Redigerer Sirius (avsnitt)

== Observasjonshistorie ==
{| style="float: left; margin: 5px; border: 1px solid black;"
|- style="text-align:center;"
|
<hiero>X1:N14-M44</hiero>
[[Hieroglyf]] av<br />Sirius/Sopdet
|}
Sirius, som i oldtidens Egypt var kjent som ''[[Sopdet]]'' ({{Språk|el|''Σῶθις''|lenke}}, ''Sothis''{{Efn|name=Sothis}}), er nedtegnet i de tidligste [[astronomi]]ske registreringene. Under æraen til [[Mellomriket i Egypt|Mellomriket]] baserte egypterne sine [[Egyptisk kalender|kalendre]] etter Sirius' [[Heliakisk oppgang|heliakiske oppgang]], nemlig dagen den blir synlig like før soloppgang etter at den har forflyttet seg langt nok unna solens blendende lys. Dette skjedde like før den årlige oversvømmingen av [[Nilen]] og [[sommersolverv]],{{Sfn|Wendorf|2001|s=500}} og etter  70&nbsp;dagers fravær på himmelen.{{Sfn|Holberg|2007|s=4–5}} [[Hieroglyf]]en for Sothis er en stjerne og et triangel. Sothis ble identifisert med den store gudinnen [[Isis]], som dannet en del av triade sammen med mannen [[Osiris]] og sønnen [[Horus]], mens perioden på 70&nbsp;dager symboliserte Isis' og Osiris' passering gjennom ''[[duat]]'' – det egyptiske dødsriket.{{Sfn|Holberg|2007|s=4–5}}

Antikkens grekere observerte at Sirius' utseende varslet varme og tørre somre, og de fryktet at det ville forårsake at planeter visnet, at mennene ble svekket og at kvinnene ble opphisset.{{Sfn|Holberg|2007|s=19}} På grunn av lysstyrken ble Sirius observert å [[Scintillasjon|blinke]] mer i de urolige værforholdene tidlig på våren. For greske observatører betydde dette visse utstrålinger som forårsaket den onde innflytelsen. Alle som ble utsatt for effektene av stjernen ble sagt å være ''astroboletos'' ({{Språk|el|''ἀστροβόλητος''}}) eller «star-struck». I litteraturen ble stjernen beskrevet som «brennende» eller «flammende».{{Sfn|Holberg|2007|s=16–17}} Årstiden som fulgte stjernens fremtreden ble kjent som sommerens hundedager.{{Sfn|Holberg|2007|s=16–17}}

Innbyggerne på øya [[Kea]] i [[Egeerhavet]] ga offergaver til Sirius og [[Zevs]] for å bringe kjølende bris, og de avventet gjenoppstandelsen av stjernen om sommeren. Hvis det var klarvær når den steg, var det et varsel om lykke og gode tider, men hvis det var tåkete, var det et varsel om pest og dårlige tider. Mynter fra det tredje århundre f.Kr. som er funnet på øya viser hunder eller stjerner med stråler som fremhever Sirius' viktighet.{{Sfn|Holberg|2007|s=20}} Romerne feiret den heliakaliske oppstigningen til Sirius rundt 25. april ved å ofre en hund sammen med røkelse, vin og en sau til gudinnen Robigo slik at stjernens utstrålinger ikke skulle forårsake rustsopp på årets kornavlinger.{{Sfn|Ovid, ''Fasti''|loc=linje 901–942}}

[[Klaudios Ptolemaios|Ptolemaios]] av [[Alexandria]] kartla stjernene bøkene VII og VIII i sitt verk ''[[Almagest]]'' hvor han brukte Sirius som beliggenhet for verdenens sentrale meridian. Han markerte den som en av seks rødfargete stjerner (se seksjonen [[#Rød kontrovers|rød kontrovers]] under). De andre fem stjernene er av klasse M og K, slik som [[Arcturus]] og [[Betelgeuse]].{{Sfn|Holberg|2007|s=32}}

Lyse stjerner var viktige for oldtidens polynesiere for å kunne navigere mellom de mange øyene og atollene i Stillehavet. Når de var lave på himmelen fungerte de som stjernekompass til hjelp for sjømennene med å fastsette kursen mot bestemte destinasjoner. De fungerte også som breddemarkører; deklinasjonen til Sirius stemmer overens med breddegraden til øygruppen [[Fiji]] på 17°S og passerer dermed direkte over øyene hver natt.{{Sfn|Holberg|2007|s=25}} Sirius var kroppen til et stjernebilde som så ut som en «stor fugl», kalt ''Manu'', med [[Canopus]] som den sørlige vingespissen og [[Procyon]] som den nordlige. Dette stjernebildet delte den polynesiske nattehimmelen i to halvkuler.{{Sfn|Holberg|2007|s=25–26}}

