Planten hadde riktignok vært dyrket siden steinalderen, noen steder rundt Yangzefloden fra omkring 5000 år f.Kr. Ettersom bosetningen og utviklingen av det sørlige Kina tiltok, fikk også risen en stadig større plass. Sørkina hadde et klima som egnet seg godt for risplanten, men terrenget var enten for myrlendt eller for kupert til at det var blitt den helt store overgang til risdyrking.  Men under Song-dynastiet ble det introdusert nye ristyper fra Sørøstasia, blant annet slike som modnet raskere og som hadde større toleranse for tørkeperioder. 
[[Fil:Planting paddy rice in Laos.jpg|thumb|right|Fellesinnsats under risplanting]]
Samtidig åpnet tekniske forbedringer som bedre oppdemmings- og pumpemetoder flere områder for risdyrking, og Song-dynastiet støttet opp om dreneringsprosjekter og terrassebygging langs åssider med effektive incentiver som blant annet skattelettelser. Man lot på [[12. århundre|1100-tallet]] også trykke illustrerte brosjyrer med beskrivelser av tolv tiltak man kunne ta i bruk for å utvikle produksjonen. Et eksempel er en detaljert presentasjon av fotdrevne vannpumper.

Et eksempel på et område som ble nærmest totalt endret var den sørlige del av [[Fujian]]. Under nesten hele [[Tang-dynastiet]] hadde man ikke klart å utvikle dette området fordi det var for myrlendt. Dette begynte langsomt å endre seg mot slutten av dette dynastiet, og under Song-dynastiet ble området så godt som helt nytt, med vanningssystemer, reservoarer og terrasserte åser. Med risbasert jordbruk fulgte også andre forandringer.

Bøndenes arbeidsrytme ble en helt annen med andre arbeidsmetoder og (i sør) tre årlige innhøstninger. Arbeidet ble foretatt kollektivt i mye større utstrekning enn i det øvrige jordbruk, jfr. de store fellesinnsatser med bønder rekke på rad under risplanting og innhøsting. Man tok i mye større utstrekning i bruk [[vannbøffel]]en til pløying og harving, og lærte seg å ta bedre vare på og bruke gjødsel fra disse dyrene.

=== Administrasjon ===
Den sentrale forvaltning var under Song-tiden inndelt i de store avdelinger

* Økonomi og finanser
::Embeder: statsmonopoler, budsjett, befolkning
* Hær
* Sekretariat – dvs. for rettsvesen og personalforvaltning.

Det fantes også tre ombudsmannsembeder for det uhildede mottak av klagemål og forslag fra embedsverket og fra befolkningen.

Etter [[1065]] avholdt man hvert tredje år [[den kinesiske embedsmannseksamen]], og gjorde den obligatorisk for embedsverket. Dette eksamenssystemet, som tok sikte på å utvikle et dyktig meritokrati i motsetning til et embedsverk rekruttert helt og holdent etter ''[[guanxi]]''-metoden («hvem du er og hvem du kjenner»), skulle vise seg å bli et helt spesielt særtrekk ved den kinesiske sivilisasjon og kultur ved at den fremmet fremveksten av en elite etter helt andre kriterier enn i noen annen sivilisasjon på den tid.

Nå var ikke embedsmannseksamenen noe nytt fra Song-dynastiets tid; man hadde forlengst en embedsmannsklasse der embedsmennene (''shi'' eller ''shidafu'') hadde gjennomgått ensaminasjoner. Eksamenssystemet hadde vært i bruk også under særlig [[Sui-dynastiet]] og under [[Tang-dynastiet]]. Men da var det i mye mindre målestokk enn det skulle bli under Song-tiden, og hadde ikke til å prege elitedannelsen på samme måte som under Song-dynastiet.

Denne eksamen hadde på dette tidspunkt tre nivåer (prefekturene, hovedstaden, embedsverket rundt keiseren). Under [[Wang Anshi]] ble prøven innrettet mer praktisk, slik at man ble prøvet på områdene almendannelse, skrift og skriftstykker, lov og rett, matematikk, militærfag, og de kinesiske klassiske forfattere. Det ble også for første gang gitt adgang til at et betydelig antall kinesere fra det midtre og det sørlige Kina fikk prøve seg. Slik virket også eksaminasjonen geografisk utjevnende, og dempet eller reduserte nordkinesernes dominans.

