Redigerer Reinhard Gehlen (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Reinhard Gehlen ble født inn i en middelklassefamilie i Erfurt. Faren Walther (1871–1943) hadde tidligere vært [[major]], og i 1908 etablerte han seg som bokhandler og forlagsdirektør  i [[Breslau]] hvor den unge Reinhard deretter vokste opp. Moren Katharina von Vaernewyk kom fra [[Flandern]]. Reinhard Gehlen var fetter til sosiologen og filosofen [[Arnold Gehlen]].

Han tok sin [[abitur]] ved det humanistiske ''König-Wilhelm-Gymnasium'' i [[Breslau]] i 1920.

=== Reichswehr ===
Han gikk 20. april 1920 inn i [[Reichswehr]]. I 1926 gikk han på [[kavaleri]]skole i [[Hannover]] og ble deretter [[premierløytnant]]. Han tok [[Stabsoffiser|stabsutdannelse]] og fullførte denne i 1935, da han ble utnevnt til [[hauptmann|kaptein]] og knyttet til hærens [[generalstab]], selv om denne formelt sett var forbudt etter [[Versaillestraktaten]].

I 1931 giftet han seg med Herta von Seydlitz-Kurzbach.

=== Wehrmacht ===
==== Før krigsutbrudd ====
Fra oktober 1933 til juli 1935 stod han til disposisjon for sjefen av hæren, ''General der Infanterie'' [[Kurt von Hammerstein-Equord]], og var kommandert til de hemmelige generalstabsopplæringsopplegg. I mai 1935 ble han kommandert til Krigsakademiet.

Fra juli 1935 til juli 1936 var han adjutant for ''Oberquartiermeister I'' i [[Generalstab|hærens generalstab]] i ''[[Reichswehrministerium|Reichskriegsministerium]]'' i [[Berlin]]. I juli 1936 ble han flyttet til I. avdeling og i juli 1937 til 10. avdeling til hærens overkommando. Hans sjef var på den tid generalmajor [[Erich von Manstein]].

Fra november 1938 til august 1939 var han batterisjef ([[haubits|feldhaubitser]]) i 8./Artillerieregiment 18 i [[Liegnitz]], som ble satt inn da Polen ble angrepet.

==== Andre verdenskrigs første år ====
Etter utbruddet av [[andre verdenskrig]] ble han i august 1939 første generalstabsoffiser (Erster Generalstabsoffizier - Ia) i ''[[213. Infanterie-Division]]''. Fra oktober 1939 til 1940 var han som gruppeleder ansvarlig for landbefestningene i Hærens generalstab.

Deretter arbeidet han fra juni 1940 som adjutant for [[Tysklands generalstab|sjefen for generalstaben]] [[Franz Halder]], og deltok fra oktober samme år i operasjonsavdelingens ''gruppe øst'' under ledelse av [[Adolf Heusinger]]. Han deltok her i planleggingen av [[Operasjon Barbarossa]], det planlagte angrep på [[Sovjetunionen]] som så fulgte i juni 1941. Han var særlig involvert i planleggingen av transport og tilførsel av reservestyrker.

==== ''Abteilung Fremde Heere Ost'' ====
Etter nederlagene på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]], særlig etter [[slaget om Stalingrad]], ble det erkjent at det trengtes en ny ledelse av [[Militær etterretning|etterretningsarbeidet]], og selv om Gehlen verken hadde slik bakgrunn, uten kjennskap til fremmedspråk eller særlige kunnskaper om [[Sovjetunionen]], ble han utnevnt til [[oberstløytnant]] og leder av ''[[Abteilung Fremde Heere Ost]]'' (som drev militæretterretning mot Sovjetunionen), og erstattet [[Eberhard Kinzel]] som leder av avdelingen. I en tidlig fase hadde han også ansvar for arbeidet rettet mot Skandinavia og Sør-Europa.{{tr}}