Akkurat som Sirius' fremkomst på morgenhimmelen markerte sommer i Hellas, markerte det det kjølige utbruddet av vinter for [[Maorier|maoriene]], hvis navn ''Takurua'' beskrev både stjernen og årstiden. Kulmineringen ved [[vintersolverv]] ble markert ved feiring på [[Hawaii]], hvor den var kjent som ''Ka'ulua'', «himmelens dronning». En rekke andre polynesiske navn har blitt nedtegnet, deriblant ''Tau-ua'' på [[Marquesasøyene]], ''Rehua'' på [[New Zealand]] ''Aa'' og ''Hoku-Kauopae'' på Hawaii,{{Sfn|Holberg|2007|s=26}} og ''Ta'urua-fau-papa'' («høytider for opprinnelige storhøvdinger») og ''Ta'urua-e-hiti-i-te-tara-te-feiai'' («høytider som stiger med bønner og religiøse seremonier») på [[Tahiti]].{{Sfn|Henry|1907|s=101–104}}

Det innfødte boorongfolket på det nordvestlige Victoria kalte Sirius for ''Warepil''.{{Sfn|Hamacher|Duane|Frew|2010|s=220–234}}

=== Kinematikk ===
I 1718 oppdaget [[Edmond Halley]] [[egenbevegelse]]n til de hittil antatt «faste» stjernene{{Sfn|Aitken|1942|s=103–112}} etter å ha sammenlignet moderne [[astrometri]]ske målinger med de angitt i Ptolemaios' ''Almagest''. Det ble oppdaget at de lyse stjernene [[Aldebaran]], [[Arcturus]] og Sirius hadde flyttet seg betydelig, sistnevnte med 30&nbsp;[[bueminutt]]er (ca. tilsvarende diameteren til [[månen]]) sørover i løpet av {{Formatnum:1800}}&nbsp;år.{{Sfn|Holberg|2007|s=41–42}}

I 1868 ble Sirius den første stjernen som fikk hastigheten målt. [[William Huggins]] undersøkte spektrum av denne stjernen da han observerte en merkbar [[rødforskyvning]]. Han konkluderte med at Sirius beveget seg bort fra solsystemet med ca. 40&nbsp;km/s.{{Sfn|Daintith|Mitchell|Tootill|Gjertsen|2010|s=442}}{{Sfn|Huggins|1868|s=529–564}} Sammenlignet med dagens verdier på -7,6&nbsp;km/s,{{Sfn|SIMBAD, ''Sirius A''}} var dette både en overvurdering og feil retning; minustegnet betyr at den forflytter seg mot solen. Imidlertid er denne målingen kjent for introduksjonen av studiet av [[radialhastighet]]er for himmellegemer.

=== Oppdagelsen av en ledsager ===
[[Fil:Celestia Sirius.jpg|mini|Et simulert bilde av Sirius A og B ved bruk av [[Celestia]].]]
Basert på endringer i egenbevegelsen til Sirius beregnet den tyske astronomen [[Friedrich Wilhelm Bessel|Friedrich Bessel]] i 1844 at den måtte ha en ukjent ledsager.{{Sfn|Bessel|1844|s=136–141}} Nesten to tiår senere, 31. januar 1862, gjorde den amerikanske astronomen og teleskopmakeren [[Alvan Graham Clark]] den første observasjonen av den svake ledsageren som nå kalles Sirius&nbsp;B, eller mer kjærlig «valpen».{{Sfn|Flammarion|1877|s=186–189}} Dette skjedde under testingen av 18&nbsp;tommers teleskop for [[Dearborn Observatory]], som da var den største refraktorteleskoplinsen på den tiden og det største teleskopet i USA.{{Sfn|Craig et al}}

Den synlige stjernen blir noen ganger i dag omtalt som Sirius A. Siden 1894 har det blitt observert noen tilsynelatende uregelmessigheter i banene til Sirius-systemet, noe som antyder en tredje og svært liten ledsager. Dette har dog aldri blitt endelig bekreftet. Den beste tilpasningen til dataene indikerer en seksårig bane rundt Sirius A og en masse på bare 0,06&nbsp;[[solmasse]]r. Denne stjernen ville vært fem til ti størrelsesklasser svakere enn den hvite dvergen Sirius&nbsp;B, noe som ville forklart vanskeligheten med å observere den.{{Sfn|Benest|Duvent|1995|s=621–628}} Observasjoner publisert i 2008 var ikke i stand til å oppdage hverken en tredje [[stjerne]] eller en [[planet]]. En tilsynelatende «tredje stjerne» som ble observert på 1920-tallet er nå blitt bekreftet å være et bakgrunnsobjekt.{{Sfn|Bonnet-Bidaud|Pantin|2008|s=651–655}}

