Redigerer Richard Feynman (avsnitt)

== Biografi ==
Feynman ble født i [[Rockaway|Far Rockaway]], [[Queens, New York|Queens]], [[New York]]; hans foreldre sekulære [[jødedom|jøder]]. Den unge Feynman var kraftig påvirket av sin far, som oppfordret ham til å stille spørsmål for å utfordre ortodoks tenkning. Feynman giftet seg med sin ungdomskjæreste Arline Greenbaum da han var student. Hun hadde [[tuberkulose]] som var uhelbredelig på den tiden, og hun døde noen få år senere mens han arbeidet i [[Los Alamos National Laboratory|Los Alamos]] med utvikling av de første, amerikanske atomvåpen. Han giftet seg senere med Gweneth Howarth, og de hadde to barn sammen, Carl og Michelle.

Som barn elsket Feynman å reparere radioer, og hadde talent for ingeniørkunst. Han eksperimenterte med og gjenoppfant stadig matematiske emner, slik som den ''[[halv-deriverte]]'' (en [[matematisk operator]], som anvendt to ganger på en [[Funksjon (matematikk)|funksjon]] gir den [[derivasjon|deriverte]] av denne), og anvendte sin egen matematiske notasjon allerede før universitetet. (Allerede i gymnaset utviklet han den matematiske intuisjon bak sine [[taylorrekke]]r for matematiske operatorer.) Hans nokså direkte fremgangsmåte ledet ofte til forvirring blant andre mer konvensjonelle tenkere; et av hans spørsmål under en forelesning om kattens anatomi var: «Har De et kart over katten?». Når han uttalte seg, var det som oftest klart og tydelig.

=== Utdannelse ===
Feynman tok [[bachelorgrad]] ved [[Massachusetts Institute of Technology]] (MIT) i [[1939]], og ble [[Putnam Fellow]] samme år.  Han tok [[doktorgrad]] ved [[Princeton University]] i [[1942]]; hans veileder var [[John Archibald Wheeler]].  I avhandlingen undersøkte Feynman hvordan det klassiske [[Lagrangemekanikk|prinsippet om minste virkning]] passet inn [[kvantemekanikk]]en. Han kom dermed frem til en helt ny forståelse av kvantemekaniske fenomen som nå kunne matematisk beskrives ved såkalte [[veiintegral]]. På forskjellige måter er denne beskrivelsen mer fundamental enn de tidligere formuleringene til [[Werner Heisenberg|Heisenberg]] og [[Erwin Schrödinger|Schrödinger]].  Noen år senere brukte han sin nye innsikt til å løse flere problem i [[kvanteelektrodynamikk]] da beregningene nå lett kunne forenkles. I den forbindelse oppfant han sine [[Feynman-diagram]] som på en konkret måte  illustrerer hva som skjer med [[elementærpartikkel|elementærpartikler]] som vekselvirker.

=== Manhattan-prosjektet ===
[[Fil:Feynman and Oppenheimer at Los Alamos.jpg|thumb|Feynman (midten) og [[Robert Oppenheimer]] (til høyre) slapper av ved en sosial begivenhet i [[Los Alamos National Laboratory|Los Alamos]] under det topphemmelige [[Manhattanprosjektet]].]]
På Princeton oppfordret fysikeren [[Robert R. Wilson]] Feynman til å delta i [[Manhattanprosjektet]] &ndash; den amerikanske hærens prosjekt ved [[Los Alamos National Laboratory|Los Alamos-laboratoriet]] som utviklet atombomben under [[andre verdenskrig]]. Helt frem til hennes død i juli [[1945]] besøkte Feynman sin kone i et sanatorium i [[Santa Fe, New Mexico|Santa Fe]] hver helg. Han fordypet seg i arbeidet med prosjektet, og var til stede under [[Trinityprøvesprengningen|Trinity-bombetesten]]. Feynman påsto at han var den eneste som så eksplosjonen uten de mørke brillene som ble utlevert, og at han så gjennom vinduet på en lastebil for å filtrere de skadelige [[ultrafiolett]]e frekvensene av den [[elektromagnetisk stråling|elektromagnetiske strålingen]].

