Redigerer Sentralperspektiv (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Piero della Francesca 042.jpg|left|thumb|320px|Bruk av [[perspektiv]] i maleriet ''Flagellazione di Cristo'' av [[Piero della Francesca]], Nasjonalmuseet i [[Urbino]].]]
En av de første som forstod hvordan sentralperspektivet skulle benyttes i praksis for å gjøre en billedlig fremstilling mest mulig naturtro, var den italienske [[arkitekt]]en [[Filippo Brunelleschi]] på begynnelsen av [[1400]]-tallet. Denne nye forståelsen ble videre bearbeidet av hans venn og kollega [[Leon Battista Alberti]] som i [[1436]] ga en mer systematisk fremstilling av metoden i verket ''Trattato della pittura''. 

Denne beskrivelsen av fremgangsmåten gjaldt for avbildning av objektplanet, men ble noen få tiår senere utvidet av maleren [[Piero della Francesca]] i hans verk ''De prospectiva pingendi'' til å gjelde hele objektrommet. Som et eksempel viste han hvordan de [[Platonsk legeme|platonske legemene]] ville se ut i et riktig sentralperspektiv. 

Samme fremstilling av disse ble også benyttet av hans elev [[Luca Pacioli]] som i [[1509]] ga ut verket ''De divina proportione''. Det summerte opp bruken av sentralperspektivet i [[bildende kunst]] og var illustrert av [[Leonardo da Vinci]].

===Projektiv geometri===
Sentralperspektivet kommer frem ved at man tenker seg linjer eller stråler som går fra hvert punkt i objektet til et punkt i øyet. Denne linjebunten danner da en [[kjegle]] som bildeplanet skjærer gjennom. Bildet som derved dannes, vil være avhengig av hvordan dette planet er plassert i forhold til kjeglen. Lengder og vinkler mellom linjer i objektet, forandres i bildet. En sirkel vil kunne avbildes som en [[ellipse]] eller et annet [[kjeglesnitt]]. 

Lovene som ligger bak denne bildedannelsen, ble etter hvert bedre forstått og omtales i dag som [[projektiv geometri]]. Denne generaliseringen av [[geometri|klassisk geometri]]  ble først gjenomført av den franske arkitekten [[Girard Desargues]] på midten av [[1600]]-tallet og fikk sin moderne utforming av den franske matematiker [[Jean-Victor Poncelet]] på begynnelsen av [[1800]]-tallet. Bildet som fremkommer ved en sentralprojeksjon kan beskrives i et [[projektivt plan]] hvor [[euklidsk geometri]] ikke lenger gjelder, men likevel har en streng, matematisk struktur som i moderne tid har fått stor teoretisk og praktisk nytte.