Redigerer Romersk Britannia (avsnitt)

== Kronologisk historie ==

=== Tidlig kontakt ===

Britannia var ikke ukjent for [[antikken]]s verden. Så tidlig som på 300-tallet f.Kr. hadde [[Antikkens Hellas|grekerne]], [[Fønikia|fønikere]] og [[Karthago|karthagere]] handlet [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] fra [[Cornwall]]: <ref>George Patrick Welsh (1963): ''Britannia: the Roman Conquest and Occupation of Britain'', ss. 27-31</ref> grekerne referert til ''Cassiterides'' («Tinnøyene») og beskrev at disse øyene lå et sted nær vestkysten av [[Europa]].<ref>Herodot: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Hdt.+3.115.1 ''Histories'' 3.115]</ref> Den karthanske sjømannen [[Himilco]] skal etter sigende ha besøkt øyene på 400-tallet f.Kr., og den greske utforskeren [[Pytheas fra Massalia]] på 300-tallet f.Kr. Men generelt ble øyene sett på som et mystisk sted som en del antikke forfattere tvilte på i det hele tatt eksisterte.<ref>Plutarch:, [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#23.2 ''Livet til Cæsar'' 23.2]</ref>

Den første direkte romerske kontakt kom med den romerske general og framtidige diktator [[Julius Cæsar]]. Han gjennomførte to ekspedisjoner til Britannia i årene 55 og 54 f.Kr. som avleggere av erobringen av [[Gallia]] fordi han mente at [[Britonere|britonerne]] i dagens [[England]] hadde bidratt til gallernes motstand. Den første ekspedisjonen som mest var en form for rekognosering og sondering enn en full invasjon, tok fotfeste på kysten av [[Kent]], men uten [[kavaleri]] og fordi en storm i [[Den engelske kanal]] ødela skipene hans, var det umulig for romerne å avansere videre. Om ekspedisjonen var militært mislykket var den likevel en politisk suksess: det romerske senatet erklærte 20 dagers offentlig ferie i [[Roma]] for å feire denne enestående bedriften ved å ta gisler fra Britannia, og fordi [[Belgia|belgiske]] stammer ble beseiret da de romerske styrkene igjen var tilbake på kontinentet.<ref>Julius Cæsar: [http://en.wikisource.org/wiki/Commentaries_on_the_Gallic_War/Book_4#20 ''Commentarii de Bello Gallico'' 4.20-36]</ref>

I hans andre invasjon året etter tok Cæsar med seg en betydelig større hær og fortsatte med «pisk og gulrot»-politikken; han inviterte innfødte stammer til å underkaste seg ham og gi fra seg gisler i bytte mot fred. En vennligsinnet lokal høvding, [[Mandubracius]], ble installert, og hans rival [[Cassivellaunus]] ble underkastet. Gisler ble tatt, men historikerne er uenige om den tributt som man kom overens om, ble betalt av britonerne først etter at Cæsar hadde reist tilbake til Gallia med sine styrker.<ref>Julius Cæsar: [http://en.wikisource.org/wiki/Commentaries_on_the_Gallic_War/Book_5#8 ''Commentarii de Bello Gallico'' 5.8-23]</ref>

