Redigerer Romersk religion (avsnitt)

==Historie==

===Tidligste romerske religion===
[[Fil:La Maison carrée.JPG|thumb|250px|right|Romersk tempel [[Maison Carrée]] i [[Nîmes]], [[Frankrike]], ca. 100-tallet f.Kr.]]
Ordet religion (''religio'') stammer fra det latinske språk og betyr ærefrykt eller respekt, særlig for det guddommelige. I det romerske samfunn ble de anerkjente religioner betegnet som ''religio'', de inngikk som en del av statskulten, og det ble forventet at tilhengerne ba for statens beste. Motsetningen til ''religio'' var ''superstitio'', som normalt oversettes med overtro, det betegner den forbudte religion som ikke ble praktisert til samfunnet og menneskenes beste, og som likefrem kunne være samfunnsomstyrtende.

Det finnes ingen overleverte kilder fra Romas aller tidligste historie; bare beretninger om de legendariske bedrifter omkring byens grunnleggelse fortalt av senere forfattere. Disse beretninger forteller at Roma opprinnelig var et kongedømme, og senere kilder indikerer at kongene også var religiøse overhoder som stod i spissen for statskulten. Etter innføringen av [[Den romerske republikk|republikken]] ble kongens funksjoner, herunder også de religiøse, delt ut på flere embeder.

Den romerske religion og kultur ble først utviklet innenfor en etruskisk kontekst, og senere under sterk innflytelse fra grekerne i [[Magna Graecia|Sør-Italia]] («Stor-Hellas»). Romernes opprinnelige religion bestod ikke primært av en serie myter, men av en kompleks interaksjon mellom guder og mennesker. Guder var til stede i alle synlige fenomener, trær, hus, dyr, personer og så videre, hvert eneste sted, ting og menneske hadde sin egen guddom, så antallet av guder var uendelig. I spissen for gudene stod en triade som bestod av himmelguden [[Jupiter (gud)|Jupiter]], krigsguden [[Mars (gud)|Mars]] og folkeguden [[Quirinus]]. Allerede tidlig ble fremmede guddommer importert særlig fra de greske områder.

=== Religion i republikansk tid===
Romerne så på seg selv som svært religiøse, og de mente at de kunne takke gudene for byens suksess.<ref>{{Kilde bok|tittel=De Natura Deorum|etternavn=Cicero|fornavn=|utgiver=Loeb Classical Library|år=|isbn=|utgivelsessted=|side=2.8|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Romerne tilba et stort antall guder og hadde flere måter å tolke gudenes vilje fra naturen rundt seg. 

'''Religionens plass i samfunnet'''

Religion og samfunnet forøvrig var tett sammenknyttet i republikansk tid. Romernes religion var dennesidig. Fokuset var på suksess her og nå, ikke etter døden. Forholdet til gudene var kontraktuelt og basert på et prinsipp man kaller do ut des – jeg gir for at du kan gi. Gudene ble spurt og håpet var at de skulle være velvillige.

'''Ritualer og pax deorum'''

Gudenes gunst – ''pax deorum'' – var viktig å opprettholde og sikre seg. Dette gjorde man gjennom regelmessig ritualistisk bønn og offerhandlinger, det man skulle ofre var noe av verdi til giveren.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/61361565|tittel=Roman religion|etternavn=M.|fornavn=Warrior, Valerie|dato=2006|utgiver=Cambridge University Press|år=|isbn=0521532124|utgivelsessted=Cambridge|side=6|sider=|kapittel=|oclc=61361565|sitat=}}</ref> I realiteten gjerne dyr som ble ofret. Ritualer preget samfunnet og all politisk aktivitet var innhyllet i religiøse rammer. Disse rammene foreskrev hvordan ritet skulle utføres for å sikre gudenes gunst.

