Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

== Bakgrunn ==
:''Utdypende artikkel: [[Senmiddelalderen]]''
Navnet «Renessansen» var et samtidig begrep, det vil si at det ble brukt av folk i den tiden som den omfatter. For dem var perioden markeringen på gjenfødelsen av all filosofi, kunst, poetikk, talekunst med mer som de opplevde forsvant i [[middelalderen]]. Der middelalderen ble sett på som å ha altfor sterkt fokus på Gud og det hinsidige og i tillegg bakstreversk, var renessansen det motsatte, framtidsrettet og opptatt av [[humanisme]], det vil si mennesket i sentrum. Selv om filosofer som [[Aristoteles]] og [[Platon]] var godt kjent, var dette en tid der en rekke andre storheter fra antikken, som [[Seneca]], [[Cicero]] og en rekke filosofer, matematikere, medisinere, akademikere og vitenskapsmenn, ble gjenoppdaget. Gresk og romersk filosofi utfordret kirkens hegemoni, het det. I realiteten var ikke overgangen fullt så markant, og middelalderen, i det minste [[høymiddelalderen]] og [[senmiddelalderen]], var ikke så bakstreversk. Overgangen regnes av flere samtidige som langt mer glidende og varierende fra sted til sted.<ref>[https://www.britannica.com/topic/history-of-Europe/The-Renaissance The Renaissance] - Britannica.com</ref> En tolkning er at overgangen mellom middelalder og renessanse var langt mer glidende.<ref>Side 278, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: ''A Brief History of the Western World'' Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992</ref> 

[[Senmiddelalderen]], som regnes fra omtrent 1300 til 1450, var i stor grad påvirket av politisk kamp mellom konge, adel og kirke, av religiøs krise og splittelse, av [[pest]] og store dødsfall, av en økende selvbevisst i den lavere del av [[tredjestanden]], altså borgere, bønder, arbeidere og handverkere, og av store skiller mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Dette var også en periode der styreformen [[føydalisme]], der bønder ikke eier egen jord, og der de betaler leie og utfører pliktarbeid på adelens gårder mot beskyttelse og juridisk hjelp, ble stadig mer avleggs i Vest-Europa. Bakgrunnen for føydalismen var at kongen selv ikke var i stand til å beskytte befolkningen, og var avhengig av støtte fra adelsmenn i distriktene. I renessansen ble imidlertid kongene stadig sterkere, mens pesten, som saumfarte landene, gjorde at adelen fikk færre folk til å arbeide med jorden. Adelen fikk derfor færre inntekter og færre bønder til hærene sine. Flere steder i vest, særlig i hva som i dag er Storbritannia, ble pengeøkonomi og maktsentralisering vanligere. Skillet ved 1450 skyldes at en rekke hendelser mellom 1453 og 1457 fikk stor påvirkning på perioden som fulgte. Dette inkluderer avslutningen av [[hundreårskrigen]], innføringen av [[boktrykk]]erkunsten, [[Konstantinopel]]s fall (byen som i dag er kjent som Istanbul ble erobret av osmanerne i 1453) og en markant utvikling av malerkunsten.

=== Italia: Handel skaper utvikling (1200–1450) ===
: ''Utdypende artikkel: [[Den italienske renessansen]]
[[Fil:FlorenceSkyline.jpg|miniatyr|300px|Den italienske byen [[Firenze]] kom kraftig på 1300-tallet og fremover, og konkurrerte om hegemoniet med [[Republikken Venezia|Venezia]] og [[Hertugdømmet Milano|Milano]].]] 
De italienske bystatene [[Republikken Venezia|Venezia]], [[Genova]] og [[Pisa]] handlet direkte med Egypt, [[Østromerriket]] og andre i Midtøsten. Dette innebar at de hadde nærmest monopol på varer fra Kina, India og [[krydderøyene]]. Selv om enkelte av disse varene bare kunne lages i østlige klimaer, som krydder, var det enkelte av dem som kunne reproduseres i Europa, deriblant silke. Disse byene, og [[Firenze]] noe senere, ble i praksis selvstendige bystater.<ref>Side 29-30, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World, McGraw-Hill'' (8. utgave), New York, c1995n</ref> Handel med det østlige Middelhavet ga også kunnskap som fikk betydning. Allerede på 1200-tallet skjedde en revolusjon innen handel og regnskap i Italia. De [[Romertall|romerske tallene]] ble erstattet av [[Arabiske tall|indo-arabiske]], som gjorde regning og bruk av [[Desimaltall|desimaler]] mulig. Det var særlig matematikeren [[Leonardo Fibonacci]] som innførte dette tallsystemet til Pisa og nærliggende byer. Tallsystemet gjorde at handel ble enklere og raskere, spesielt ved sløyfing av [[brøk]]er.<ref>Side 32, Niall Ferguson: ''The Ascent of Money - A financial history of the world'', London, 2009</ref>