[[Fil:Caesars invasions of Britain.jpg|thumb|[[Edward Armitage]]s forestilling om Julius Cæsars første invasjon.]]
Cæsar hadde ikke erobret noe territorium og hadde heller ikke etterlatt seg tropper, men han hadde etablert klientkonger på øya og hadde ført Britannia inn under Romas sfære av politisk innflytelse. Keiser [[Augustus]] planla invasjoner i 34, 27 og 25 f.Kr., men omstendighetene var aldri gunstige.<ref>Dio Cassius: ''Romersk historie'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/49*.html#38 49.38], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/53*.html#22 53.22], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/53*.html#25 53.25]</ref> Forholdet mellom Britannia og Romerriket besto av diplomati og handel. [[Strabon]], som skrev sent i Augustus’ regime, hevdet at skattene på handelen førte til større årlige inntekter enn hva en erobring ville ha gitt.<ref>Strabon: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Strabo/4E*.html ''Geografi'' 4.5]</ref> Likeledes har [[arkeologi]]ske undersøkelser vist en økning i importerte luksusvarer til det sørøstlige Britannia på denne tiden.<ref>Keith Branigan (1987): ''The Catuvellauni''</ref> Strabon nevner også britonske konger som sendte ambassadører til Augustus, og Augustus’ egen ''[[Res Gestae Divi Augusti]]'' refererer til to britiske konger han mottok som flyktninger.<ref>Augustus: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Augustus/Res_Gestae/6*.html#32 ''Res Gestae Divi Augusti'' 32]</ref> Da en del av [[Tiberius]]’ skip ble ført til Britannia av en storm under hans krigføring i [[Germania]] i år [[16]] e.Kr. ble disse sendt tilbake til ham av lokale høvdinger og det ble fortalt fortellinger om store uhyrer.<ref>Tacitus: [http://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#24 Annalene 2.24]</ref>

Roma synes å ha oppmuntret til en maktbalanse i sørlige Britannia ved å støtte to mektige kongedømmer: [[Catuvellaunere]] (''Catuvellauni''), styrt av etterkommerne til [[Tasciovanus]], og [[atrebatere]] (''Atrebates''), styrt av etterkommerne til [[Commius]].<ref>John Creighton (2000): ''Coins and power in Late Iron Age Britain'', Cambridge University Press</ref> Denne politikken ble fulgt fram til år [[39]] eller [[40]] da keiser [[Caligula]] mottok et forvist medlem av catuvellaunere, og keiseren satte i gang en invasjon av Britannia. Denne invasjonen som kollapset under [[farse]]aktige omstendigheter allerede ''før'' invasjonshæren hadde forlatt Gallia. Han skal ha stilt opp sine styrker i slagformasjon i Gallia, vendt mot Den engelske kanal, og beordret dem til å angripe sivet i vannkanten. Han fikk så soldatene til å samle skjell som ble bragt til Roma som «krigsbytte».<ref>Sveton: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Caligula*.html#44 ''Caligula'' 44-46]; Dio Cassius: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/59*.html#25 ''Romersk Historie'' 59.25]</ref> I 43 foretok [[Claudius]] et felttog, som var vellykket, og provinsen ble formelt opprettet. Også denne gangen var det offisielle målet å gi støtte til en landflyktig britonsk hersker, denne gangen [[Verica]] fra atrebaterne.

=== Den romerske invasjonen ===
[[Fil:Britain and Ireland satellite image bright.png|thumb|Invasjonen ble forsinket da de romerske soldatene fryktet å seile hinsides grensene av den kjente verden, det vil si å krysse Den engelske kanal.]]
Invasjonsstyrken i 43 ble ledet av [[Aulus Plautius]].<ref>Cassius Dio: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/60*.html#19 ''Romersk historie'' 60.19-22]</ref> Det er ikke kjent hvor mange romerske legioner som ble sendt. Den eneste legionen som det foreligger dokumentasjon på at deltok i invasjonen er ''[[Legio II Augusta|II Augusta]]'', som var under den framtidige keiser [[Vespasian]]s kommando.<ref>Tacitus: ''Histories'' 3.44</ref> Når det gjelder legionene ''[[Legio VIIII Hispana|IX Hispana]]'',<ref>Tacitus: ''Annalene'' 14.32</ref> ''[[Legio XIIII Gemina|XIV Gemina]]'' (senere kalt ''Martia Victrix'') og ''[[Legio XX Valeria Victrix|XX]]'' (senere kalt ''Valeria Victrix'')<ref>Tacitus: ''Annalene'' 14.34</ref> har man dokumentasjon på at de deltok under [[Boudicca]]s opprør i 60 og 61, og det er sannsynlig at de hadde vært i landet siden den innledende invasjonen. Helt sikker på dette kan man imidlertid ikke være; den romerske hæren var svært fleksibel; styrkene ble flyttet rundt etter behov. Legionen ''IX Hispana'' kan ha vært permanent stasjonert i England, ettersom denne legionen sto ved Eburacum ([[York]]) i 71, og den er omtalt på en bygningsinskripsjon i York som er datert år 108. Legionen opphørte å eksistere under de siste ødeleggende kampene i øst, sannsynligvis under [[Bar Kokhba-opprøret]].<ref>Webster, Graham: [http://books.google.co.uk/books?id=v0f4SEf7rosC&pg=PA66&lpg=PA66&dq=Legio+IX+Hispana+108+stamps&source=bl&ots=joPevZS3Ju&sig=nU-ybnbeeWYnnuU4CunczFevYZA&hl=en&ei=i6D4SdXBHcXPjAfu8tnADA&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1 ''The Roman Imperial Army of the first and second centuries A.D.''] University of Oklahomah Press, ny utg. av 3. reviderte utgav. 1998 ISBN 978-0806130002. Side 66</ref>