Som ung fysiker var hans bidrag til prosjektet relativt fjernt fra det sentrale arbeidet. Hans primære oppgave var å administrere en gruppe menneskelige kalkulatorer i den teoretiske avdelingen, og senere sammen med [[Nicholas Metropolis]] å opprette et system som benyttet IBM-[[hullkort]] til kalkulasjoner. [[John G. Kemeny]], senere rektor for [[Dartmouth College]], arbeidet på dette tidspunktet for Feynman. Feynman lyktes faktisk i å løse et av prosjektets ligninger, som var slått opp på tavler. <!--  These were the equations that terrified [[Stanislaw Ulam]] when he first arrived, until Ulam noticed they never changed. --> Dessverre «gjorde de ikke fysikken riktig», og Feynmans løsning <!--to one of those equations--> ble ikke brukt i prosjektet.

Feynmans arbeide i Los Alamos omfattet også å løse nøytronligninger for Los Alamos-«vannkokeren», en liten [[kjernereaktor]] på laboratoriet i ørkenen, for å måle hvor nær en bestemt mengde [[spaltbart materiale]] var ved å nå den kritiske grensen. Etter dette arbeidet ble han overført til [[Oak Ridge National Laboratory|Oak Ridge]]-laboratoriet, hvor han hjalp ingeniører med å beregne sikkerhetsprosedyrer for oppbevaring av materiale (så ulykker pga. overskridelse av den kritiske grensen kunne unngås). Han gjorde også essensielt teoretisk og numerisk arbeide i forbindelse med den teoretiske uran-hydrid-bomben, som senere viste seg umulig å realisere.

Los Alamos var isolert; som Feynman selv formulerte det «var det ingenting å ''gjøre'' der». I sin kjedsomhet fant Feynman forskjellige fritidsaktiviteter, som å dirke opp låser, bryte seg inn i pengeskap og legge igjen spydige beskjeder for å bevise at sikkerheten på laboratoriet ikke var så god som folk gjerne ville tro. Som trommeslager  fant han isolerte deler av [[mesa]]et, hvor han kunne spille i indiansk stil, «og kanskje danset og sang jeg litt». Disse aktivitetene forble ikke ubemerket, men ingen visste at «Injun Joe» i virkeligheten var Feynman. Han ble venn med laboratoriets leder, [[Robert Oppenheimer]], som uten å lykkes forsøkte å lokke ham vekk fra andre forpliktelser for å arbeide ved [[University of California, Berkeley]] etter krigen.

=== Tidlig karriere: Cornell University ===
Etter prosjektet begynte Feynman som [[professor]] ved [[Cornell University]].  Det skyldes i stor grad [[Hans Bethe]] som hadde vært hans sjef i [[Los Alamos National Laboratory|Los Alamos]]. Bethe hadde tidligere vist ved beregninger at [[kjernefysisk fusjon]] er [[solen]]s energikilde. Men Feynman følte seg uinspirert og nedtrykt etter arbeidet på Manhattan-prosjektet. Han fryktet at han var utbrent og ble derfor anbefalt til å vende seg mot mindre krevende, men underholdende problemer. I den forbindelse gikk han i gang med å analysere fysikken bak roterende, vippende tallerkener som balanseres av en sjonglør. Derfra var ikke veien lang til å undersøke roterende partikler i [[kvantemekanikk]]en hvor de sies å ha [[spinn]].

Samtidig med dette ble det gjort nye, presise målinger innen [[atomfysikk]]. Det var mulig på grunn av all den nye elektronikken som var utviklet under  den siste verdenskrigen. De nye resultatene ga verdier for [[spektrallinje]]ne i hydrogenatomet som ikke kunne forklares ved hjelp av datidens kvanteteori. Den største effekten ble ganske raskt forklart av [[Hans Bethe|Bethe]], mens [[Julian Schwinger|Schwinger]] påviste at noen av de nye målingene skyldes at de magnetiske egenskapene til [[elektron]]et ikke var helt korrekt gitt ved [[Diracligningen|Dirac-ligningen]] alene. Feynman så med en gang at disse beregningene kunne gjøres mye mer forståelige ved hjelp av hans egen teori utviklet i doktorgradsavhandlingen. Derfor gikk han i gang med å få publisert denne som nå kalles [[kvanteelektrodynamikk]], ofte forkortet til  QED. En av de viktigste egenskapene den har, er at den automatisk tilfredsstiller [[relativitetsteorien]], noe som ikke var så lett å få til tidligere. Det var også disse arbeidene som senere skulle gi han Nobel-prisen.

