Redigerer Samlag (avsnitt)

==Historikk frem til 1871==
[[Brennevin]]et kom til [[Skandinavia]] på [[1400-tallet]], via handelsmenn i [[Lübeck]]. Navnet stammer fra «brent» ([[Destillasjon|destillert]]) [[vin]]. Og de første 200 årene ble det nesten utelukkende brukt til fremstilling av [[krutt]].
 
Det var først tidlig på [[1600-tallet]] at folk lærte seg å destillere til eget forbruk. Brennevinsproduksjonen startet i byene, men bredte seg snart til bondebefolkningen på landsbygda (som da utgjorde ca. 90% av befolkningen). Først var det for det meste [[øl]] og [[mjød]] som ble destillert til brennevin, men etter hvert ble det vanlig å bruke gjæret [[korn]].

I nødsårene på slutten av 1600-tallet ble det innført forbud mot hjemmebrenning, bl.a. fordi den gikk ut over matkornproduksjonen. På [[1700-tallet]] kom [[opplysningstiden]], og med den [[liberalisme]]n, og forbudet mot egenprodusert brennevin ble opphevet i byene i [[1792]]. Fra [[1816]] hadde alle som var [[Hjemmelshaver|eier]] av et [[Matrikkel|matrikulert]] bruk på landet, rett til å produsere og omsette [[brennevin]] etter fastsatte regler. Enkelte yrkesgrupper var imidlertid unntatt (bl.a. [[Lensmann|lensmenn]]).

På grunn av økende [[alkoholmisbruk]] i befolkningen, spesielt i de voksende byene, tiltok motstanden mot det liberale [[Rettsregel|lovverk]]et utover på [[1800-tallet]], og «[[Avholdsbevegelsen]]» ble etablert.

I [[1837]] innførte man en [[avgift]] på småsalg av brennevin. Samme år fikk man også [[formannskapsloven]] der formannskapet fikk myndighet til å uttale seg om hvor mange skjenkebevillinger som skulle gis i kommunen. To sentrale virkemidler i norsk alkoholpolitikk, særavgifter på salg og nødvendigheten av skjenkebevilling ble dermed innført.