Invasjonen ble forsinket da det brøt ut [[mytteri]] blant troppene, men de ble til slutt overbevist av en frigitt slave om at ikke var farlig å krysse havet og kjempe bortenfor grensene av den kjente verden. De seilte i tre divisjoner og gikk sannsynligvis i land ved [[Richborough]] i [[Kent]], men det er også blitt foreslått at en del av invasjonsstyrken gikk i land på sørkysten, i [[Fishbourne]]-området i [[West Sussex]].<ref>For eksempel, Manley, John: ''AD 43: The Roman Invasion of Britain: a Reassessment'', 2002.</ref>

Romerne beseiret catuvellaunere og deres allierte i to slag: det første, forutsatt landgang ved Richborough, [[Slaget ved Medway|ved elven Medway]], det andre på [[Themsen]]. En av catuvellauneres ledere, [[Togodumnus]], ble drept, men hans bror [[Caratacus]] overlevde og fortsatte motstanden senere. Plautius gjorde stopp ved Themsen og sendte bud til Claudius om forsterkninger, inkludert artilleri og elefanter, for den endelige marsjen mot catuvellauneres hovedstad, [[Camulodunum]] ([[Colchester, England|Colchester]]). Den framtidige keiser Vespasian nedkjempet og underkastet den sørvestlige delen av England.<ref>Sveton: ''Vespasian'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Vespasian*.html#4 4]</ref> [[Tiberius Claudius Cogidubnus|Cogidubnus]] ble innsatt som konge over flere territorier,<ref>Tacitus: ''Agricola'' [[Wikisource:Agricola#14|14]]</ref> og det ble inngått avtaler med stammer utenfor det området som kom inn under direkte romersk kontroll.

=== Romersk styre etablert ===
[[Fil:Roman Roads in Britannia.svg|thumb|300px|Den romeske provinsen '''Britannia''' i år 125 e.Kr. som viser de innfødte stammene, byer, hovedveger og posisjonene til de romerske legionene.]]

Etter at den sørlige delen av øya var blitt erobret vendte romerne oppmerksomheten mot det som i dag er Wales. [[Silurere]], [[ordovikere]] og [[dekeangliene]] kjempet innbitt mot de romerske inntrengerne og i løpet av de første tiårene etter invasjonen konsentrerte romerne seg om dem, til tross for mindre opprør blant romerske allierte som [[brigantere]] og [[ikenere]]. Silurere ble ledet av en høvding romerne kalte [[Caratacus]] og som drev effektiv [[gerilja]]krig mot den romerske guvernøren [[Publius Ostorius Scapula]]. Først i år 51 klarte Ostorius å lure Caratacus inn i et rent slag og beseiret ham. Den britonske lederen søkte tilflukt hos [[brigantere|briganterne]], men deres dronning [[Cartimandua]] viste sin underdanighet og utleverte ham til romerne. Han ble ført som fange til Roma hvor den verdige talen som han holdt under Claudius' triumftog, fikk keiseren til å spare livet hans. Imidlertid var silurere fortsatt ikke pasifisert og Cartimanduas tidligere ektemann [[Venutius]] overtok Caratacus’ posisjon som den mest framtredende britonske lederen.<ref>Tacitus: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ann.+12.31 Annalene 12:31-38]</ref>

