Redigerer Slaget ved Fort Oswego (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Etter begynnelsen på den åpne konflikten mellom franske og britiske kolonister i 1754, som startet med [[Slaget ved Jumonville Glen]], sendte begge myndighetene en [[stående armé]] til [[Nord-Amerika]] for å kunne ta Ohio Country og andre tilstøtende områder, blant annet grenseområdet mellom den franske provinsen Canada og den britiske provinsen New York, et område som ligger i dagens [[Upstate New York]] som til da stort sett var kontrollert av Irokesarføderasjonen. En del av planen til britene for 1755 var å ta [[Fort Niagara]] på vestsiden av [[Ontariosjøen]] Den planlagte ruten for denne ekspedisjonen var å følge [[Oswego River]] til innsjøen og opprette en stor base ved elvemunningen (der dagens Oswego i New York ligger).<ref>Lucas, s. 232-235</ref>  Under veiledning fra William Shirley, guvernøren i [[Provinsen Massachusetts Bay]]'ble det opprinnelige Fort Oswego forsterket og to nye fort, [[Fort George]] og [[Fort Ontario]] bygget i 1755.  Den planlagte ekspedisjonen til Fort Niagara fant aldri sted på grunn av logistiske vanskeligheter og festningsverkene rundt Oswego ble bemannet vinteren 1755–56.<ref>Parkman, s. 334-338</ref>

Franskmennene hadde i 1755 de eneste store marinefartøyene på Ontariosjøen og flyttet seg fritt omkring på innsjøen mellom Fort Niagara i vest og [[Fort Frontenac]] ved innløpet til [[St. Lawrence (elv)|St. Lawrence-elven.]] I mars 1756 slo de til [[Slaget ved Fort Bull|mot Fort Bull]] som var en viktig forsyningsbase til fortene ved Oswego. De klarte å ødelegge forsyningene som var ment for garnisonene i Oswego og ødela planene til Shirley om en ekspedisjon mot Fort Niagara i 1756.<ref>Parkman, s. 387</ref> Etter ordre fra guvernøren i [[Ny-Frankrike]], Pierre François de Rigaud, Marquis de Vaudreuil-Cavagnal, i mai 1756 startet franske og indianske styrker kommandert av Louis Coulon de Villiers å angripe garnisonen i Oswego fra en leir ved Henderson Bay (sør for dagens Sackett's Harbor i New York).<ref>Parkman, s. 407</ref>
General [[Louis-Joseph de Montcalm]] kom frem til [[Montréal|Montreal]] i mai 1756 for å lede den franske arméen. Han og guvernør Vaudreuil kom med en gang på kant med hverandre og var ueinig i om hvem som skulle ta kommandoen. Montcalm var urolig over de store britiske styrkene i sørenden av Lake George, og kom derfor først til [[Fort Carillon]] ved Lake Champlain for å se over forsvarsverkene der.<ref>Parkman, s. 390</ref>  Vaudreuil startet samtidig å samle tropper ved Fort Frontenac for et mulig angrep  på Oswego. Etter å ha fått gode rapporter fra Villiers, bestemte Montcalm og Vaudreuil seg for å gjøre et forsøk.<ref>Lucas, s. 255</ref>
[[Fil:Portrait of William Shirley (1694-1771).jpg|venstre|miniatyr|Massachusetts-guvernøren William Shirley]]
Guvernør Shirley fikk i mars 1756 melding om at han skulle erstattes av John Campbell, 4. Earl of Loudoun.<ref>Parkman, s. 396</ref>  Loudouns nestkommanderende, general General James Abercrombie kom først til [[Albany]] sent i juni og Shirley benyttet mellomtiden til å forsterke forsyningene i Oswego i påvente av å lede en ekspedisjon mot de franske fortene ved Lake Ontario.<ref>Parkman, s. 397</ref>  I juni reiste William Johnson til hovedkvarteret til irokeserne i Onondaga og klarte å få irokeserne Shawnee og Delaware over på britisk side. Styrker som Shirley håpet å kunne benytte i ekspedisjonen sin. Shirley ledet  også 2&nbsp;000 armerte «battoemen», som egentlig var sjømenn og skipsbyggere.<ref>Parkman, s. 404-406</ref>  Under John Bradstreet klarte disse mennene å forsyne fortene i Oswego i juli, selv om de ble angrepet av en fransk styrke på vei tilbake og tapte 60-70 mann.<ref>Parkman, s. 407-409</ref>

Da Loudon kom til Albany sent i juli avlyste han planene til Shirley om en Oswego-basert ekspedisjon.<ref name="N17">Nester, s. 17</ref>
=== Forsvaret ved Oswego ===
Forsvarkomplekset ved Oswego bestod av tre forskjellige fort. På østsiden av Oswego River lå Fort Ontario, en tømmerfestning som var bygget i 1755 ovenfor elvemunningen. Fortet hadde en garnison på 370 mann og var i forholdsvis god forfatning. Fort Oswego lå på vestsiden av elven og hadde en sentral struktur i stein og leire omringet av jordvoller i sør og vest, men var helt åpen mot Fort Ontario på andre siden av elven. Et nybygget Fort George bestod av en uferdig trepalisade som til og med manglet skytehull som forsvarerne kunne skyte gjennom. Her holdt 150 militssoldater til. De to sistenevnte fortene hadde ikke mye beskyttelse for garnisonen som var der og hele forsvarkomplekset hadde bare noen få kanoner til sammen.<ref name="N20_1">Nester, s. 20-21</ref>
[[Fil:French_and_Indian_War_map.png|miniatyr|Kart over krigsskueplassen; Oswego er nederst til høyre for Lake Ontario]]
Store deler av de to regimentene fra Massachusetts hadde overvintret der og manglet forsyninger, særlig mat. Så selv om garnisonen talte 2&nbsp;000 mann, var det mindre enn1&nbsp;200 mann som var tjenestedyktige.<ref name="N21">Nester, s. 21</ref>

=== Franskmennene nærmer seg ===
Montcalm forlot Carillon den 16. juli kommandert av Chevalier de Levis, og nådde Montreal tre dager senere. Etter to dager reiste han mot Fort Frontenac, hvor franske soldater samlet seg sammen med mange indianere. Av de franske styrkene fant en bataljoner fra Leene Sarre, Guyenne og Béarn, marinesoldater og kolonimilitssoldater, mens indianerne som talte 250 mann kom fra alle områder i Ny-Frankrike. Totalt besto styrken av 3&nbsp;000 mann. Bror til guvernøren, François-Pierre de Rigaud ledet en fortropp på 700 mann for å møte styrken til Villiers ved Sackett Harbor før hovedstyrken fortsatte videre den 4. august. De krysset elven om natten til det som i dag heter [[Wolfe Island]], mens baktroppen ble liggende der om dagen før de på natten krysset over til Sackett's Harbor. Den 8. august var hele styrken samlet der og fortsatte dagen etter mot Oswego.<ref name="P421_2">Parkman, s. 421-422</ref>. Den 9. august marsjerte troppene til Rigaud og Villiers over land til Oswego, mens Montcalm og resten av styrken holdt seg langs bredden av [[Bateaux]], og gikk i land tre [[km]] øst for Fort Ontario tidlig den 10. august. De ble ikke oppdaget før en liten patruljebåt oppdaget dem morgenen etter. Større båter ble sendt av britene for å drive bort det franske feltartilleriet.<ref name="P422_3">Parkman, s. 422-423</ref>