Redigerer Sikariere (avsnitt)

== Historie ==
:«[[Da Lucceius Albinus|Albinus]] nådde byen Jerusalem,<ref>i år 62 e.Kr.</ref> gjorde han alt han kunne og sendte ut alle forskrifter for å sikre freden i landet ved å utrydde sikariere.»
:— Josefus, Jødisk forhistorie (xx.208)

Sikariere benyttet seg av skjulte taktikker for å oppnå sine mål. Under deres kapper skjulte de sine ''sica'', små dolker, som også hadde gitt dem deres navn. Ved populære forsamlinger, særlig ved [[pilegrim]]sreisene til [[Tempelhøyden]], benyttet de anledningen til å stikke ned sine motstandere, det være romere eller de som sympatiserte med [[Romerriket]], [[herodianere]], eller rike jøder som var tilfredse med romersk styre. Etter angrepet blandet de seg med folkemengden for å slippe unna.

Blant de kjente ofrene av sikariere var ypperstepresten Jonatan, skjønt det er mulig at mordet på ham ble instrumentert av den romerske guvernøren [[Antonius Felix]]. Noen av mordene førte til harde represalier på alle jøder i landet. Ved en del anledninger kunne sikariere bli bestukket for å spare sine påtenkte ofre. Som med [[Barabbas]] kunne selv dømte sikariere tidvis bli løslatt mot løfte om å spare sine motstandere, skjønt det er ingen bevis på at dette faktisk skjedde utover vitnemål i [[Evangeliene]]. Josefus har fortalt at straks etter at de hadde kidnappet guvernøren av tempeldistriktet aksepterte de å løslate ham i bytte for ti av sine fengslete kamerater.

Etter at det jødiske opprøret i [[66]] e.Kr. hadde begynt fikk sikariere og muligens [[seloter]]ne (Josefus skjelnet mellom de to gruppene, men forklarte ikke hva hovedforskjellen besto i) tilgang til [[Jerusalem]] og begikk en rekke grusomheter for å tvinge folket til opprør. I en redegjørelse, gitt i ''[[Talmud]]'', ødela de byens matlagre slik at folket skulle bli tvunget til å slåss mot romerne framfor å forhandle om fred. Deres ledere, blant annet Menahem ben Jair, Eleazar ben Ya'ir, og [[Simon Bar Giora]], var betydningsfulle figurer i krigen, og Eleazar ben Ya'ir greide til sist å unnslippe den romerske nedslaktningen. Sammen med en liten gruppe tilhengere klarte han å komme seg til den forlatte festningen [[Masada]] hvor han og sine folk fortsatte motstanden mot romerne helt fram til år [[73]]. Da erobret romerne festningen, og i henhold til Josefus, fant de ut at de fleste av forsvarerne hadde begått selvmord framfor å overgi seg.<ref>[http://www.preteristcentral.com/articles-preterist-massada_josephus.htm ''The Credibility of Josephus''] {{Wayback|url=http://www.preteristcentral.com/articles-preterist-massada_josephus.htm |date=20070520231834 }}, «Josefus’ troverdighet», en kritisk rapport som sammenligner Josefus’ tekst med arkeologiske bevis</ref>

[[Fil:The-Last-Supper-large.jpg|thumb|right|''Judas Iskariot'' (til høyre med symbolsk [[rødt hår]]), trekker seg konspiratorisk tilbake fra nattverden, maleri av [[Carl Bloch]], slutten av 1800-tallet.]]
I Josefus’ bok ''Den jødiske krig'' (vii) ble sikarierne, etter at tempelet hadde falt i år 70, det dominerende revolusjonære jødiske partiet, spredt utover i utlandet. Josefus’ assosierte dem i særlig grad med masseselvmordet på Masada i 73 og den påfølgende nektingen «å underkaste seg til skattlegging da Cyrenius ble sendt til Judea for å gjøre det» som en del av deres religiøse og politiske intriger som motstandskrigere:

:«En del av sikariernes fraksjon... ikke fornøyd med å ha reddet seg selv, gikk i gang med nye revolusjonære intriger, overtalte de som hadde tatt imot dem der til å hevde deres frihet, til å ikke akte romerne som noe bedre enn de selv var, og vende seg til Gud som deres eneste Herre og Mester.»<ref>Josefus: ''Den jødiske krig'' (vii), sitert og oversatt fra Eisenman, s. 180.</ref>

I navnet til [[Judas Iskariot]], [[apostel]]en som angivelig forrådet [[Jesus]], er tilnavnet «Iskariot» blitt tolket av enkelte forskere som en [[Hellenistisk jødedom|hellenistisk]] transformasjon, ved enkleste [[metatese]], av «sicarius». Endelsen «-ot» betegner medlemskap eller tilhørighet til, i dette tilfellet, sikariere. Denne meningen gikk tapt da de [[gresk]]e evangeliene ble oversatt til moderne [[hebraisk]]. Judas er gjengitt som «Is-kariot», noe som gjorde ham til en mann fra byen. Robert Eisenman har gjengitt verdslige historikeres syn i å identifisere ham isteden som «Judas sikarieren».<ref>Eisenman, s. 179</ref> De fleste [[konsonant]]er og [[vokal]]er merkes, i Josefus, ''Sicarioi/Sicariōn''; i Det nye testamente, ''Iskariot''.