I årene 60-61, mens guvernør [[Gaius Suetonius Paulinus]] drev hærtokt i [[Wales]], gjorde det sørøstlige Britannia opprør under [[Boudicca]], enken etter en nylig avdød konge av ikenerne, Prasutagus. Hun var provosert av at stammens landområder var blitt tatt og av den brutale behandlingen som hun selv og døtrene hennes var blitt utsatt for. Prasutagus hadde etterlatt et testamente hvor halvparten av kongedømmet han ble gitt til keiser [[Nero]] i håp om at resten av kongedømmet ville bli etterlatt uberørt. Han tok feil. Ikenerne, sammen med nabostammen [[trinovantere]], ødela den romerske kolonien ved Camulodunum ([[Colchester (England)|Colchester]]) ved å plyndre og svi av byen. De drepte alle innbyggere de fikk tak i, både menn, kvinner og barn. Da Legion IX ble sendt som støtte, ble den nedkjempet. Suetonius Paulinus red til Londinium ([[London]]), opprørernes neste angrepsmål, og måtte konkludere med at London ikke var mulig å forsvare. Forlatt ble Londinium brent og ødelagt, og samme skjebne led [[Verulamium]] ([[St. Albans]]). Mellom 70 000 og 80 000 mennesker skal etter sigende ha blitt drept i de tre byene. Suetonius regrupperte med to av de tre legionene som han fortsatt hadde tilgjengelig, valgte slagmark og til tross for å være i langt mindre antall, beseiret han opprørerne i [[slaget ved Watling Street]]. Boudicca levde ikke lenge etterpå, enten på grunn av sykdom eller fordi forgiftet seg selv.<ref>Tacitus: ''Agricola'' [[Wikisource:Agricola#14|14-17]], ''Annalene'' [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ann.+14.29 14.29-39]; Dio Cassius: ''Romersk Historie'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/62*.html#1 62.1-12]</ref> Opprøret hadde nesten klart å overbevise Nero om at han burde trekke seg ut av Britannia helt og holdent.<ref>Sveton: ''Nero'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Nero*.html#18 18]</ref>

[[Fil:Agricola.Campaigns.80.84.jpg|thumb|left|Agricolas krigføring i dagens Skottland.]]
Det var flere opprør i 69, «året med de fire keisere». Da borgerkrig raste i Roma, maktet ikke svake guvernører å kontrollere legionene i Britannia, og Venutius av brigantene grep sjansen. Romerne hadde tidligere forsvart Cartimandua mot ham, men denne gangen klarte de det ikke. Cartimandua ble evakuert og Venutius overtok kontrollen over det nordlige England. Etter at [[Vespasian]] hadde sikret seg Romerriket var hans første to utnevnelser guvernører: [[Quintus Petillius Cerialis]] og [[Sextus Julius Frontinus]] fikk oppgaven med å nedkjempe henholdsvis brigantene og silurene.<ref>Tacitus: ''Agricola'' [[Wikisource:Agricola#16|16-17]]; ''Historier'' [[Wikisource:The Histories (Tacitus)/Book 1#60|1.60]], [[Wikisource:The Histories (Tacitus)/Book 3#45|3.45]]</ref> Frontinus utvidet romersk styre til hele det sørlige Wales og begynte utnyttelse av mineralressursene, som gullgruvene i [[Dolaucothi]].

I de følgende årene erobret romerne mer av øya og utvidet romersk Britannia. Guvernør [[Gnaeus Julius Agricola]], svigerfar til historikeren [[Tacitus]], nedkjempet ordovikere i Wales i [[78]]. Med [[Legio XX Valeria Victrix]] beseiret Agricola kaledoniere i år 84 i [[slaget ved Mons Graupius]] i det nordlige [[Skottland]].<ref>Tacitus: Agricola 18-38</ref> Dette var den største utstrekningen av den romerske provinsen Britannia, for kort tid etter denne seieren ble Agricola kalt hjem til Roma, og den romerske hæren trakk seg tilbake til en forsvarslinje mellom [[Firth of Forth|Forth]]-[[Firth of Clyde|Clyde]]-landtangen. Dermed ble det frigjort styrker som det var sterkt behov for ved andre frontlinjer.

