Redigerer Rod Stewart (avsnitt)

== Karriere ==
Stewart har solgt over 250 millioner album verden over.<ref>{{cite web |title=Sir Rod Stewart is closing the show! |url=https://www.brits.co.uk/news/sir-rod-stewart-is-closing-the-show |website=Brit Awards |access-date=2022-05-29 |archive-date=2022-11-15 |archive-url=https://web.archive.org/web/20221115213007/https://www.brits.co.uk/news/sir-rod-stewart-is-closing-the-show |url-status=yes }}</ref>

Stewart begynte sin karriere i [[London]] tidlig i 1960-årene som vokalist i band som Long John Baldry, Steampacket og [[Shotgun Express]]. Det var imidlertid først i 1968, da han ble en del av [[Jeff Beck]]s band, at han begynte å nærme seg stjernehimmelen for alvor. Sammen med [[The Jeff Beck Group]] var han med på å gi ut album som ''[[Truth]]'' og ''Beck-Ola'', som begge regnes som milepæler i rockehistorien. Spesielt førstnevnte regnes av mange som forløperen til [[heavy metal]].

Etter utgivelsen av ''Beck-Ola'' i 1969, valgte imidlertid Stewart og hans gode venn [[Ron Wood]] å trekke seg fra Jeff Becks gruppe og istedenfor starte et nytt band sammen med de resterende medlemmene av 60-tallssuksessen [[The Small Faces]]. Bandet fikk navnet [[The Faces]], og besto i tillegg til Stewart og Wood av [[Ronnie Lane]] på [[bassgitar|bass]], [[Ian McLagan]] på [[keyboard]] samt [[Kenny Jones]] på [[trommer]].

Samtidig begynte Stewarts solokarriere så smått å komme i gang. I 1969 gav han ut sitt [[debutalbum]], ''An Old Raincoat Won't Ever Let You Down'' (med tittelen ''The Rod Stewart Album'' i [[USA]]. Albumet huskes kanskje best for hans tolkning av [[Mike d'Abo]]s «Handbags and Gladrags».

I denne perioden kom albumene på rekke og rad, både i form av solo- og bandutgivelser. I 1970 gav The Faces ut sitt debutalbum, ''First Step'', før Stewart så gav ut sitt andre soloalbum, ''Gasoline Alley'', senere samme år. Begge utgivelsene skulle imidlertid bli overskygget av hans neste soloalbum, ''[[Every Picture Tells a Story]]''. «Maggie May», som opprinnelig var B-siden av singelen «Reason to Believe», ble en stor hit både i Storbritannia og USA, noe som også førte til at albumet nådde toppen av hitlistene. ''Every Picture Tells a Story'' regnes i dag som Stewarts klart beste album, og har også blitt kåret til ett av de beste rockealbumene noensinne flere ganger. På ''[[Rolling Stone]]s'' liste over de 500 beste albumene noensinne, kom det på 172.-plass. Albumet regnes som en klassiker av musikkavisen [[Panorama (nettavis)|''Panorama'']].

Noen få måneder tidligere samme år kom The Faces' andre album, ''Long Player''. Albumet ble en større suksess enn gruppens debutalbum, men mottakelsen kan likevel ikke sammenliknes med den de fikk med sitt neste album, ''A Nod is as Good as a Wink... to a Blind Horse'', som ble utgitt allerede i slutten av 1971. Gruppen red da på en medgangsbølge etter utgivelsen av Stewarts ''Every Picture Tells a Story'', og The Faces-albumet nådde således topp 10-listene i Storbritannia så vel som i USA. I tillegg fikk gruppen sin første og eneste topp 40-hit i USA med «Stay With Me».

Suksessen ble fulgt opp av et nytt soloalbum året etter. Da det utgjorde hans niende plateutgivelse på kun fire år, var tittelen ''Never a Dull Moment'' åpenbart på sin plass. Albumet fulgte opp i samme stil som det foregående soloalbumet, og ble også en stor kommersiell suksess med førsteplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i USA. Singelen «You Wear It Well» ble også en hit, spesielt i Storbritannia, der den nådde andreplass på hitlistene.