I sine erindringer skrev Gehlen at han og [[Wilhelm Canaris]] i ''[[Abwehr]]'' hadde [[Adolf Hitler]]s personlige sekretær [[Martin Bormann]] sterkt mistenkt for å være russisk [[spion]]. Uavhengig av hverandre fikk de greie på at Bormann og gruppen hans benyttet seg av radio for å sende kodede budskap til Moskva. Canaris forlangte å få foreta en etterforskning; men Hitler hadde uttrykkelig forbudt noen granskning, ettersom Bormann angivelig hadde informert ham om slike ''Funkspiele'' («falske radiomeldinger»), og han hadde gitt sin tillatelse. Dermed ble det umulig å gå Bormann etter i sømmene.<ref>[https://www.maier-files.com/gehlen-reveals-bormann-to-be-a-soviet-agent/ ''Reinhard Gehlen reveals…]</ref>

Reinhard Gehlens avdeling samarbeidet etter Stalingrad en tid med ''[[Schutzstaffel]]''s (SS) utenlandsetterretning under [[Walter Schellenberg]]. De to tjenestene ville i 1943 bygge opp en styrke bestående av sovjetiske krigsfanger, overløpere og antikommunister som under general [[Andrej Andrejevitsj Vlassov]] skulle tjene som kampgruppe for komiteen for frigjøring av Russlands folk. 

5,24 millioner sovjetiske stridende overga seg til tysk krigsfangenskap.<ref>[https://books.google.no/books?id=oE6I-O9NgA0C&pg=PA78&lpg=PA78&dq=5.24+million+Russian+officers+and+men+surrendered+to+the+Germans&source=bl&ots=rSwTA4bPnI&sig=ACfU3U0k5sepnzKfNRlk2unXZ89jMNQH5Q&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwj-0ramzov_AhVomIsKHbLWAHAQ6AF6BAgrEAM#v=onepage&q=5.24%20million%20Russian%20officers%20and%20men%20surrendered%20to%20the%20Germans&f=false Arnold Beichman: ''The Long Pretense: Soviet Treaty Diplomacy from Lenin to Gorbachev]</ref> Den tyske hær lette etter høytstående sovjet-offiserer som ville stille opp for [[propaganda]]formål. I rekrutteringen av russere til tysk krigstjeneste ble to organisasjoner etablert, den russiske frigjøringsbevegelse (ROD) og den russiske frigjøringshær (ROA). Nå fantes det aldri noen slik «hær», men betegnelsen ga russere i ''Wehrmacht'' en følelse av fellesskap og identitet. De fikk også en ROA-logo å sy på [[uniform]]ene. I starten av 1943 var mellom 130&nbsp;000 og 150&nbsp;000 sovjet-soldater i den tyske hærs tjeneste, organisert i rundt 176 [[bataljon]]er og 38 kompanier. Det var desperat behov for dem. I januar 1942 alene mistet den tyske hær rundt 95&nbsp;000 stridende og fikk bare 10&nbsp;300 erstattet. Samme høst overskred tapene forsterkningene med rundt 800.000, kort tid etter var tallet en million. Det var på dette tidspunkt mulig å regne ut en presis dato for når den tyske hær rett og slett ville opphøre å eksistere.<ref>[[Michael Baigent]] og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 176), [[Penguin Books]], ISBN 0-14-024716-5</ref>

[[Otto Skorzeny]] skulle bygge opp en motstandsorganisasjon hinsides frontlinjene. Gehlen foreslo på denne tiden «Aktion Werwolf», en motstandsbevegelse med forsyninger gjemt i jorddepoter.{{tr}}

Gehlen var fullstendig klar over sin avdelings manglende kompetanse, og gikk igjennom hærens personellister for å finne personer med språkkunnskaper, geografer, [[antropolog]]er og jurister, alle som kunne høyne det intellektuelle nivået i seksjonen. Tilstrømningen av unge, velutdannede medarbeidere førte til mer realistiske og kunnskapsrike rapporter til Hitler og ledelsen, medregnet rapporter som fortalte at krigen vanskelig kunne vinnes.{{tr}}

En bred og fullverdig historisk analyse av ''Fremde Heere Ost''-virksomheten foreligger ennå (2012) ikke.<ref>Men en del arbeid er gjort, som Magnus Pahl: ''Fremde Heere Ost. Hitlers militärische Feindaufklärung.'' Ch. Links Verlag, Berlin 2012, ISBN 978-3-86153-694-9</ref>