I meste av det romerske Britannias historie var et stort antall soldater stasjonert på øya. Dette krevde at keiseren plasserte en dyktig guvernør i provinsen. Et resultat ble at flere framtidige keisere hadde tjent som guvernører eller legater i denne provinsen, inkludert [[Vespasian]], [[Pertinax]] og [[Gordian I]].

=== Okkupasjon og tilbaketrekning fra sørlige Skottland ===
[[Fil:Roman.Scotland.north.84.jpg|thumb|Sørlige Skottland rundt år 84.]]
Det er ingen historiske kilder som beskriver tiårene som fulgte Agricolas tilbaketrekning. Selv navnet på hans etterfølger er ukjent. Arkeologi har vist at en del romerske festninger sør for Forth-Clyde ble bygget opp på nytt og utvidet, mens andre synes å ha blitt forlatt. Romerske mynter og keramikk er blitt funnet i innfødte bosetninger på [[det skotske lavlandet]] i årene før [[100]]. Det indikerer voksende tilpasning til Romerriket. En del av de viktigste kildene for denne tiden er inskripsjoner fra festningen ved [[Vindolanda]] i [[Northumberland]], de fleste datert til mellom 90 og 110. Disse tavlene er fargerike bevis for hvordan en romersk festning i utkanten av Romerriket fungerte med offiserenes hustruer som opprettholdt et dannet samfunn mens handelsmenn, transport og militært personell opprettholdt festningens drift og forsyninger.

Rundt år 105 ser det imidlertid ut som om et betydelig tilbakeslag i forbindelsene med [[Piktere|piktiske]] stammer (antagelig de samme som romerne kalte for [[kaledoniere]]). Flere romerske festninger ble ødelagt av brann, med menneskelige levninger og ødelagte rustninger ved [[Trimontium]] (dagens [[Newstead (Skottland)|Newstead]] i det sørlige Skottland). Det antyder at det var fiendtligheter i det minste på dette stedet. Det ligger også bevis for dette at militære forsterkninger ble sendt fra [[Germania]], og at en britisk krig uten navn i denne perioden er nevnt på gravsteinen til en [[tribun]] i [[Kyrene]]. Imidlertid kan [[de dakiske krigene]] som [[Trajan]] førte, ha resultert til troppereduksjoner eller en total tilbaketrekning fra området, og at de romerske festningene ble ødelagt av pikterne etter at romerne hadde trukket seg ut. Romerne ødela egne festningsanlegg når de ble oppgitt for at de ikke skulle falle i hendene på fienden. Uansett hva som var tilfelle her, ble grensen antagelig flyttet sørover til linjen ved [[Stanegate]] ved [[Solway Firth|Solway]]-[[Tyne (England) |Tyne]]-landtangen på denne tiden.

[[Fil:Antonine_wall.JPG|thumb|left|Rester av den antoninske mur ved Barr Hill, Twechar.]] 
En ny krise oppsto ved begynnelsen av [[Hadrian]]s regime i [[117]]: et opprør i nord ble undertrykket av [[Quintus Pompeius Falco]]. Da Hadrian nådde Britannia på sin berømte rundreise til de romerske provinsene rundt [[120]], ga han ordre om at en forsvarsmur, kjent i ettertid som [[Hadrians mur]], skulle bygges nær linjen ved Stanegate-grensen. Hadrian utpekte [[Aulus Platorius Nepos]] til guvernør. Han skulle lede dette arbeidet og førte [[Legio VI Victrix]] med seg fra [[Germania Inferior]] og erstattet den berømte [[Legio IX Hispana]] (og denne legionens forsvinning fra de historiske kildene har vært mye diskutert). Arkeologi indikerer betydelig politisk uro i Skottland i den første halvdelen av det andre århundret, og flyttingen av grensen mot pikternes område må sees i denne sammenhengen.