[[Walter Syrney Adams]] brukte i 1915 en 60&nbsp;tommer (1,5&nbsp;m) stor reflektor ved [[Mount Wilson Observatory]] for å observere [[Frekvensspekter|spektrum]] av Sirius&nbsp;B. Han fastslo at den var en svak, hvitaktig stjerne.{{Sfn|Adams|1915|s=236–237}} Dette førte til at astronomer konkluderte med at den var en hvit dverg, den andre i historien til å bli oppdaget.{{Sfn|Holberg|2005|s=1503}} Diameteren tl Sirius&nbsp;A ble først målt av [[Robert Hanbury Brown]] og  [[Richard Q. Twiss]] i 1959 ved [[Jodrell Bank Observatory|Jodrell Bank]] ved bruk av et [[intensitetsinterferometer]] for stjerner.{{Sfn|Brown|Twiss|1958|s=222–237}} I 2005 ble det ved bruk av [[Hubble-teleskopet]] fastslått at Sirius&nbsp;B har en diameter nesten som [[jorden]], {{Formatnum:12000}}&nbsp;km, og en masse som tilsvarer 98 % av [[solen]]s.{{Sfn|Brown|Weaver|2005}}{{Sfn|McGourty|2005}}{{Sfn|Bond|2005}}{{Sfn|Barstow|Bond|Holberg|Burleigh|2005|s=1134–1142}}

=== Rød kontrovers ===
Rundt 150&nbsp;e.Kr. beskrev den greske astronomen [[Klaudios Ptolemaios]] Sirius som rødaktig, sammen med de fem andre stjernene [[Betelgeuse]], [[Antares]], [[Aldebaran]], [[Arcturus]] og [[Pollux]] som alle er tydelig oransje eller rødaktige.{{Sfn|Holberg|2007|s=157}} Dette avviket ble først nevnt av [[Amatørastronomi|amatørastronomen]] Thomas Barker, meteorologen for [[Lyndon (Rutland)|Lyndon Hall]] i [[Rutland]], som forberedte og holdt en tale under et møte i [[Royal Society]] i London i 1760.{{Sfn|Ceragioli|1995|s=187–226}} Det faktum at andre stjerner endret seg i lysstyrke ga tilslutning til idéen om at noen kunne endre farge også. [[John Herschel]] bemerket dette i 1839, muligens påvirket av å ha sett [[Eta Carinae]] to år tidligere.{{Sfn|Holberg|2007|s=158}}

[[Thomas Jefferson Jackson See]] gjenopptok diskusjonen om røde Sirius med publiseringen av flere artikler i 1892, og med en oppsummering i 1926.{{Sfn|Holberg|2007|s=161}} Han siterte ikke bare Ptolemaios, men også poeten [[Aratos]], taleren [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] og general [[Germanicus]] når det gjaldt farge på stjernen. Han erkjente imidlertid at ingen av de tre siste forfatterne var astronomer, de siste to hadde bare oversatt Aratos' dikt ''Phaenomena''.{{Sfn|Holberg|2007|s=162}} [[Seneca den yngre|Seneca]] hadde også beskrevet Sirius som dypere rød i fargen enn [[Mars (planet)|Mars]].{{Sfn|Whittet|1999|s=355–359}} Det var imidlertid ikke alle av oldtidens observatører som så Sirius som rød; Poeten [[Marcus Manilius]] beskrev den som «havblå», og det samme gjorde [[Avienus]].{{Sfn|Holberg|2007|s=163}} Den er standardstjernen for fargen hvit i det gamle [[Kina]], og flere nedtegnelser fra det andre århundre f.Kr. og frem til det syvende århundre e.Kr. beskriver alle Sirius som hvit i fargetonen.{{Sfn|Jiang|1992}}{{Sfn|Jiang|1993|s=223–228}}

I 1985 publiserte de tyske astronomene Wolfhard Schlosser og Werner Bergmann en redegjørelse for det [[Lombardia|lombardiske]] manuskriptet fra det 8. århundre, som inneholder ''De cursu stellarum ratio'' av [[Gregorius av Tours]]. Den [[latin]]ske teksten lærte lesere hvordan de kunne fastsette tidspunktene for aftenbønner etter stjernenes posisjoner, og Sirius blir beskrevet i teksten som ''rubeola'' – «rødaktig». Forfatterne foreslo at dette var ytterligere bevis for at Sirius&nbsp;B hadde vært en rød kjempe på den tiden.{{Sfn|Schlosser|Bergmann|1985|s=45–46}} De eldre lærde svarte imidlertid at Gregorius sannsynligvis hadde henvist til Arcturus i stedet.{{Sfn|McCluskey|1987|s=87}}{{Sfn|van Gent|1987|s=87–89}}

Sannsynligheten for at [[stjerneutvikling]]en til enten Sirius&nbsp;A eller Sirius&nbsp;B kunne forårsake dette avviket har blitt avvist av astronomer på grunnlag av tidsskalaen på tusener av år er for kort tid og at det ikke finnes noen tegn til tåke i systemet, noe som ville vært forventet hvis en slik endring hadde funnet sted.{{Sfn|Whittet|1999|s=355–359}} En vekselvirkning med en tredje stjerne, som til dags dato er uoppdaget, har også blitt foreslått som en mulighet for et rødt utseende.{{Sfn|Kuchner|Brown|2000|s=827–832}} Alternative forklaringer er enten at beskrivelsen som rød er en poetisk metafor for dårlig hell, eller at den dramatiske [[scintillasjon]]en til stjernen da den ble observert stigende etterlot observatøren med et inntrykk av at den var rød. For det blotte øye kan den ofte synes å blafre med rød, hvit og blå fargetoner når den er nær horisonten.{{Sfn|Whittet|1999|s=355–359}}