Redigerer Sættargjerden i Tunsberg (avsnitt)

== Innhold ==
I innledningen til Sættargjerden slås det fast at det nylig hadde oppstått en tvist mellom kong Magnus Håkonsson og erkebiskop Jon og dette var bakgrunnen for møtet og [[konkordat]]et.

Etter gammel [[Sedvanerett|sedvane]] hadde verdslige dommere behandlet saker som etter [[kanonisk rett]] skulle dømmes av kirkelige domstoler. Kirken hadde akseptert dette stilltiende for å unngå strid, men erkebiskopen ønsket å få dette tilbake til kirkelige organer. Videre ønsket kirken å ta i bruk privilegier som etter hvert hadde blitt beskåret på grunn av manglende bruk. Dette gjaldt spesielt privilegiet gitt av en viss [[Magnus Erlingsson]], etter sigende Norges konge, om kroneofring og underkastelse. Her kom det en særskilt henvisning til at kong Magnus skulle love å ofre seg og sitt rike ved å ofre hans og alle hans etterfølgeres krone til [[St. Olav]] i katedralen i Nidaros. Kirken hadde også en innsigelse på en forordning som tilsa at den norske kongen skulle velges. Til slutt la erkebiskopen frem et krav om at ved kongevalg skulle erkebiskopen og bispene ha de første stemmer blant de øvrige velgerne.

Avtalen ble inngått på kong Magnus «som fredselskende og rettferdig fyrste sitt initiativ» ved [[Laurentiusmesse]] ([[9. august]]) [[1277]] på [[Tunsberghus]] ved [[De konventuelle fransiskanere|minoritterbrødrenes]] kirke. Avtalen viser at den beskriver i hovedsak rettigheter som kirken fikk, og mindre om dens forpliktelser. Artiklene er som følger:

#Det første kravet gikk på at erkebiskopen oppga enhver rett, hvis han hadde noen, på kongevalg, underkastelse og på kroneofring. Men om det likevel ikke fantes noen kandidat til tronen, skulle erkebiskopen og biskopene få de første og viktigste stemmene blant rikets andre velgere. De måtte da sverge på at de skulle finne den best skikkede tronkandidaten.
#Kongen ga avkall på å dømme i alle saker som angikk kirken. Kirkelige dommere skulle dømme fritt i slike saker. Dette gjelder følgende saker: klerkemål, ekteskap, fødsel, patronatsrett, tiende, hellige løfter, testamenter, vern for pilegrimer som skulle besøke St. Olav eller andre norske katedraler, saker om kirkens eiendommer, helligbrøde, mened, [[åger]], [[simoni]], kjetteri, frilleliv, ekteskapsbrudd, blodskam og alt annet som måtte høre til under det kirkelig forum. Kongen fikk imidlertid medhold i at i enkelte saker hvor det fremdeles var sedvane eller landets lov, skulle det betales i pengebøter til ham.
#Erkebiskopen og bispene fikk tillatelse til å tilsette folk i kapeller grunnlagt av kongen. Det var ikke nødvendig å presentere eller få kongens samtykke til slike utnevnelser.
#Kongen skulle ikke ha noen innflytelse i abbed- og bispevalg. Før valget skulle kandidaten likevel presenteres for kongen.
#Biskoper, abbeder og andre geistlige skulle være fritatt fra leidangsferder eller betale [[leidang]]. Biskopen kunne likevel vurdere den enkelte situasjon og gi dispensasjon for geistlige til å yte disse pliktene.
#Det skulle ikke være tillatt for kongen å endre landets lover og pengebøter slik at det ble til tap for kirken.
#Erkebiskopen fikk tillatelse til å kjøpe [[falk]]er.
#Kongen skulle betale tiende av sitt jordegods, etter kanoniske regler.
#Erkebiskopen fikk rett til inntektene fra 30 [[lest]]er mel som ble fraktet til Island.
#Erkebiskopen fikk rett til [[toll]] av ett skip fra Island årlig.
#Alle [[pilegrim]]er skulle ha beskyttelse. De som skadet dem, skulle dømmes for en kirkelig domstol.
#Erkebiskopen fikk [[hundre]] (hundre eller smalhundre?) eller [[smalk]] av sine menn fritatt fra leidangsferd, krigstog, mønstringer, skipdrått og fra leidang. 
#Hver av biskopene i fastlandsnorge skulle ha leidangsfritak for 40 av sine menn.
#Hver sogneprest skulle være fritatt for leidangsskatt. Prestene fikk også leidangsfritak for to av sine menn, og en ifra husholdet skulle, etter prestens utpekning være fri for kongelige krigstog.
#Dersom noen av erkebiskopens [[hundre]] menn skadet hverandre i hans gård eller i hans skip, skulle erkebiskopen dømme. Dersom de skadet hverandre et annet sted kunne de selv velge mellom kongelig eller kirkelig domstol; boten skulle deles mellom kongen og erkebiskopen.
#Erkebiskopen, biskopene og klerker fikk unntak fra handelsforbud.
#Erkebiskopen fikk rett til å slå mynt.