Gehlens voksende opposisjon til det regime han tjente, skyldtes i stor grad behandlingen av russere og andre slavere. Gehlen mente at det ville vært fornuftig å tilrettelegge for den styrke som general Vlassov kunne ha organisert. Men Hitler var fast besluttet på å bekjempe den slaviske rase: «''[[St Petersburg]] må slettes fullstendig fra jordens overflate. [[Moskva]] likeså. Da vil russerne trekke seg inn i [[Sibir]]...Hva angår de latterlige hundre millioner [[slavere]], vil vi forme de beste av dem slik det passer oss, og isolere resten av dem i sine egne svinestier, og enhver som skryter av lokalbefolkningen der...ryker rett inn i en [[konsentrasjonsleir]].''» [[Joseph Goebbels]] var betenkt og skrev i april 1942 i [[dagbok]]en sin: «''Innbyggerne i [[Ukraina]] var i starten mer enn tilbøyelige til å betrakte føreren som Europas frelser og ønske den tyske hær hjertelig velkommen. Den holdningen endret seg fullstendig i løpet av måneder. Vi har slått russene og spesielt ukrainerne for hardt i hodet med den måten vi behandler dem på. Et slag i hodet er ikke allid noe overbevisende argument...''» En måned senere skrev han at han mente «''politikken må endres grunnleggende hva angår folkene østpå''», men Hitler og resten av nazitoppene var forblindet av sine raseteorier. Goebbels skrev at mange av folkene i Sovjet kunne reist seg mot [[Stalin]], «''om vi visste hvordan føre krig bare mot [[bolsjevisme]]n, heller enn mot det russiske folk.''» I stillhet klarte ''Wehrmacht'' å få seg tildelt russiske krigsfanger som sjåfører, kokker og i arbeidsbataljoner i voksende antall. Gehlen var en nøkkelfigur i dette.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 174-75)</ref> 

Sommeren 1942 ble han ifølge sine egne memoarer kontaktet av [[oberst]]ene [[Henning von Tresckow]] og [[Claus von Stauffenberg]] og sin egen overordnet general Adolf Heusinger om å få delta i et [[attentat]] mot Hitler. Hans rolle i dette skulle være liten, og da [[20. juli-attentatet]] i 1944 mislyktes, ble ikke hans forbindelse til kuppmakerne oppdaget. Han unngikk dermed hevnaksjonene og massehenrettelsene, men i hele sin tid som etterretningssjef tillot han konspiratoriske møter og diskusjoner i sin avdeling. Han var til stede i [[Berchtesgaden]] da de siste planene for 20. juli-attentatet ble lagt.{{tr}}

=== Krigens sluttfase, krigsfangenskap ===
Fra oktober 1944 gjorde Gehlen seg tanker og planer for tiden etter krigen. Han utviklet seg den følgende hypotese, som senere skulle vise seg å være riktig:

:«Vestmaktene kommer til å vende seg bort fra sin forbundsfelle Russland. Dermed vil de ha behov for meg, mine medarbediere og mine kopierte dokumenter i kampen mot en kommunistisk ekspansjon, ettersom de selv ikke er i besittelse av noen agenter der.»

Tidlig i mars 1945 lot Gehlen alle sin etterretningsavdelings materiale mangfoldiggjøre på mikrofilm av noen få særlig betrodde medarbeidere. Filmene ble vanntett innpakket og gravd ned i kister i forskjellige enger inne i de østerrikske [[Alpene]].<ref name="CS-B-41">Christopher Simpson: ''Blowback. America's recruitment of nazis and its effect on Cold War.'' Collier Books, New York NY 1989, ISBN 0-02-044995-X, s. 41.</ref>

På forhånd hadde Gehlen fått bragt sin familie fra [[Legnica|Liegnitz]] via [[Naumburg (Saale)|Naumburg]] inn til et skjulested i [[Bayerischer Wald]], slik at de ikke skulle falle i de fremrykkende sovjetiske styrkers hender. Med sine medarbeidere [[Gerhard Wessel]] og [[Hermann Baun]] inngikk han «[[Bad Elster]]-pakten»; de avtalte hvordan de på ordnet vis skulle overgi seg og sitt materiale til amerikanerne.

