Redigerer Rosenbergs asyl (avsnitt)

== Historie ==
Dr. Frants Theodor Rosenberg var bestyrer av det offentlig [[asyl]], [[Mentalsykehuset i Bergen]], også kalt Mentalen. I 1860 opprettet han Øvregaten asyl og senere et asyl på [[Fastings Minde]] på Sydneshaugen. Begge asylene ble senere hetende Rosenbergs asyl.

=== Kongelig autorisasjon ===
Etter «Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining» fra 1848 måtte det foreligge kongelig autorisasjon før opprettelse. Det vil si at sinnssykeasyler måtte godkjennes av Det offentlige, og de skulle bestyres av en spesielt autorisert lege. Når privatpersoner opprettet asyl, skulle autorisasjon «lyde paa Eierens Navn», derfor ble Øvregatens asyl sammen med asylet på Fastings Minde til Rosenbergs asyl.

Søknad om autorisasjon skulle inneholde detaljerte planer for bygningsmassen og driften, samt overslag over omkostninger. Det var visse betingelser for at et asyl skulle få autorisasjon, som «(...) asylets fuldkomne adskillelse fra alle andre indretninger; en fri og sund beliggenhet; anledning til de sykes sysselsættelse og bevægelse i fri luft; absolut avsondring av de forskjellige kjøn, samt en passende klassifikation av de syke av hvert kjøn». De syke skulle sikres et avskjermet opphold, samt sysselsetting og bevegelse utendørs. I tillegg måtte asylet ha tilfredsstillende regulativ for ansatte og for forholdene mellom dem og de syke når det gjaldt antall. Det var også forskrifter for de sykes forpleining, overholdelse av renslighet, orden og «sædelighed», for bruk av tvangsmidler og for selskapelige adspredelser.

=== Asylet i Øvregaten ===
Asylet lå i Øvregaten 29, og en byggesak fra 1902 viser at asylet hadde følgende bygninger: Mot Øvregaten lå en toetasjes hovedbygning. Sammen med loftet rommet bygningen to stuer, åtte værelser og to sovesaler. I bakhagen, «cellehaven», mot Koren Wibergsplass, lå en lang smal «cellebygning». Pasientene kunne dermed deles inn etter «klassifikation». Bakhagen var inngjerdet med et 2,70 meter høyt plankegjerde. Asylet lå således for seg selv, og utenfor byens larm og trengsel.

Man løste kravet om kjønnsadskillelse med at Øvregaten asyl ble en ren kvinneavdeling, med 50 passienter. Kvinnene hadde ulik bakgrunn, flere var forhenværende tjenestepiker, gårdskoner og fattiglemmer. Mange pasienter bodde på asylet resten av sitt liv. I 1908 ble asylet nedlagt, og de syke overført til Neevengården sykehus, i dag [[Sandviken sykehus]].

=== Asylet på Fastings Minde ===
Asylet holdt til på lyststedet til [[Claus Fasting]], oppført på 1780-tallet i Møhlenprisbakken 1, på Sydneshaugen. I dag er bygningen en del av [[Universitetet i Bergen]], med adresse Haakon Sheteligs plass 11. Asylet ble på folkemunne kalt «Tussehaugen». I starten huset asylet 50 mannlige pasienter, senere ble det utvidet til 120 plasser.

Etter Rosenbergs død i 1878 gikk asylene over til hans arvinger. I 1896 ble asylene solgt til overrettssakfører Kristian G. S. Jebsen. I 1914 kjøpte kommunen Rosenbergs asyl for kr. 375.000, og institusjonen ble drevet kommunalt frem til nedleggelsen i 1959. Da hadde asylet rundt 140 pasienter, disse ble overført til [[Luster sanatorium]], sammen med forvalter og overpleier samt 2 pleiersker og 4 pleiere.

=== Finansiering ===
For de fleste ble oppholdet betalt av fattigkommisjoner og amt. Noen få fikk oppholdet betalt av private: av far, av en velgjører eller av formynder. I enkelte tilfeller ble oppholdet dekket som et spleiselag mellom f.eks. formynder, en gårdbruker og pastoren. I 1904 kostet et opphold kr. 1,27 pr. dag. Asylene var egentlig mer eller mindre en fattiginstitusjon, og de hadde en ensidig pasientsammensetning. Det offentlige mentalsykehuset hadde derimot flere pasienter som bekostet oppholdet selv eller gjennom sine pårørende.

=== Situasjonen i Bergen på slutten av 1800-tallet === 
I [[Bergen]] eksisterte det på slutten av 1800-tallet tre sinnssykeasyl; Mentalsykehuset i Bergen, som var offentlig, og to private; Rosenbergs asyl og [[Møllendal asyl]]. Fram til 1900 var det kun disse to private asylene i hele landet, i 1901 kom det tredje, Dr. Dedichens privatklinikk i Oslo. De to private asylene i Bergen rommet til sammen 200 pasienter mot 50 i det kommunale asylet. (Rosenbergs asyl 120, Møllendals asyl 80.) Asylene ble i tillegg opp gjennom årene utvidet betraktelig. Det spesielle for Bergen var at de private asylene fikk autorisasjon for å avhjelpe den lokale «asylnøden», fordi byen ikke hadde en stor offentlig institusjon for sinnssykepleie. De private institusjonene var opprinnelig beregnet på uhelbredelige pleiepasienter, senere tok de også sikte på behandling, altså på å være helbredelsesanstalter.