Redigerer Slaget ved Lofoten (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Den tyske invasjonen av Norge, [[Operasjon Weserübung|Operasjon Weserübung-Nord]], startet natt til 9. april 1940. For å unngå avbrudd i invasjonen på grunn av Storbritannias nærvær i området, hadde ''Kriegsmarine'' allerede sendt en flåtestyrke under kommando av viseadmiral Günther Lütjens mot [[Narvik]] for å støtte landgangen der. Den tyske skvadronen bestod av slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau», som skulle beskytte de ti jagerne som hadde Narvik som mål og den [[Tung krysser|tunge krysseren]] [[«Admiral Hipper» (1937)|«Admiral Hipper»]] og dens hjelpskip som hadde Trondheim som mål. Med militær etterretning som tydet på tyske flåtebevegelser utenfor vestkysten av Norge, valgte Storbritannia å sende ut en skvadron under admiral William Whitworth for å nekte de tyske skipene adgang til nøytralt norsk farvann, og det ble lagt ut [[mine]]r i farvannet under [[Operasjon Wilfred]] for å hindre tyske flåtebevegelser ut i [[Atlanterhavet]].<ref>O'Hare 2004, s. 17.</ref>

Kort tid etter at Lütjens' angrepsstyrke hadde forlatt tysk farvann 7. april, ble den angrepet av britiske bombefly som ikke klarte å gjøre skade på skvadronen. Den 8. april ble «Admiral Hipper» pluss noen hjelpeskip og ti tyske jagerne sendt sammen nordover.  Utenfor Nord-Trøndelag snudde «Admiral Hipper» sin gruppe og styrte inn mot gruppens mål Trondheim, mens jagergruppen fortsatte nordover mot Narvik.   De tyske slagskipene dro nordover for å gjennomføre en [[avledningsmanøver]] ute i Atlanterhavet. På vei nordover møtte «Admiral Hipper» den britiske jageren [[HMS «Glowworm» (H92)|HMS «Glowworm»]], som hadde kommet seg bort fra hovedstyrken til admiral Whitworth, og åpnet ild.<ref>Miller 1995, s. 59.</ref> Selv om viseadmiral Lütjens og de to tyske slagskipene befant seg i nærheten, ble støtte fra disse skipene ansett som unødvendig, og «Admiral Hipper» skjøt HMS «Glowworm» i senk og fikk selv mindre skader.<ref>Miller 1995, s. 60.</ref> Whitworths hovedstyrke fikk deretter øye på «Scharnhorst» og «Gneisenau» kl. 03:30 9. april, og gjorde seg klar for å engasjere de fiendtlige slagskipene.<ref>Miller 1995, s. 62.</ref>

Whitworths flåtestyrke omfattet slagkrysseren HMS «Renown» og de ni gjenværende jagerne. [[HMS «Hotspur»]], [[HMS «Hardy»|«Hardy»]], [[HMS «Havock»|«Havock»]] og [[HMS «Hunter»|«Hunter»]] var jagere av [[G og H-klassen (jagere)|H-klassen]], mens [[HMS «Esk» (H15)|HMS «Esk»]] var en jager av [[E og F-klassen (jagere)|E-klassen]], og [[HMS «Ivanhoe»(D16)|HMS «Ivanhoe»]], [[HMS «Icarus» (D03)|«Icarus»]] og [[HMS «Impulsive»|«Impulsive»]] tilhørte [[I-klassen]].<ref name="O'Hara 2004, s. 22">O'Hara 2004, s. 22.</ref> [[HMS «Greyhound» (H05)|HMS «Greyhound»]] var av [[G og H-klassen (jagere)|G-klassen]]. «Renown» hadde blitt fullstendig ombygd med lettere maskineri, bedre pansring og oppgradert bestykning mellom 1936 og 1939. Skipet hadde en hovedbestykning på seks 381&nbsp;mm (15 tommers) kanoner (to salver per minutt: 2 x 6 granater x 880&nbsp;kg = 10&nbsp;560&nbsp;kg) med forbedrede granater og større rekkevidde, og en sekundær bestykning på 20 dual-purpose (DP) 4,5 tommers kanoner fordelt i ti [[kanontårn]]. De fire jagerne av I- og E-klassen hadde blitt ombygd til mineleggere og det meste av vanlig bestykning var derfor blitt fjernet. De hadde kun to 120&nbsp;mm (4,7 tommers) kanoner hver. «Greyhound» og jagerne av H-klassen hadde kraftigere bestykning. Hvert av disse skipene var bestykket med åtte [[torpedorør]] og fire 4,7 tommers kanoner. Blant skipene av H-klassen hadde HMS «Hardy» en ekstra 4,7 tommers kanon fordi det hadde blitt bygget for å lede en formasjon av jagere.<ref name="O'Hare 2004, s. 22">O'Hare 2004, s. 22.</ref>

Den tyske angrepsstyrken bestod av slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau», begge søsterskip tilhørende [[Scharnhorst-klassen]]. Disse skipene hadde ni 28,3&nbsp;cm kanoner som hovedskyts (3,5 salver per minutt: 2 x 3,5 x 9 x 330&nbsp;kg = 20&nbsp;790&nbsp;kg), og tolv 15&nbsp;cm kanoner som sekundær bestykning. I nærkamp eller på forholdsvis kort avstand var den den britiske styrken overlegen den tyske på grunn av stor fare for torpedoer fra de ni jagerne, men på lengre avstand hadde kanonene om bord på de tyske skipene en klar fordel i ildkraft i form av sitt antall og skuddtakt. De tyske skipene var også raskere enn «Renown», med en maks hastighet på 32 knop (59,3&nbsp;km/t) mot «Renowns» 30 knop (55,6&nbsp;km/t), men tregere enn de britiske jagerne, som normalt kunne seile med en hastighet på 35-36 knop (64-67&nbsp;km/t).<ref name="O'Hare 2004, s. 22"/> Lütjens hadde dermed en klar fordel (2-1) mot «Renown», men Whitworths jagere med sine torpedoer utgjorde hele tiden en betydelig trussel mot de tyske skipene.<ref>Lunde 2009, s. 112.</ref>