[[Fil:Hadrians Wall from Housesteads1.jpg|thumb|right|[[Hadrians mur]] sett fra Vercovicium.]]
I løpet av regimet til [[Antoninus Pius]] ([[138]]-[[161]]) ble den hadrianske grensen en kort periode flyttet nordover til Forth-Clyde hvor en ny mur, [[den antoninske mur]], ble bygget rundt år [[142]] fulgt av en ny militær okkupasjon av det skotske lavlandet under en ny guvernør, [[Quintus Lollius Urbicus]].

Den første antoninske okkupasjonen av Skottland ble avsluttet etter en krise i årene [[155]]-[[157]] da [[brigantene]] gjorde opprør. Med begrensete muligheter til å få forsterkninger flyttet romerne troppene sørover, og opprøret ble slått ned av guvernør [[Gnaeus Julius Verus]]. I løpet av et år ble den antoninske mur gjenerobret, men i 163 eller 164 ble den igjen forlatt. Den andre okkupasjonen skjedde antagelig i forbindelse med Antonius' anstrengelser for å beskytte [[votadiniene]] eller hans sterke ønske om å utvide Romerriket ettersom tilbaketrekningen til den hadrianske grensen igjen kom ikke lenge etter at han døde. Romerne trakk seg imidlertid ikke helt ut av Skottland på denne tiden; en stor festning ved Newstead ble opprettholdt sammen med minst syv mindre utposter minst fram til rundt 180.

I løpet av en tyveårs periode som fulgte justeringen av grensen til Hadrians mur, var Roma opptatt av hendelser på kontinentet, hovedsakelig problemer i provinsene langs [[Donau]]. Økende antall av nedgravde samlinger av mynter i Britannia på denne tiden antyder at freden ikke var blitt oppnådd. De betydelige mengdene romersk sølv som er blitt funnet i Skottland, antyder mer enn ordinær handel, og det er sannsynlig at romerne forhandlet fram fredsavtaler med å betale sølv til sine uforsonlige fiender, pikterne.

I år [[175]] kom en stor styrke av [[Sarmatere|sarmatiske]] kavalerister, rundt 5 500 mann, til Britannia for å forsterke troppene som bekjempet utallige opprør som ellers ikke er nedtegnet. I år [[180]] trengte pikterne gjennom den hadrianske mur og den kommanderende romerske offiser ble drept i det som [[Dio Cassius]] har beskrevet som den mest alvorlige krigen under regimet til keiser [[Commodus]]. [[Ulpius Marcellus]] ble sendt som ny guvernør og rundt 184 hadde han vunnet en ny fred, kun for å bli møtt av et mytteri blant sine egne tropper. Misfornøyd med Marcellus' strenghet hadde troppene forsøkt å velge en legat ved navn Priscus som egen guvernør; han nektet, men Marcellus var heldig som klarte å forlate provinsen i levende live. Den romerske hæren i Britannia fortsatte sin insubordinasjon: de sendte en delegasjon på 1500 mann til Roma for å kreve henrettelse av [[Tigidius Perennis]], en [[praetoriansk prefekt]] som de mente hadde gjort dem urett tidligere ved å løfte opp [[Ridder (romersk)|equitere]] av lavere rang til legatrang i Britannia. Commodus møtte gruppen utenfor Roma og sa seg enig i å få Perennis drept, men dette førte til at mytteristene følte seg enda sikrere i sitt opprør.

Den framtidige keiser [[Pertinax]] ble sendt til Britannia for å kvele mytteriet og hadde innledningsvis suksess i å skaffe seg kontroll. Imidlertid brøt det ut et opprør blant troppene. Pertinax ble angrepet og etterlatt som død, og ba om å bli kalt tilbake til Roma hvor han kortvarig klarte å etterfølge Commodus som keiser i år [[192]].