Redigerer Reluktansmotor (avsnitt)

==Historie==
Prinsippet som driver en reluktansmotor har vært kjent helt siden de første elektromagnetiske eksperimentene tidlig i det [[19. århundre]]. I 1838 fikk Amerikaneren William H. Taylor patent på en nyutviklet elektromotor. Motoren bestod av en rotor av treverk med 7 jernplater jevnt fordelt over [[periferi]]en. Statoren bestod av 4 elektromagneter koblet til et batteri. En mekanisk bryter sørget for sekvensiell aktivering av elektromagnetene slik at magnetfeltet roterte konstant.<ref name="WHTaylor" /> På akkurat samme tid, mellom 1837 og 1842, utviklet skotten Robert Davidson elektriske lokomotiv med motorer basert på samme prinsipp som Taylor. Davidsons motorer bestod av to elektromagneter på statoren og en trerotor med 3 jernplater jevnt fordelt på overflaten, nær identisk med Taylors motor. Davidson brukte 5 av sine motorer til å drive et tog på 5 tonn, hvor motorene fikk strøm av et batteri. Begge motorene brukte kommutatorer på rotorakslingen for å skape det pulserende magnetfeltet.<ref name="RDavidson" />
Selv om Taylor og Davidsons motorer var nært sagt identiske visste de verken om hverandre eller om at en annen utviklet den samme teknologien.{{tr}}

På denne tiden hadde man ikke avansert elektronikk og sensorer, og reguleringsteorien var lite utviklet. Det var derfor vanskelig å mate elektromagnetene med en strømkurve som kunne motvirke moment-rippel. Taylor og Davidsons motorteknologier var rett og slett forut for sin tid. Dette gjorde at reluktansmotoren ikke kunne hevde seg mot [[induksjonsmotor]]en og [[synkronmotor]]en.<ref name="tidlig historie" />

Først på slutten av det [[20. århundret]] fikk man tilgang til billig elektronikk som gjorde det mulig å lage sensorer og mikroprosessorer som kunne overvåke rotorposisjonen, og forme strømkurver slik at moment-pulseringen kunne motvirkes. Dette har gjort særlig den [[svitsjet reluktansmotor|svitsjede reluktansmotoren]] til et yndet forskerobjekt med fornyet potensial.