Hans [[Feynman-diagram]] er et ''bokføringsverktøy'' som hjelper til å stille  opp og utregne vekselvirkninger mellom [[elementærpartikkel|elementærpartikler]] i [[romtid]]. Dette verktøyet tillot ham, og senere andre, å arbeide med konsepter som ville ha vært mindre tilgjengelige uten, slik som reversibilitet av tid og andre fundamentale prosesser. Disse diagrammene er senere også blitt viktige i [[strengteori]]  hvor deres  ''verdens-linjer'' er blitt til ''rør''. Feynmans mentale bilde av disse diagrammene startet med ''biljardkule''-tilnærmelsen da man til å begynne med kunne tenke på vekselvirkningene som slike kollisjoner.

At hans arbeid skulle bli av stor betydning for forskning i andre felt, gjorde at han ikke ble overrasket da han ble tilbudt professorater ved konkurrerende institusjoner. Blant disse var Princeton [[Institute for Advanced Study]] i [[New Jersey]] hvor blant andre [[Albert Einstein]] arbeidet. Feynman avviste tilbudet han fikk med begrunnelsen at der ikke var noen undervisningsplikt. Han oppfattet studenter som en kilde til inspirasjon, og de ga han trøst i uproduktive perioder.  Hvis han ikke kunne være kreativ, kunne han i det minste undervise. Med dette for øye valgte han til slutt å akseptere en stilling ved  [[California Institute of Technology]] (Caltech) i [[Pasadena]], [[California]].

=== Årene på Caltech ===
Feynman kalles til tider for «Den Store Forklarer». Og han var meget omhyggelig med å forklare forskjellige emner for sine studenter og andre interesserte. I stedet for å gjøre et emne uforståelig gjennom høytflyvende forelesninger, ville han gjøre stoffet tilgjengelig for flest mulig andre. Hans prinsipp var at hvis han ikke kunne lage en forelesning om et emne for førsteårsstuderende, så hadde han ikke forstått det.  ''Klar tenkning'' og ''klar fremleggelse'' var fundamentale forutsetninger for hans oppmerksomhet.

I tillegg til sin forskning innen [[kvanteelektrodynamikk]], bidro Feynman i sin tid på Caltech med flere fundamentale bidrag til moderne fysikk::

* Fysikken bak [[superfluid|superflytning]] av kryogen flytende [[helium]], hvor helium tilsynelatende flyter uten [[viskositet]]. Anvendelse av [[Schrödingerligningen|Schrödinger-ligningen]] på problemet viste at den superflytende væsken viste kvantemekaniske egenskaper som kunne observeres på makroskopisk skala. Dette hjalp enormt for forståelsen av [[Superleder|supraledning]].
* En modell for [[svak kjernekraft]] som viste at koblingen i prosessen er gitt ved en kombinasjon av to svake strømmer med motsatt [[paritet]]. Et eksempel på en slik prosess er henfallet av et [[nøytron]] til et [[elektron]], et [[proton]], og et anti-[[nøytrino]]. Selv om [[E.C. George Sudharsan]] og [[Robert Marshak]] utviklet teorien nesten samtidig, ble Feynmans samarbeide med [[Murray Gell-Mann]] sett på som det utslagsgivende. Teorien var av avgjørende betydning for forståelsen av den [[svak vekselvirkning|svake vekselvirkning]] og er nå idag en sentral del av [[Standardmodellen]].
* Etter suksessen med [[kvanteelektrodynamikk]]en vendte Feynman seg mot [[kvantisering (fysikk)|kvantisering]] av [[gravitasjon]]sfeltet. I analogi med [[foton]]et, som har spinn 1, undersøkte han konsekvensene av et fritt, masseløst spinn&nbsp;2-felt, og kunne derav utlede [[Einsteins feltligninger]] for den [[Relativitetsteori|generelle relativitetsteorien]]. Men forsøket på å gå utover disse, lykkes ikke helt. Dessverre ble han på dette tidspunkt utkjørt av å arbeide på flere prosjekter på samme tid; blant annet var han opptatt med  ''Lectures on Physics''. De teoretiske problemene som stoppet Feynman på den tiden, er i dag løste og man kan kvantisere gravitasjonsfeltet. Uten bruk av hans veiintegral, ville dette ha vært umulig.
* For kollisjoner mellom høyenergetiske [[proton]]er og [[nøytron]]er fantes det ingen tilfredsstillende beskrivelse. Feynman utviklet derfor på slutten av 60-tallet en ny teori som kalles [[parton]]-modellen. Fra sin forståelse av [[kvantefeltteori]], visste han at en [[elementærpartikkel]] som beveger seg med meget høy energi kan beskrives som en blanding av et stort antall partikler, som han kalte [[partoner]],  og deres antipartikler. Denne beskrivelsen ble raskt raskt verifisert ved [[CERN]]. Omtrent samtidig viste eksperimentelle resultat fra en elektron-akselerator ved [[Stanford University]] at partonene kunne identifiseres med [[kvark]]er. Parton-modellen er selve grunnfjellet i den mer fundamentale teori [[kvarkteori|kvantekromodynamikk]], ofte forkortet til QCD, som ble utviklet noen år senere. Den utgjør den del av [[Standardmodellen]] som omhandler [[kvark]]ene.