En av de revolusjonerende tankene innen handel i Italia var at i stedet for å arbeide seg opp en stor formue og så gi seg på topp, ble det oppdaget at man kunne investere overskuddet videre i andre forretninger. Slik fikk handelsmenn nye og mer ambisiøse handelsmuligheter.<ref name="Side 285, Greer, Lewis">Side 285, Greer, Lewis</ref> Dersom man ikke hadde penger å starte med, fantes det muligheten å låne, enten av pengelånere eller av lånehaier – om enn forskjellen var glidende. For at handelen skulle utvikle seg, var det ofte lånehaier som lånte penger med rente til handelsmenn. Disse lånehaiene var i begynnelsen i hovedsak jøder. Dette skyldtes det forhold at mens verken kristne eller jøder kunne låne penger med renter til sine egne, var det en åpning i [[Femte Mosebok|5. mosebok]]: «Av utlendingen kan du ta rente; men av din bror må du ikke ta rente».<ref>Side 35-37, Ferguson</ref> 

Etter hvert dukket det opp en rekke banker som tilbød lån. Fra 1100-tallet av fantes det banker i Venezia som blant annet finansierte [[korstog]]ene.<ref>Thomas H. Goddard; Alexander Hamilton; George McDuffie: [https://books.google.no/books?id=CVE5AAAAMAAJ&pg=PA10&lpg=PA10&dq=Venice+bank+subscription+fund&source=bl&ots=iYqENShHDS&sig=werRbfwB-Jl8I2lmhD_6ws7-Jqk&hl=en&sa=X&ei=G92CT7ndNYq20QXerdiHBw&redir_esc=y#v=onepage&q=Venice%20bank%20subscription%20fund&f=false ''A general history of the most prominent banks in Europe:particularly the banks of England and France; the rise and progress of the Bank of North America; a full history of the late and present Bank of the United States''], H. C. Sleight, 1831</ref> Flere banker begynte, eller hadde allerede en tid, fungert som pengelånere. På 1300-tallet var det flere. I [[Firenze]] satt flere pengevekslere og pengelånere ved benker (''banco'' på italiensk), de vekslet og lånte ut. For å sikre seg at de fikk tilbake pengene sine, hadde flere av dem en kriminell side. Dette gjaldt spesielt familien [[Medici]], som hadde fem medlemmer dømt til døden bare mellom 1343 og 1360.<ref>Side 42-43, Ferguson</ref> Flere banker var imidlertid langt mer seriøse, og det var ikke uvanlig på 1300-tallet at italienske banker og kjøpmenn hadde filialer i andre byer. På den måten kunne de låne ut til spanske, flamske og engelske innbyggere.<ref>Side 104, «Byane» fra ''Aschehougs Verdenshistorie bind 6: Europa i krise, Oslo, 1984</ref>

Venezia var den dominerende bystaten i Italia i høy- og begynnelsen av senmiddelalderen. På slutten av 1300-tallet fikk de imidlertid konkurranse av Firenze. Firenze satset mest på bankvirksomhet, og ikke så mye på handel, delvis fordi de lå midt inne i landet, og det var enklere å finansiere maritime byers handel enn å starte egne handelsdynastier selv. I 1397 lyktes [[Giovanni di Bicci de' Medici]] å etablere Medici-familiens egen bank i byen. Denne vokste sterkt under hans sønn [[Cosimo de' Medici (eldre)|Cosimo de' Medici]], og Medici ble den dominerende familien. [[Hertugdømmet Milano]] markerte seg fra 1395, først med fyrstefamilien [[Huset Visconti]] og så [[Huset Sforza]]. Milano utvidet seg i alle retninger til de kolliderte med [[Veneto]] i øst, [[Piemonte]] i vest, fjellkjeden [[Alpene]] i nord og Middelhavet i sør. Milanos makt lå både i militær makt og som Europas ledende våpenprodusent.<ref>Side 76-77, Elisabetta Cassina Wolff: ''Italias politiske historie 476 – 1945'', Cappelen Damm, Oslo, 2016</ref> Milano var ofte i krig med både Firenze og Venezia, både hver for seg og samlet.<ref>[https://www.britannica.com/place/Italy/Italy-from-c-1380-to-c-1500#ref27677 Italy from c. 1380 - c 1500] - Encyclopedia Britanniza</ref> 

