Redigerer Sentrum (politikk) (avsnitt)

== Historisk bakgrunn ==
Den klassiske inndelingen mellom høyre og venstre stammer fra [[den franske revolusjon]] da kong [[Ludvig XVI]] i 1789 innkalte den franske nasjonalforsamlingen, eller stenderforsamlingen. Kongen plasserte her sine [[konservatismen|konservative]] støttespillere til høyre for seg og de [[liberalismen|liberale]] og revolusjonære til venstre. Den politiske liberalismen var derfor fra begynnelsen av den klassiske venstresiden, mens høyresiden var de konservative som ville bevare det bestående systemet.
Etter [[sosialisme]]ns fremvekst kom de politiske liberalistene i et politisk vakuum. Liberalistene hadde tidligere, i likhet med sosialistene, ønsket samfunnsendringer, men sistnevnte gikk mye lenger i å ville forandre samfunnet. Liberalistene kom derfor selv i forsvarsposisjon for det bestående samfunnet og havnet derfor imellom de konservative og sosialistene. Etter hvert kom også liberalistene i strid med seg selv etter hvert som [[økonomisk liberalisme|den økonomiske liberalismen]] så dagens lys. Mange av de [[klassisk liberalisme|klassiske liberalistene]] var skeptiske til de sosiale forskjellene frislepp av markedskrefter skapte og mente derfor staten måtte regulere markedet og skape et nettverk som fanget opp de som falt utenfor i et økonomisk liberalistisk system. Disse ble etter hvert kalt [[sosialliberalisme|sosialliberalister]]. På 1800-tallet oppstod [[kristendemokrati]] som en viktig retning innen det politiske sentrum, særlig på det europeiske kontinentet, som kombinerte en sosial profil med motstand mot sosialismen. Særlig kjent ble det tyske Sentrumspartiet ([[Deutsche Zentrumspartei]]). Sentrum har siden 1800-tallet vært et vidtfavnende begrep som i europeisk politisk tradisjon har hatt kristendemokrati og sosialliberalisme som to fremtredende hovedstrømninger.