Eksamensbesvarelsene ble bedømt anonymt, faktisk ble alle besvarelser transkribert av skrivere slik at håndskrift eller annet skulle gi noe hint om studentenes identitet eller familietilhørighet. Tidlig på 1000-tallet tok noe mindre enn 30&nbsp;000 kandidater prøven hvert år. Dette steg til nær 80&nbsp;000 ved århundrets slutt, og videre til kanskje 400&nbsp;000 under Song-dynastiets siste år.

=== Det nordlige Song-dynastiets undergang ===
[[Fil:Songhuizong4.jpg|thumb|right|Et eksempel på keiser [[Keiser Huizong av Song|Huizongs]] malerkunst og [[kinesisk kalligrafi|kalligrafi]]]]
Avgjørende for det nordlige Song-dynastiets undergang var at jursjenerne i [[1126]] klarte å ta keiser [[Keiser Huizong av Song|Huizong]] (regj. 1100-1125) og hans sønn til fange. Huizong var den klart mest kultiverte av alle Song-keiserne. Han var maler og [[kinesisk kalligrafi|kalligraf]], og brukte dynastiets inntekter ikke først og fremst for å hegne om regimets makt, men også i stor grad til å bygge opp den keiserlige malerisamling (katalogen kom til slutt opp i 6&nbsp;000 malerier). Han var også selv delaktig i å utvikle kalligrafiske stilretninger og likeså dannet han skole innen fugl-og-blomst-maleriene, og han tok seg også til å instruere hoffets malere i hvordan de skulle forbedre sin kunst. Huizong var også sterkt opptatt av [[taoisme]]n og lot storslagne rituelle forestillinger fremføre i hoffet.

Jursjenene hadde da akkurat opprettet sitt eget dynasti i nord, [[Jin-dynastiet (1115-1234)|Jin-dynastiet]]. Senere har mange kinesere ment at det var Huizongs utsøkte og angivelige ensidige interesse for det estetiske som gjorde ham blind for den jursjenske fare og som førte til det nordlige Song-dynastiets endelikt. Men i virkeligheten var det vel så meget en feilslått alliansepolitikk som førte til nederlaget. Song-dynastiet hadde feilvurdert situasjonen da jursjenerne vokste seg sterke nord for khitanernes såkalte [[Liao-dynastiet|Liao-dynasti]], og da jursjenerne opprettet sitt eget Jin-dynasti, så Song-styret det sistnevnte som en forbundsfelle for å knuse Liao-staten og dele Liao-dynastiets områder mellom de allierte seierherrer. Men alliansen brøt sammen etter bare tre år, og i [[1126]] angrep jursjenerne Kaifeng. Huizong hadde akkurat abdisert da, til fordel for sin sønn, men både han og hans etterfølger ble ført som fanger nordover sammen med 3&nbsp;000 medlemmer av den keiserlige familie. Forhandlingene om å løskjøpe dem slo feil, og Huizong døde i fangenskap i Nord-Kina i [[1135]].

[[Keiser Gaozong av Song|Gaozong]] (regj. 1127-1162), en annen prins, hadde kommet seg unna da Kaifeng ble inntatt, og han grunnla sør for [[Yangtze|Yangtzefloden]] det som skulle ble kjent som det sørlige Song-dynasti.

=== Keiserrekken for det nordlige Song-dynasti ===
* Keiser [[Keiser Taizu av Song|Taizu]] ([[960]] – [[976]]) 
* Keiser [[Keiser Taizong av Song|Taizong]] (976 – [[997]]) 
* Keiser [[Keiser Zhenzong av Song|Zhenzong]] (997 – [[1022]]) 
* Keiser [[Keiser Renzong av Song|Renzong]] (1022 – [[1063]]) 
* Keiser [[Keiser Yingzong av Song|Yingzong]] (1063 – [[1067]]) 
* Keiser [[Keiser Shenzong av Song|Shenzong]] (1067 – [[1085]])  
* Keiser [[Keiser Zhezong av Song|Zhezong]] (1085 – [[1100]])  
* Keiser [[Keiser Huizong av Song|Huizong]] (1100 – [[1126]])
* Keiser [[Keiser Qinzong av Song|Qinzong]] (1126 – [[1127]])