Begivenheter og handlinger som vedrørte staten ble alltid ledsaget av ritualer. Det ble eksempelvis tatt varsler forut viktige beslutninger, offentlige embeter innebar religiøse forpliktelser og offerfester ble arrangert året rundt på bestemte dager. Romas suksess ble forklart med at Roma var flinke til å skaffe seg ''pax deorum.''
Ritualene kunne ta form av festivaler, offerhandlinger, bønner, løfter, eder. Disse forgikk på foreskrevne måter etter faste regler. Cicero definerte ''religio'' som ''cultus Deorum'', tilbedelsen av gudene, gudskulten. Romersk religion var ritualistisk. Rituelle handlinger, ikke tro, var i sentrum for kultene.<ref>{{Kilde bok|tittel=The Romans and their gods|etternavn=Ogilvie|fornavn=R.M.|utgiver=Chatto & Windus|år=1969|isbn=|utgivelsessted=London|side=23|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Ritualene var viktige fordi de romerske gudene krevde riktig rite korrekt utført i forhold til situasjonen som skulle bøtes på for å gjenopprette ''pax deorum.'' 

'''Prestekollegier'''

Statskulten var underlagt et kollegium av [[Pontifikalkollegiet|pontifekser]] (''Collegium Pontificum''), hvor lederen var [[Pontifex maximus|''pontifex maximus'']], en slags romersk yppersteprest. Blant de andre presteskap var [[Augur|augurerne]] som tok varsler, [[Flamen|flaminerne]] som forsto kulten for de ulike gudene, og [[Haruspex|haruspexerne]] som spådde ut fra dyrs innvoller og andre naturfenomener.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/61361565|tittel=Roman religion|etternavn=M.|fornavn=Warrior, Valerie|dato=2006|utgiver=Cambridge University Press|år=|isbn=0521825113|utgivelsessted=Cambridge|side=|sider=42-54|kapittel=|oclc=61361565|sitat=}}</ref>

Disse prestekollegiene var viktige fordi det var de som tolket varslene og dermed identifiserte hvilke guder som måtte blidgjøres og på hvilken måte det måtte skje.

Det romerske panteonet ble påvirket av kontakt med andre og etter hver som kontakten med den greske verden ble sterkere ble de gamle romerske guder i første omgang assosiert med de greske, og senere ble de helt identifisert med dem, og de rike [[Gresk mytologi|greske mytene]] ble knyttet til romerske motstykker. Jupiter ble oppfattet likt som [[Zeus]], Mars ble identifisert med [[Ares]], og så videre, men det var på samme tid viktige betydningsforskjeller mellom panteonene; Jupiter og de andre romerske guder mistet aldri helt deres italiske preg.  samtidig importerte og omdefinerte romerne flere greske og andre guder i republikansk tid som Cybele, Asklepios, Apollo, Castor og Pollux. Disse gudene ble senere tilbedt med både greske eller andre lokale riter og romerske riter i Romerriket.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/51340945|tittel=Roman religion : a sourcebook|etternavn=M.|fornavn=Warrior, Valerie|dato=2002|utgiver=Focus Pub./R. Pullins Co|år=|isbn=1585100307|utgivelsessted=Newburyport, MA|side=|sider=83-97|kapittel=|oclc=51340945|sitat=}}</ref>

Mot slutten av republikansk tid ble religiøse embeter samlet på færre og færre hender.  Presteskapene var politiske embeter som ikke må forveksles med våre dagers prester.  Augustus ble etterhvert medlem i alle prestekollegiene i løpet av etableringen av keiserriket.<ref>{{Kilde bok|tittel=Religions of Rome|etternavn=Beard, North, Price|fornavn=|utgiver=Cambridge University Press|år=1998|isbn=|utgivelsessted=|side=187|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

=== Religion og filosofi ===
Sammen med den øvrige greske kulturimport oppnådde den [[gresk filosofi|greske filosofi]] stor popularitet i Roma og fikk stor betydning for utviklingen av den romerske religion. I [[antikken]] skjelnet man ikke i samme grad mellom religion, filosofi og vitenskap som vi gjør i våre dager.<ref>Bilde, Per: ''Det religiøse liv i hellenistisk-romersk tid'', side 145; S. Petersen (1994)</ref> [[Kristendom]]men ble eksempelvis av kristne kalt for den høyeste religion, og [[Josefus]], som selv var jøde, beskrev uten videre de ulike retninger innenfor [[jødedom]]men som filosofiske skoler.<ref>Josephus: ''Den Jødiske krig'' (2,119-166)</ref>