De neste årene gikk det lengre tid mellom plateutgivelsene. I 1973 gav The Faces ut ''Ooh La La'', som nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia. Det skulle likevel vise seg å bli gruppens siste album. Etter avslutningsturneen i 1974 ble bandet oppløst som en følge av at Stewart ville satse på solokarrieren, mens Ron Wood tok over [[Mick Taylor]]s plass i [[The Rolling Stones]].

=== 1970-tallet ===

Sent i 1974 gav Stewart ut albumet ''Smiler'', som selv om det nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, regnes som hans svakeste album på [[1970-tallet]]. Med oppfølgeren gikk det imidlertid meget bedre. ''Atlantic Crossing'', som kom ut året etter, ble en stor suksess, og inneholdt også balladen «Sailing», som fortsatt er en av Stewarts aller best kjente låter. Singelen nådde riktig nok ikke høyt opp på hitlistene i USA – der Stewart nå bodde – men den ble en enorm hit i Storbritannia. Den falt også i smak hos mange nordmenn, og holdt førsteplassen på [[VG-listen]] i hele 15 uker. Albumet solgte også svært godt i Norge, og holdt seg inne på VG-listen i hele 35 uker, med fire uker helt på toppen.

Også Stewarts neste album fikk en god mottakelse. ''A Night on the Town'' kom ut i 1976 og ble en stor kommersiell suksess. I USA ble det hans første album som solgte til [[salgstrofeer i musikkbransjen|platinaplate]], mens det i Norge førte ham til førsteplass på VG-listen for andre og siste gang. Singelen «Tonight's the Night» ble en hit i flere land, og også «The First Cut is the Deepest» og «The Killing of Georgie» gjorde det forholdsvis godt på hitlistene.

Med utgivelsen av ''Foot Loose and Fancy Free'' i 1977 og ''Blondes Have More Fun'' året etter, fortsatte Stewart den gode trenden. Begge ble svært godt mottatt. Fra førstnevnte album kom «You're in My Heart» høyt opp på hitlistene, mens også «Hot Legs» og «I Was Only Joking» fikk en forholdsvis god mottakelse. Ingen av disse overgikk imidlertid «Da Ya Think I'm Sexy?» fra ''Blondes Have More Fun'', som ble en enorm kommersiell suksess og nådde førsteplassen på hitlistene i både Storbritannia og USA. Singelen solgte godt også i Norge, men [[Bee Gees]] store hit «Too Much Heaven» gjorde at den aldri nådde høyere enn andreplass på VG-listen.

Til tross for at Stewarts karriere i denne perioden var på sitt beste kommersielt, fikk han likevel en del kritikk på slutten av 1970-tallet. Kritikerne hevdet at hadde gått bort fra sin opprinnelige «sound» for å selge mer plater. «Da Ya Think I'm Sexy», som var sterkt inspirert av [[disco]]musikk, sto sentralt i debatten, da mange anså den som selve manifesteringen av Stewarts musikalske utvikling. Andre sammenliknet låten med The Rolling Stones' «Miss You» som ble utgitt samme år, og mente at det var naturlig å la seg påvirke av strømningene i musikken i perioden.

=== 1980-tallet ===

[[1980-tallet]] ble en nedtur sammenliknet med tiåret før. Fra 1982 til 1988 hadde han bare tre singler som nådde topp 10 på hitlistene. Likevel hadde Stewart en del suksess også i denne perioden. ''Tonight I'm Yours'' solgte til [[platinaplate]] i USA, og både tittellåten og «Young Turks» ble store hits.  «Baby Jane» ble i 1983 hans sjette og siste singel som kom på førsteplass på de britiske hitlistene, mens albumet ''Camouflage'' solgte til [[gullplate]]. Også coverversjonen av [[The Impressions]]-låten «People Get Ready» i 1985, der Stewart igjen samarbeidet med [[Jeff Beck]], ble en suksess, sammen med balladen «Every Beat of My Heart» året etter.

I 1988 gav han ut albumet ''Out of Order'', der både «Forever Young» og «Lost in You» kom høyt opp på de amerikanske hitlistene. I begynnelsen av 1989 la han ut på turné i [[Sør-Amerika]], der han spilte for fulle hus over hele kontinentet. På [[El Monumental]] stadion i [[Buenos Aires]] hevdes det å ha vært mer enn 90&nbsp;000 mennesker innenfor portene.{{Av hvem}}