Det utviklet seg også etter hvert fokusområder. For eksempel var [[Adelsrepublikken Genova]] mer opptatt av å handle i [[Egeerhavet]] og [[Svartehavet]], noe som ga dem varer fra India, Sentral-Asia og Kina, mens Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, det sikret dem blant annet krydder fra Det fjerne østen.<ref>Side 21, Merry E. Wiesner-Hanks: ''Early Modern Europe 1450-1789'', Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)</ref>

=== Vest-Europa: Pest, kongemakt og religionskrise (1300–1450) ===
[[Fil:Theodor Kittelsen - Pesta i trappen, 1896 (Pesta on the Stairs).jpg|miniatyr|[[Svartedauden]], her personifisert i en tegning av av [[Theodor Kittelsen]], drepte mange europeere, både av høy og lav stand. Dette forandret i stor grad samfunnet i Europa.]]
Tidlig på 1300-tallet hadde Europa utviklet seg til å bli en sivilisasjon på nivå med de andre store i samtiden, som den islamske (i stor grad [[Det osmanske rike#Riket grunnlegges (1299–1453)|Det osmanske riket]]), [[Østromerriket|Det bysantinske rike]], [[Indias historie|Det indiske]] og [[Yuan-dynastiet|Det kinesiske rike]].<ref>Side 43, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World, McGraw-Hill'' (8. utgave), New York, c1995</ref> I løpet av dette århundre ble imidlertid Europa utsatt for mange påkjenninger. Det begynte med en markant kulde og tungt regnskyll som til sammen ødela mye av avlingene, i ettertid kjent som [[den lille istid]]. Dette ble fulgt av opprør fra bondestanden som fikk støtte av mange folk i byene. Disse opprørerne ble fordømt av pave [[Johannes XXII]] og slått ned av bøndene. Kimen til videre konflikt var likevel sådd. I tillegg startet [[hundreårskrigen]] i 1337, som i hovedsak ble en stor påkjenning for bønder og andre innen [[primærnæring]]en.<ref>Side 279-89, Greer, Lewis</ref> Til slutt kom en brutal halvering av folketallet i stor grad på grunn av [[svartedauden]] i mesteparten av Europa. Som følge av tilbakegang i folketallet ble mange åkre liggende urørt, i mangel på arbeidskraft. Samtidig var antallet jordeiere redusert, og det var flere steder ikke mulig å finne arbeid. Forsøk på å begrense lønnen til de gjenværende arbeiderne førte til flere bondeopprør rundt om i Europa.<ref>Side 47, Palmer/Colton</ref> Mot slutten av århundret var båndene mellom [[adel]]ig og [[Livegenskap|livegen]], [[Håndverksmester|mester]] og [[svenn]], pave, prest og lekmann, adel og konge og andre bånd tydelig slitt, og under oppbyggingen av Vest-Europa var det en søken etter nye ideer som kunne erstatte det gamle samfunnet.<ref>Side 281, Greer, Lewis</ref>

I Frankrike hadde kongemakten vokst betydelig mellom 1180 og 1328. Kongens sentraliserende makt kunne ha samlet Frankrike språklig, økonomisk, militært og kulturelt dersom utviklingen fortsatte. Denne utviklingen ble  imidlertid utsatt på grunn av pest, religiøse utfordringer, uår og krig med England. Sult og pest reduserte den franske befolkningen, noe som også førte til at inntektene og stridsmulighetene til både adelen og kongen ble drastisk redusert.<ref>[https://www.britannica.com/place/France/France-1180-to-c-1490 France 1180 to c. 1490] - Encyclopedia Britannica</ref> England var selv i usikre tider. Strenge lover ble innført for å hindre bønder og dagarbeidere å forlate områdene sine for å finne bedre betalt arbeid andre steder. I tillegg tok sauegjeting, som krevde mindre arbeid, over for korndyrking, noe som skapte sult. Da [[koppskatt]] – en personskatt ofte med samme beløp for alle – ble innført ble det opprørsk stemning, og i 1381 angrep en gruppe opprørere en rekke adeliges hus i London. Til slutt måtte den engelske kongen, [[Richard II av England|Richard II]], møte dem og gå med på flere krav, inkludert avvikling av koppskatten. England, som på denne tiden hadde omtrent to millioner innbyggere, var langt fra samlet.<ref>Side 84,89, Christopher Hibbert: ''The Story of England'', Phaidon, London, 1997</ref>

