Redigerer Reinkarnasjon (avsnitt)

==Reinkarnasjonslæren i Østens åndsliv==
Østens [[guru]]er har ofte betraktet sjelevandring som en forbannelse, et resultat av [[maya]] (illusjon); som skyldes sinnets misoppfatning av både menneskets og guddommens vesen.

===Reinkarnasjon i Hinduismen===
I hinduismen går læren om reinkarnasjon under begrepet ''samsara''. Allerede de vediske brahmaene (vedaene er skrevet fra ca. 1500 f. Kr. og fremover) spekulerte over «døden etter døden», og integrerte konseptet om gjenfødsel i sin lære. I ''[[Samhita]]ene'' (ordet betyr «samlet»; en samling vediske tekster) ble verden beskrevet som forståelig, overkommelig og kontrollerbar. Det var gudene som hadde skjenket menneskene den materielle verden, og gudene kunne bli kontrollert gjennom hymner, bønn, ritualer og ved å bringe offer. 

Allerede i ''[[Upanishad]]ene''   (ca. 700 f. Kr.) presenterer hinduiske filosofer verden som en illusjon (maya). virkeligheten (sat) ble snarere søkt i universets uforanderlige enhetsprinsipp, hva enten dette var ''[[rita]]'' (tingenes orden), ''[[Brahman]]'' (den uendelige) eller ''[[atman]]'' (sjelen). Den materielle verden er  i konstant forandring, og denne omskiftelige natur ble kalt ''samsara'' (evig forandring eller vedvarende bevegelse). 

I ''Upanishadene'' ble ''samsara'' kombinert med læren om [[karma]], og slik oppstod den hinduiske forestillingen om at livet er basert på tidligere livs erfaringer. Karma er et årsaks- og virkningssystem som gjør at hvert enkelt individ skaper sin egen skjebne gjennom tanke, ord og handling. Så lenge mennesket er bundet av ''samsara'' fortsetter det etter døden å lengte tilbake til det fysiske livet. Målet ble følgelig en frigjørelse fra ''samsara''.  Utfordringen behandles i ''Upanishadene'', og danner det filosofiske grunnlag ved den senere læren både i buddhismen og jainismen (en annen religion beslektet med hinduismen).

Hinduismen lærer at mennesket er guddommelig i sin natur. Så lenge mennesket forbinder sin sjel  med den materielle natur, må det fødes på nytt i nye matreielle legemer. Har man sterke bånd til det materielle, må man i det neste livet "brenne opp karma" i en plante eller dyrekropp. Når det etter utallige inkarnasjoner ikke lenger føler tilknytning til materielle fenomener overvinnes karma, og reinkarneringen tar slutt. Da har mennesket oppnådd [[moksha]], og står fri fra de faktorer som innskrenker og binder selvet til ringen av stadig fødsel og død.

===Reinkarnasjon i Buddhismen===
[[Fil:Buddha ayutthaya.jpg|thumb|Buddha-statue]]
[[Buddhisme]]n har overtatt begrepet ''samsara'' fra hinduismen. I buddhistisk sammenheng blir ''samsara'' ofte oversatt som kretsløp, og forstås som et kretsløp av tilblivelse, endring, opphør og ny tilblivelse som alle vesener er bundet til på grunn av det som omtales som "de ugavnlige årsakene" forvirring / innbilning, grådighet og hat (skt., pali: akushala-mula); en type etisk årsaks- og virkningslære. Samsara oppfattes som negativt, og den eneste veien ut av ''samsara'' er å frigjøre seg fra årsakene: forvirring, grådighet og hat.  Ifølge buddhismen har ikke livet en definert begynnelse, men er en kontinuitet der tidligere tanker og handlinger er med på å forme det man er og opplever nå, som så igjen former det man kommer til å være og oppleve videre. Sinnet som opplever er i stadig forandring, og består av fem eksistensfaktorer som kalles ''[[Skandhaer|skandha]]'' (form, fornemmelse, persepsjon, disposisjon og bevissthet). Buddhanaturen – en væren fri for innbilning / forvirring, hat og grådighet – er ifølge buddhismen menneskets sanne vesen. [[Nirvana]] betegner brudd på ''samsara'', og tilsvarer det hinduistiske begrepet ''moksha'', og er oversatt med «utblåsing» eller «utslukking».  Nirvana er altså det totale opphør av forvirring / innbilning, hat og grådighet. Nirvana beskrives tentativt med kvaliteter som frihet, glede, klarhet, visdom, medfølelse, etc. Buddha selv omtalte denne endelige tilstanden kun med negasjoner: "Det uskapte", "det ubetingede", "det ufødte", "det udødelige".