Feynman kjente godt til egenskapene til [[kvark]]ene da disse enda mer fundamentale [[elementærpartikkel|elementærpartikler]] var blitt foreslått ved Caltech av hans to kollegaer [[Murray Gell-Mann]] og [[George Zweig]], uavhengig av hverandre noen år tidligere. Feynman hadde til og med vært veileder for Zweig da han hadde foreslått dette som student. Men han var ikke overbevist om at disse nye partiklene virkelig fantes. Samtidig med utviklingen av parton-modellen gikk derfor Feynman, sammen med to av sine studenter, igang med å utvikle en ny, relativistisk modell for kvarkene og deretter sammenligne resultatene med alle tilgjengelige data på den tiden.  Resultatene var så gode at han ble overbevist om at kvarkene var virkelige partikler. Han var derfor ikke overrasket da dette også ble bekreftet i eksperimentene ved [[Stanford University|Stanford]].

På Caltech ble Feynman bedt om å livne opp undervisningen av bachelorstuderende. Resultatet av å ha viet tre år til oppgaven var en rekke forelesninger, som senere ble til de berømte ''[[The Feynman Lectures on Physics]]'', som er en av hovedgrunnene til at Feynman ennå betraktes av de fleste fysikere som en av de største lærere i fysikk noensinne. Feynman vant senere [[Ørsted-medaljen]] for undervisning, noe han virket meget stolt av. Hans studenter konkurrerte intenst om hans oppmerksomhet; en gang ble han vekket da en student hadde løst et problem og levert det i brevsprekken på hans privatadresse. Da Feynman så studenten snike seg bort over gressplenen, kunne han ikke legge seg til å sove igjen, og leste studentens løsning. Ved frokosten neste dag ble han avbrutt av en annen triumferende student, men Feynman måtte bedrøve denne studenten med at han kom for sent.

I et sabbatår vendte han tilbake til [[Isaac Newton|Newtons]] ''Principia'' for å studere den på ny. Det han lærte av Newton ga han videre til studentene sine, som for eksempel Newtons forsøk på å forklare [[diffraksjon]]. Overalt hvor han var, gikk han imot [[utenatslære]] og andre undervisningsmetoder, som la vekt på form fremfor funksjon, fra en konferanse om undervisning i [[Brasil]] til et statlig utvalg omkring valg av undervisningsbøker i skolene.

Feynman var en entusiastisk formidler av fysikk i både bøker og forelesninger, blant annet i en banebrytende forelesning om [[nanoteknologi]] med tittelen ''[[There's Plenty of Room at the Bottom]]''. Feynman utlovet premier på 1000 [[Amerikansk dollar|dollar]] til to av hans utfordringer innenfor nanoteknologi. Han var også en av de første vitenskapsmenn, som innså mulighetene i [[kvantedatamaskin]]er. Mange av hans forelesninger og andre taler ble til bøker som ''The Character of Physical Law'' og ''QED: The Strange Theory of Light and Matter''. Han gav forelesninger som hans studenter skrev ned og som deretter ble gitt ut i bokform, slik som ''Statistical Mechanics'' og ''Lectures on Gravity''. ''[[The Feynman Lectures on Physics]]'' krevde to fysikere, [[Robert B. Leighton]] og [[Matthew Sands]] som redaktører på heltid i flere år. Selv om de ikke ble brukt av noen universiteter som lærebøker, er bøkene stadig bestselgere, fordi de formidler en dyp forståelse om fysikk.

=== Personlig liv ===
Feynmans første kone Arline Greenbaum døde mens han arbeidet på Manhattanprosjektet. Han giftet seg igjen med Mary Louise Bell fra Neodesha, Kansas, i juni 1952; ekteskapet ble en kort fiasko. Noe senere giftet han seg med Gweneth Howarth fra England som delte hans livsglede. I tillegg til deres hjem i [[Altadena, California]], hadde de en strandvilla i [[Baja California]]. De var gift resten av livet, og fikk en sønn, [[Carl Feynman|Carl]], og adopterte en datter, Michelle.

