Redigerer Religion (avsnitt)

== Etymologi == 
Begrepet «religion» er overtatt fra det [[latin]] «religionem» («respekt for det hellige, aktelse for gudene») via [[Anglo-frisiske språk|anglo-frisisk]] «religiun» og old[[fransk]], hvor den nåværende formen «religion» betød «religiøst fellesskap.» Den nåværende betydningen kan spores tilbake til 1530-tallet.<ref>{{Kilde www
 |ref = Etymologi1
 |url = http://www.etymonline.com/index.php?term=religion
 |tittel = Religion
 |utgiver = Online Etymology Dictionary
 |besøksdato = 2012-06-06
}}</ref>

''Religio'' hadde flere betydninger på latin: '[[Gudsfrykt]]', '[[fromhet]]', '[[hellighet]]', men også hensikt, betenkelighet, skruppel, plikt, samvittighetsfullhet eller overtro. De tidligste skriftkildene for bruken av begrepet finnes i [[Plautus]]' komedier (ca. 250–184 f.kr.) og hos [[Cato den eldre]] (234–149 f.kr.). 
<ref>
Axel Bergmann: ''Die ‚Grundbedeutung‘ des lateinischen Wortes Religion''. Marburg 1998, S. 13–23.
</ref>
Hos [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] (106-43 f.Kr.) stammer ''religio'' fra ''relegere'', med den bokstavelige betydningen «gjenopplese, gjensamle, gjenutvikle», men forstått som «'overveiende, med omhu». Cicero benyttet her begrepet med tanke på tempelkulten, hvor det ble utvist en nøye aktsomhet. Slik ''religio'' – den samvittighetsfulle overholdelse av overleverte regler – satte han opp mot ''superstitio'' – etter den opprinnelige betydningen av [[ekstase]] – som en overdreven form for religiøsitet, eksempelvis det å be eller ofre i dagevis.<ref>Cicero, ''De natura deorum'' 2.72 og Bergmann S.45–49.</ref>

I det 4. århundre oppga den kristne [[Apologetikk|apologeten]] [[Lactantius]] en annen etymologisk opprinnelse for ''religio'', nemlig i ''religare'' med den bokstavelige betydningen «å binde seg til» i betydningen at «trosbåndet» binder den troende til Gud. Dette var også en [[polemikk]] mot Ciceros skille mellom ''religio'' og ''superstitio''.<ref>Lactantius, ''Divinae institutiones'' 4, 28. Se også Bergmann S. 48–50.</ref>

Begrepet ''religio,'' alternativt ''religiosus,'' ble brukt om [[middelalderen]]s [[Kirkeorden|kirkeordner]]. Betydningen er bevart i [[den romersk-katolske kirke]]s [[kirkerett]]. I middelalderen og i den tidlige moderne tid kunne de troendes fellesskap bli beskrevet gjennom begrepene – (latin) ''fides'' - «tro» – (latin) ''lex'' – «lov» og – (latin) ''secta'' – «retning, parti». '''Religion''' kom til at bety en lære som, alt etter overbevisning, kunne holdes for falsk eller sann. Først etter [[reformasjonen]], og spesielt i [[opplysningstiden]] kom en mer abstrakt betydning til, i likhet med de nåtidige utlegninger av religions-begrepet.

I de fleste ikke-europeiske språk fantes ikke noen presis oversettelse av ordet ''religion'' før det 19. århundre.