Redigerer Sirene (mytologi) (avsnitt)

== Sirener og død ==
Ifølge [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]''<ref>Ovid: ''Metamorfoser'', V, 551</ref> var sirenene følget til unge [[Persefone]], og de var gitt vinger av [[Demeter]] for å lete etter hennes datter da hun ble bortført. Imidlertid hevdet [[Gaius Julius Hyginus]] i sitt verk ''Fabulæ'' at Demeter forbannet sirenene da de ikke greide å hindre at Persefone ble bortført av [[Hades]] og fraktet ned til underverdenen.

Sirenene kan bli kalt for [[muse]]r av den nedre verden, mente Walter Copland Perry å observere: «Deres sang, om enn uimotståelig søt, var ikke desto mindre sørlige enn søt, og omgikk både kroppen og sjelen i en fatal døsighet og apati, forløperen til død og ødeleggelse.»<ref>Perry, Walter Copland: «The sirens in ancient literature and art» i: ''The Nineteenth Century'', gjenopptrykket i ''Choice Literature: a monthly magazine'', '''2''', New York, September–desember 1883, s. 163.</ref> Deres sang fortsatte å påkalle Persefone. Begrepet «sirenesang» refererer til en appell som er vanskelig å motstå,<ref>[http://en.wiktionary.org/wiki/siren_song «siren song»]</ref> men om den følges vil det føre til ulykke. Senere skribenter har sluttet seg til at sirenene var [[Kannibalisme|menneskeetere]], basert på [[Kirke (gresk mytologi)|Kirke]]s beskrivelse av dem som «henger makelig der i deres enger, rundt dem hauger med råtnende lik, skinnfiller skrukket om deres bein.»<ref>Homer: ''Odysseen'' 12.45–6.</ref> Som [[Jane Ellen Harrison]] merket seg «Kerene som sirener; det er merkelig og vakkert at [[Homer]] kom til å la sirenene påkalle ånden, ikke legemet.»<ref>Harrison, Jane Ellen (1922): ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'', s. 198</ref> I det anliggende er sirenesangen et [[profeti]]sk løfte til [[Odyssevs]], men et falskt løfte om kunnskap som han vil leve til å fortelle om, synger de.

:''Da kan han vende tilbake med fryd og med rikere kunnskap;''
:''ti vi kan melde ham alt hva akaier og troiske stridsmenn''
:''hist i det vidstrakte Troja har lidt efter gudenes vilje.''
:''Vit, vi har kunnskap om alt som skjer over jorderik vide.''<ref>Homer: ''Odysseen'', 188–191, oversatt av P. Østbye, Oslo 1976, s. 180</ref>

«De er profetiske vesener, som slik som [[sfinks]]en som de har mye til felles med, kjenner både fortiden og framtiden,» noterte Harrison seg. «Deres sang får virkning ved middag, i vindløst stille. Sangens slutt er død.»<ref>Harrison, Jane Ellen (1922): ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'', s. 199</ref> At sjøfolkenes kjøtt råtner vil dog antyde at de ikke har blitt spist. Det har blitt foreslått at med deres fjær stjålet, deres guddommelige vesen som holdt dem levende, men ute av stand til å skaffe føde til sine gjester, sulter disse ihjel, da de er ute av stand til å dra sin veg.<ref>Tekstnotat av Jim Shey, Classics Department, University of Wisconsin, på albumet resh ''Aire VI'' av [[Mannheim Steamroller]] (1986)</ref>