Redigerer Saint Martin (avsnitt)

==Historie==
Før [[Christofer Columbus]] kom til St. Martin på sin andre reise til den nye verden i 1493, hadde øyen allerede vært befolket i over tusen år. De første som bosatte seg her var [[Arawak (folk)|arawak]]indianere, som opprinnelig kom fra [[Sør-Amerika]]. De ga øyen navnet ''«Sualouiga»'', som betyr ''«Saltlandet»''. Bakgrunnen for navnet ligger i øyens store forekomster av [[brakkvann]] og saltflak. De få stedene hvor det var [[ferskvann]], kunne bare holde liv i en liten befolkning.

Arawakindianerne ble senere fortrengt av en mer aggressiv indianerstamme, [[karibiere|karibene]]. Det er etter disse [[Karibia]] ble oppkalt. 

Columbus satte aldri sin fot på øyen, men gjorde krav på øyen for [[Spania]] mens han seilte forbi. Han fikk øyen i sikte 11. november 1493, på minnedagen til den hellig [[Martin av Tours]], derav navnet på øyen. Bortsett fra å navngi øyen, viste aldri spanjolene noen interesse for øyen. [[Nederland|Nederlenderne]] som var på utkikk etter et stoppested midtveis mellom koloniene i [[Brasil]] og [[Niue Amsterdam]] (nå [[New York]]), okkuperte øyen i [[1631]]. [[Det nederlandske vestindiske kompani]] (WIC) innsatte Jan Claezen van Campen som guvernør, og han satte i gang byggingen av det første fortet og utvinning av [[salt]]. 

Det tok ikke lang tid før spanjolene, som ønsket å opprettholde sitt monopol i den nye verden, ble klar over den nederlandske okkupasjonen av øyen, og tok øyen tilbake i 1633. Alle nederlenderne ble fordrevet og flyktet til [[Curaçao]].

I de neste 15 årene gjorde nederlenderne en rekke mislykkede forsøk på å få tilbake sin tapte besittelse. Den spanske kommandøren under de stadige nederlandske beleiringene, ba etter sin siste seier om at spanjolene forlot øyen. Kongen av Spania innvilget hans ønske i 1647 og arbeidere fra [[Puerto Rico]] ble innhentet for å rive fortene på øyen, før de forlot øyen for godt. 

En liten gruppe med [[Frankrike|franskmenn]] og nederlendere hadde gjemt seg på øyen da spanjolene dro, og ifølge legenden ble grensen på St. Martin fastsatt ved at en nederlender og en franskmann stod rygg til rygg ved Oysterpond på østkysten. Franskmannen skulle gå nordover og nederlenderen sørover for så å gå rundt øyen inntil de møtes ansikt til ansikt.{{Trenger referanse}} 

Grensetraktaten ble signert på toppen av Mount Concordia i 1648, men selv med en fredelig 
sameksistens, ble grensen endret 16 ganger, inntil [[1815]] da Paristraktaten fastsatte grensen for godt.