Redigerer Sideforhold (avsnitt)

==Utviklingen av sideforhold innen film og TV==

[[Fil:WideScreenFormats_Breitbildformate.svg|right|thumbnail|300px|Sammenligning av 4:3 (rød), 1,85:1 (grønn) og 2,39:1 (blå).]]

===Praktiske begrensninger===

Størrelsen på et bilde i et filmformat blir diktert ut fra den fysiske størrelsen på filmen mellom perforeringene. Den universelle standarden, som ble etablert av [[William Kennedy Dickson]] og [[Thomas Edison]] i [[1892]], er et bilde som er fire perforeringer høyt. Filmen er [[35mm-film|35 mm]] bred (1,38&Prime;) og området mellom perforeringene er 24,89 mm bred og 18,67 mm høy (0,980&Prime; og 0,735&Prime;).<ref name="asc">Burum, Stephen H. (ed) (2004). ''American Cinematographer Manual'' (9th ed). ASC Press. ISBN 0-935578-24-2</ref> Dette gir et sideforhold på 1,33:1 (eller 4:3). For lydfilm ble det laget et område for [[sound-on-fim|optisk lydspor]] og bildestørrelsen ble redusert slik at høyden ble kortere enn lengden og man fikk en bildestørrelse på 22 mm × 16 mm (0,866&Prime; × 0,630&Prime;) eller 1,37:1 (kalt Academy Aperture).

===Terminologi innen film===

Innen filmindustrien er det vanlig å alltid gi høyden verdien 1 slik at for eksempel en [[anamorfisk]] film vil ha et sideforhold på 2,40:1 eller bare «2,40». De vanligste sideforholdene for filmprojektering i [[Amerika]] er 1,85:1 og 2,40:1. Noen [[Europa|europeiske]] bruker 1,66:1 som en standard. 1,33:1 og 1,37:1 ble brukt for alle filmer frem til [[1950-årene]] da studioene begynte å gå over til bredere bildeformater.

====Filmkamerasystemer====

Forskjellige kamerasystemer må derfor utvikles slik at de overholder standarden på filmen. [[VistaVision]] brukte en alternativ måte der de kjørte 35 mm-filmen sidelengs gjennom kameraet slik at perforeringene var over og under bildet. Dette gjorde at den horisontale siden ble større siden det nå var den vertikale siden som ble begrenset av perforeringene. Sideforholdet på VistaVision var 1,5:1, men den måtte bli kuttet ned til 1,85:1 og optisk konvertert til en vanlig film (4 perforeringer per bilde) før den kunne bli projektert. Selv om formatet ble brukt av [[Lucasfilm]] på [[1970-tallet]] for spesialeffekter som trengte større negativ på grunn av at bildet ble forringet når effektene ble kopiert for å lage kompositter, sluttet man å bruke det for å fotografere filmer fordi man fikk bedre kameraer, linser og filmtyper og fordi at det kostet mere å fremkalle slike filmer i forhold til standard 4-perforeringsfilm. Prosessen ble dog senere brukt på [[70mm-film|70 mm-film]] av [[IMAX]].

[[Super 16 mm]]-film blir ofte brukt innen produksjon av TV-serier på grunn av at det er billigere, fordi man ikke trenger et lydspor på filmen (siden den blir overført til video istedenfor å bli projektert) og fordi sideforholdet er nærmere 16:9 (Super 16 mm har et sideforhold på 1,66:1). Den kan også bli blåst opp til 35 mm og er derfor også brukt innen spillefilmer.