Redigerer Slaget om Vis (1811) (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Napoleonskrigene, en rekke forbundne konflikter mellom keiser [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]] og hans europeiske motstandere, hadde pågått i ni år da [[den femte koalisjonskrigen]] endte i 1809. [[Freden i Schönbrunn]] ga Napoleon herredømme over den siste delen av kystlinjene til Adriaterhavet som han til da ennå ikke hadde hatt kontroll over: De illyriske provinser. Dette formaliserte kontrollen som franskmennene ''de facto ''hadde hatt i Illyria siden 1805, og over hele Adriaterhavet siden [[Freden i Tilsit]] i 1807.<ref name="DC441">Chandler s. 441</ref> I fredsavtalen fra Tilsit hadde Russland gitt Frankrike kontroll over [[Den septinsulære republikk]] og trukket sine egne styrker fra området, noe som ga Napoleon bevegelsesfrihet i Adriaterhavet.<ref name="RG153">Gardiner, s. 153</ref> I Schönbrunn gjorde Napoleon De illyriske provinser til en del av det daværende [[France métropolitaine]]. Dermed kom provinsene under direkte fransk styre, til forskjell fra [[Napoleons italienske kongedømme]], som i teorien var uavhengig, men som i praksis egentlig var under Napoleons kontroll.<ref name="JH111">Henderson, s. 111</ref> Denne formaliseringa tillot ham å frakte soldater og forsyninger til [[Balkan]] dersom ingen ytte motstand. Den franske hæren som ble bygget opp i De illyriske provinser, var muligens myntet på en invasjon av [[Det osmanske rike]] i samarbeid med Russland.<ref name="JH111">Henderson, s. 111</ref> I Tilsit hadde de to landene nemlig signert en avtale om å støtte hverandre mot osmanene. <ref name="DC441">Chandler s. 441</ref>

Den britiske [[Royal Navy]] hadde hatt kontrollen over det meste av [[Middelhavet]] siden [[slaget ved Trafalgar]] i 1805. For å forstyrre forberedelsene av de franske styrkene i De illyriske provinser tok britene derfor kontroll over dalmantinerøya Vis i 1807. Med øya som base raidet de kystskipsfarten til Italia og Illyria. Disse angrepene endte med at dusinvis av skip ble oppbrakt.<ref name="RG154">Gardiner, s. 154</ref> Frankrike gikk til mottiltak ved å starte et stort skipsbyggingsprogram i italienske havnebyer, spesielt i [[Venezia]], og sendte også ut egne fregatter for å beskytte skipsfarten. De fransk-venetianske styrkene, under kommando av Bernard Dubourdieu, var imidlertid ikke i stand til å få den mindre britiske styrken, under kommando av William Hoste, inn i en situasjon hvor Dubourdieus tallmessige overlegenhet kunne bli avgjørende. I stedet endte det i 1810 med at den britiske fregattskvadronen deltok i en rekke raid, som franskmennene svarte på.<ref name="JH112">Henderson, s. 112</ref>
[[Fil:001_Dubourdieu.jpg|miniatyr|Kaptein Bernard Dubourdieu]]
I oktober 1810 gikk Dubourdieu og 700 italienske soldater i land på Vis. Samtidig lette Hoste forgjeves etter den franske skvadronen i det sørlige Adriaterhavet.<ref name="RW253">Woodman, s. 253</ref> To britiske sjøkadetter, James Lew og Robert Kingston, var gitt kommandoen over øya. Sjøkadettene trakk seg tilbake til fjellene på øya sammen med øyas befolkning og forsyningene.<ref name="JH119" /> Dubourdieu overlot den største byen, Port St. George, som nå var forlatt, til de italienske troppene.<ref name="WJ256">James, s. 256</ref> De franske og italienske troppene brente flere av skipene på havna, og oppbrakte andre. Troppene var ikke på øya i mer enn sju timer, og trakk seg tilbake før Hoste kom igjen.<ref name="RG172">Gardiner, s. 172</ref> Resten av 1810 forløp rolig.

Tidlig i 1811 begynte raidene igjen. De britiske angrepene langs den italienske kysten fikk Dubourdieu til å forberede en ny invasjon av Vis. Dubourdieu utnyttet ''Montagus'' midlertidige fravær til å samle sammen seks fregatter og mange mindre båter. Ikke lenge etter gikk 500 italienske soldater under oberst Alexander Gifflenga i land på øya.<ref>Gifflengas fornavn er stavet forskjellig i ulike kilder, både Alexander og Alexandre er brukt.</ref> Skvadronen som Dubourdieu hadde samlet sammen, var ikke bare flere enn britene når det kom til menn; de hadde også dobbelt så mye ammunisjon.<ref name="WJ352">James, s. 360</ref> Planen til Dubourdieu var å ta knekken på Hostes fregattskvadron, og deretter invadere og erobre øya. Dette ville fjerne den britiske trusselen i Adriaterhavet i flere måneder framover.