Feynman hadde stor suksess med å undervise Carl ved hjelp av diskusjoner om ''maur'' og ''marsmenn'' som et verktøy for å få et perspektiv på forskjellige problemer og emner. Til hans overraskelse virket ikke de samme undervisningsverktøyene på Michelle. [[Matematikk]] var en felles interesse for far og sønn, og de gikk begge inn i databransjen som konsulenter.

[[Jet Propulsion Laboratory]] brukte Feynman som beregningskonsulent under kritiske oppdrag. En kollega beskrev Feynman som en slags ''Don Quijote'' ved sitt skrivebord, i stedet for en computer, klar til å kjempe mot vindmøllene.

Ifølge Feynmans kollega, professor Steven Frautschi, var Feynman den eneste personen i Altadena-området som kjøpte en oversvømmelsesforsikring etter en omfattende brann i 1978. Han forutså riktig nok at ildens ødeleggelser ville føre til erosjon av jorden, med jordskred og oversvømmelser til følge. Oversvømmelsen kom i 1979 etter kraftig regn om vinteren, og ødela mange hus i området.

Feynman reiste en del, blant annet til [[Brasil]], og sent i livet planla han å besøke den obskure [[Russland|russiske]] republikken [[Tuva (republikk)|Tuva]], en drøm som på grunn av [[den kalde krigen]]s byråkratiske problemer aldri ble realisert. I denne perioden oppdaget han at han hadde [[kreft]], men takket være kirurgiske inngrep kunne han holde sykdommen i sjakk.

Feynman arbeidet ikke kun med fysikk; han hadde en stor krets av venner fra alle livets avkroker, blant annet kunst. Han begynte på et tidspunkt å male og hadde en viss suksess under [[pseudonym]]et «Ofey», som kulminerte i en utstilling dedikert til hans arbeide. Han lærte å spille på [[tromme]]r (''frigideira'') i tilstrekkelig god [[samba]]-stil i Brasil, ved utholdenhet og øvelse, og deltok i en samba-«skole». Disse interesser gav ham ry for å være eksentriker.

Feynman hadde et meget frisinnet syn på seksualitet, og var ikke redd for å innrømme det. I ''Surely You're Joking, Mr. Feynman!'', forteller han, hvordan han moret seg på [[bordell]]er og [[striptease|strippeklubber]], og tegnet en dekorasjon til en massasjeklinikk. Han har dessuten uttalt at han har vært [[cannabis]]bruker og har eksperimentert med [[LSD]]. Feynman likte også å sykle og å bli intervjuet.

=== Feynmans senere år ===

[[Fil:Challenger_explosion.jpg|thumb|Feynman var medlem av undersøkelseskommisjonen for [[Challenger-ulykken]] i [[1986]]. «''For at en teknologi skal bli en vellykket må virkeligheten prioriteres over reklameverdi, for naturen kan ikke narres.''»]]
Feynman ble bedt om å være med i presidentens [[Rogers-kommisjonen|Rogers-kommisjon]], som undersøkte [[Challenger-ulykken]] i [[1986]]. Han fikk ledetråder fra en kilde med intern informasjon, og viste med en enkel demonstrasjon på TV hvilken avgjørende rolle [[boosterrakett]]ennes [[O-ring]] fleksible gassforseglinger spilte, kun ved å bruke et glass isvann og en prøve av O-ring-materialet. Hans oppfattelse av årsaken til ulykken var forskjellig fra den offisielle, og han var langt mer kritisk overfor måten ledelsen ignorerte ingeniørenes bekymringer. Etter et omfattende lobbyarbeide ble Feynmans minoritetsuttalelse vedlagt som et appendiks til den offisielle rapporten. I boken ''What Do You Care What Other People Think?'' kan man finne historier fra Feynmans arbeide i undersøkelseskommisjonen. Hans evner som ingeniør speiles i hans estimat av påliteligheten av romfergene (98%), som dessverre avspeiles i de to ulykkene ut av romfergens omkring 100 oppskytninger frem til [[2003]].

Hans kreftsykdom blusset opp igjen i [[1987]], og Feynman ble innlagt på sykehuset et år senere. Komplikasjoner fra de kirurgiske inngrepene forverret hans tilstand, og Feynman besluttet å dø med verdighet og ikke motta videre behandling. Han døde [[15. februar]] [[1988]]. Hans siste ord skal visstnok ha vært: «Jeg ville hatet å dø to ganger. Det er så kjedelig» («I'd hate to die twice. It's so boring.»).