Senmiddelalderen og den tidlige renessansen var en periode der adelen tapte mye reell makt og kirken sto svakt på grunn av splittelse. Dette gjorde at kongemakten fortsatte å vokse. For å kunne markere seg på 1300-tallet, måtte kongene først få økt inntektene. Dette ble i hovedsak gjort ved å minske andelen av sølv og gull i mynter. Egentlig skulle mynter være fremstilt av rent sølv eller gull, men innblanding av uedle metaller var kjent. Nå ble imidlertid sølvinnholdet lavt nok til at det medførte [[inflasjon]], og mye av det kongene vant, i særlig Storbritannia og Frankrike, gjennom billigere fremstilling av mynter, ble tapt gjennom inflasjon.<ref name="førtini">Side 49, Palmer, Colton</ref> Grunnen til at sølv- og gullinnholdet i mynter ble redusert skyldtes også i stor grad den «store edelmetallsulten» ettersom det nesten ikke var sølv eller gull å oppdrive i Europa.<ref>Uttrykket på engelsk er «The Great Bullion Famine», og et presist norsk uttrykk mangler.</ref> Handel i mange land ble svekket av manglende mynter. Byttehandel fungerte i liten grad over store områder, for eksempel kunne en ullhandler fra England ha vansker med å selge ull til spanske vinforhandlere.<ref>Alex Matchett: [https://glintpay.com/money/the-great-bullion-famine-when-europes-money-ran-out/ The Great Bullion Famine: When Europe’s money ran out]{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Glint Pay</ref> Økt skattelegging var en annen løsning for å forbedre økonomien. Kirken og adelen var unntatt fra skatt, og rike kjøpmenn hadde ofte gode avtaler. For å få til disse nye skattene, måtte kongene forhandle, og 1300- og 1400-tallet var parlamentenes «gyldne århundre».<ref name="førtini" />

Den katolske kirke hadde tidlig i senmiddelalderen et sterkt maktapparat, men fikk problemer med kongemakten. Både Frankrike og Storbritannia bestemte seg for å skattlegge katolske eiendommer. Pave [[Bonifatius VIII]] nektet å godta dette. Han innførte også ''Unam sanctam'', en pavebulle som skulle styrke det kristne samhold. I dette utnyttet paven det gamle uttrykket «Extra Ecclesiam nulla salus» (utenfor kirken er det ingen frelse). Argumentet hadde blitt brukt før, men i langt mildere form. For Bonifatius VIII var det klart at de som sto utenfor kirken ikke ville få frelse, og [[ekskommunikasjon]] ville medføre evig pinsel. Dette medførte at han kom i klammeri med kong [[Karl IV av Frankrike]] (kjent som Karl den smukke). Karl anerkjente ikke paven uansett, og arresterte ham. Da Bonifatius VIII døde kort tid etter, erklærte Karl at pavestolen skulle flyttes fra Roma, med de italienske familienes intriger, til [[Avignon]] i Frankrike. Resten av Europa anså pavene å være Frankrikes politiske redskap, og pavemakten brukte lang tid på å hente seg inn etter det. Mellom 1378 og 1417 foregikk [[det vestlige skisma]], der det var to, til tider tre, paver. I tillegg dukket det opp flere lærde med andre tolkninger og oppfatninger om veien til frelse. [[John Wyclif]] mente at frelse ikke krevde mer enn å lese Bibelen og være from. Wyclif ble erklært kjetter, men engelskmennene, især Parlamentet, støttet ham.<ref>Side 49-52, Palmer, Colton</ref>