Grunntanken i den greske naturfilosofi var å oppnå viten om naturen for på den måten å få svar på de grunnleggende spørsmål om livet og en innsikt i [[kosmos]]. Slik kom filosofien hurtig til krysse inn i hva som tidligere hadde vært religionens område. I mange tilfeller smeltet religion og filosofi sammen, eksempelvis i de religiøse systemene [[gnostisisme]] og [[astrologi]] som begge bygget på filosofiske og vitenskapelige erkjennelser (vitenskap skal her forstås i dens antikke kontekst).<ref>Bilde,Per : ''Det religiøse liv i hellenistisk-romersk tid'', side 144; i S. Petersen (1994)</ref>

I andre tilfeller førte filosofiens inntog i kosmologien til [[religionskritikk]] og [[ateisme]].<ref>Tortzen (2005). Side 56</ref> Denne [[Rasjonalisme|rasjonelle]] filosofi, som blant annet ble utviklet av [[Epikur]], fikk også innflytelse i Roma. Religionskritikken utviklet seg hos Epikur til et oppgjør med den tradisjonelle mytologiske verdensforståelse. Således hevdet han eksempelvis at gudene – om de nå fantes – var underlagt de samme lovene som menneskene og derfor ikke kunne gripe inn i menneskenes tilværelse. Motsatt til Epikur argumenterte en annen betydningsfull skole i Roma, [[stoikerne]], for den tanke at det er gitt et guddommelige [[forsyn]] som kan dirigere tingenes gang, en oppfattelse som ble grunnlaget for deres [[teologi]]. Den filosofiske religionskritikk i Roma dog mest til uttrykk gjennom en utbredt kritikk av de mer folkelige religiøse praksis og overtro (''superstitio'').<ref>Bilde, Per: ''Det religiøse liv i hellenistisk-romersk tid'', side 151; i S. Petersen (1994)</ref>

Gresk filosofi ble tidlig meget populært i den romerske overklasse, og den fikk i 100-tallet f.Kr. stor betydning for den romerske statskult. De medlemmer av patrisierstanden som tradisjonelt bekledde de [[romerske presteembeter]] hadde mistet troen på de tradisjonelle ritualer og således mistet presteembetene mye av deres prestisje og innhold og ble mest benyttet i politiske sammenhenger.<ref>Liebeschuetz (1979) side 38; Scullard (1982) side 205</ref> Under de borgerkrigene som førte til [[Augustus]]’ maktovertagelse skjedde det et ytterligere tap av religiøse tradisjoner, og den romerske religionens rolle i offentlige sammenhenger ble i stigende grad redusert til et politisk redskap. I keisertiden som fulgte ble statskulten mer og mer et anliggende for keiserhuset.<ref>Liebeschuetz (1979) side 167ff; Fishwick (1987–92) sidene 436-480</ref>

=== Fanum ===
En fanum er en tomt på vigslet grunn, en helligdom, og på en slik tomt kunne et [[tempel]] eller helligdom bygges. En fanum kan være et tradisjonelt hellig rom som en hellig lund (''lucus'') til [[Diana Nemorensis]], eller en hellig plass eller struktur for ikke-romerske religioner, for eksempel en ''Iseum'' (for [[Isis]]) eller ''Mithraeum'' (for [[Mithras-kulten]]). [[Kognat (lingvistikk)|Kognat]] som [[oskisk]]e ''fíísnú'', [[umbrisk]]e ''fesnaf-e'', og [[pelingisk]]e ''fesn'' indikerer at konseptet deles av [[Italikere|italiske folkeslag]]. Ved [[Augustus]]' tid (27 f.Kr. til 14 e.Kr) var ''fanum'', ''aedes'', ''templum'', og ''delubrum'' knapt skilles fra hverandre i daglig bruk, men ''fanum'' var en mer inkluderende og generelt begrep. Fanum eller [[Omgang|ambulatorium-tempel]] i romerske [[Gallia]] ble ofte bygget over en tidligere [[keltere|keltisk]] kultsted. Den karakteristiske murstrukturen hadde en sentral plass ''([[Cella]])'' og en perifer galleristruktur, begge firkantet.<ref>Woodard, Roger D. (2006): ''Indo-European Sacred Space: Vedic and Roman Cult'', University of Illinois Press, ss. 150 [http://books.google.com/books?id=EB4fB0inNYEC&pg=PA150&dq=fanum&lr=&cd=12#v=onepage&q=fanum&f=false online].</ref>