=== Øst-Europa: Små riker med skepsis mot vest (1204–1450) ===
[[Fil:Istanbul 2009 Comnenus Mosaics.JPG|miniatyr|Konstantinopel var både det kulturelle og religiøse sentrum for Øst-Europa, og perioden mellom det ble erobret av korsfarere i 1204 og av [[Det osmanske rike]] i 1453 var en periode med sterk skepsis mot den katolske kirke. {{Byline|Bjørn Christian Tørrissen |type = Foto}}]]	
I Øst-Europa var utviklingen forskjellig fra den i vest. I tillegg til at de opplevde mye av det som skjedde i vest (pest, svekkede rettigheter, uår), hadde Øst-Europa i størst grad vært utsatt for angrep i Middelalderen. Det var angrep fra [[hunerne]] på 400-tallet, bulgarene på 700-tallet, [[madjarer|madjarene]] på 900-tallet og [[mongolene]] på 1200-tallet. Mens den katolske kirke fortsatt var sterk, hadde [[Konstantinopel]], den ortodokse kirkes hovedsete, vært utsatt for flere angrep og til dels også erobret under [[det fjerde korstog]]. Dette korstoget fikk mange ortodokse til å anse katolikkene som forrædere mot kristendommen. Det var særlig [[Serbia]] og [[Bulgaria]] som dominerte i øst og begge hadde tidligere gode relasjoner til den katolske kirke, men i renessansen  brøt de forbindelsen. Også russiske religiøse var skeptiske til katolikkene. I styreform var det en klar forskjell: Vest-Europa hadde akseptert [[primogenitur]], det vil si ideen om at den førstefødte hadde arveretten alene. I Øst-Europa var primogenitur ikke etablert, og landområder ble delt mellom flere sønner i arveoppgjør. Dermed ble områder som ble samlet under en konge senere delt av hans sønner.<ref>Side 281-82, Greer, Lewis</ref>

Tyske adelige, ofte med støtte av handelsmenn, invaderte «hedenske» områder i hva vi i dag kjenner som [[Baltikum]], og flere tyskere kom etter. Mye av det nordlige Øst-Europa ble dominert direkte eller indirekte av tyskere. Byer ble handelssentre som eksporterte varer til [[Hansaforbundet]], gjerne tømmer, korn og lin. I sørøst ble mange byer brukt på samme måte av de italienske handelsbyene. Konflikt mellom [[Kongedømmet Polen (1025–1385)|Polen]], [[Den tyske orden]] på den ene siden og [[Ungarns historie|Ungarn]] og Venezia på den annen, om områdene i Adriaterhavet forekom også.<ref>Side 282, Greer, Lewis</ref>

I Böhmen var tenkeren og kirkereformator [[Jan Hus]] og hans tilhengere, en forening av religiøse opprørere som støttet Wyclifs teori om at religiøsitet kunne fungere utenfor kirken og en nasjonal bevegelse som kjempet mot tysk dominans i området. Hus ble erklært kjetter av den katolske kirke, og brent på bål i 1415. Det til tross for at han var lovet fritt leide, og etter at han nektet å trekke tilbake sin tro. Henrettelsen av Hus medførte et opprør blant tsjekkere som varte frem til 1434. Husittene vant, og fikk lov til å praktisere sin variant av katolisismen mot at de underla seg både Det tysk-romerske rike og den katolske kirke.<ref>Side 282-83; 356-57, Greer, Lewis</ref>

Russland på sin side hadde et eget styringssystem. I lang tid var de underlagt «tartarene», en fellesbetegnelse på de sentralasiatiske steppefolkene. I nord, der det var mye skog og vanskeligere rideforhold, var styret indirekte, og lokale ledere, bojarene, ryddet seg plass og fikk store gods. Her brukte de regelrett slavevirksomhet og [[livegenskap]] (bøndenes arbeidskraft eies, ikke personene selv) for å etablere makten sin. De sterkeste ble fyrster blant stormennene, men stormennenes lojalitet var så vag at fyrstedømmene i stor grad var kaotiske og uforutsigbare. For å få mer direkte makt, begynte fyrster å anse det å styre over et område som det samme som å eie det. Fyrsteriker var derfor ikke større enn det man selv kunne eie og kontrollere.<ref>Side 80-81, Finn Fuglestad: ''Fra Svartedauden til Wienerkongressen - Den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globaltsammenliknende perspektiv'', Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1999</ref>