Helt til slutt førte Gehlens realistiske, det vil si for Hitler alt for pessimistiske, rapportering til at Hitler avskjediget ham den 9. april 1945, på et tidspunkt han hadde nådd graden [[generalmajor]]. Gerhard Wessel ble hans etterfølger.
[[Fil:Reinhard Gehlen 1945.jpg|thumb|Generalmajor Reinhard Gehlen, amerikansk foto fra 1945]]
Den 28. april forlot Gehlen Wehrmachts hovedkvarter i [[Bad Reichenhall]] i [[Bayern]], gjemte seg på Elendsalm ved [[Miesbach]] og meldte seg selv sammen med seks offiserer i [[Schliersee (Gemeinde)|Fischhausen am Schliersee]] den 22. mai 1945 for amerikanske soldater der. Det gjaldt nå for Gehlen at han ikke ble utlevert til Sovjetunionen. Det forelå en overenskomst mellom de allierte om slike utleveringer dersom det gjaldt straffeforfølgelse for ting noen hadde foretatt seg på Østfronten. Derfor måtte Gehlen tydeliggjøre for de amerikanerne som hadde ham i sin varetekt hvilken betydning han kunne ha for dem i etterkrigstiden.

Til å begynne med ble hans ord møtt med liten interesse. Men etterhvert ble amerikanerne klar over at hans innsikter og kontakter i Sovjetunionen gjorde ham meget verdifull for dem. Gehlens navn ble stille fjernet fra listene over krigsfanger og syv av hans ledende offiserer ble i hemmelighet overført til amerikansk etterretningskontroll.

Via [[Wörgl]] og [[Salzburg]] ble Gehler av den amerikanske kontraspionasje i Bayern bragt til nærmere avhør i ''Villa Pagenstecher'' i [[Wiesbaden]]. Der ble han avhørt av kaptein [[John R. Boker]], som var understilt general [[Edwin L. Sibert]], ''G2'' (senior intelligence officer) for Twelfth Army Group. Det viste seg underveis at de begge hadde sammenfallende syn om amerikanernes rolle i fremtiden. Dokumentkistene som Gehlen hadde gjemt ble gravd frem og fraktet til amerikanernes ''document center'' i [[Höchst]]. Man samlet også sammen flere av Gehlens viktige medarbeidere og unndro dem fengsling.<ref name="CS-B-41" />

Mot slutten av sommeren 1945 hadde Boker full støtte fra general Edwin Sibert<ref name="CS-41-42">Christopher Simpson: ''BLOWBACK: The First Full Account of America's Recruitment of Nazis, and its disastrous Effect on our domestic foreign policy''. Collier Books, New York 1988, ISBN 0-02-044995-X, s. 41–42.</ref> som igjen fikk med seg sin overordnede, general [[Walter Bedell Smith]], Eisenhowers stabssjef som da arbeidet for [[William Joseph Donovan]] (tidligere leder av OSS - [[Office of Strategic Services]]) og [[Allen Dulles]] (da ''OSS station chief'' i [[Bern]]); dermed fløy den 20. september 1945 Gehlen og tre av hans nærmeste medarbeidere til USA for å begynne å arbeide for amerikanerne.
 
Gehlen var så i [[Fort Hunt]] i USA i et års tid. Amerikanerne fikk i denne tiden blant annet ved Gehlens hjelp et mye skarpere og mer presist bilde av den fremvoksende sovjetiske motstanders ressurser og arbeidsmåter. Han bidro til en håndbok som beskrev sovjetisk militærtaktikk, og med innsikter fra Gehlens kunne amerikanerne også avsløre en rekke informanter for agenter i [[Office of Strategic Services]] som støttespillere for sovjetkommunismen.

=== Den kalde krigen ===
==== ''Organisation Gehlen'' ====
I juli 1946 ble han sendt tilbake til Tyskland, og var offisielt løslatt.<ref>Höhne & Zolling, s. 63</ref> Her begynte han den 6. desember 1946 oppbyggingen av en etterretningsorganisasjon på initiativ fra amerikanerne og finansiert av dem.

Arbeidsgrunnlaget var følgende muntlige overenskomst:<ref>Gehlen: ''Der Dienst.'' s. 149 ff.</ref>

# Det skapes en tysk etterretningsorganisasjon ved bruk av det foreliggende potensial, med sin etterretning retning Øst og slik til en viss grad fortsetter det gamle arbeide i samme øyemed. Grunnlaget er den felles interesse man har i forsvaret mot kommunismen.
# Den tyske organisasjonen arbeider ikke for eller under amerikanerne, men samarbeider med amerikanerne.
# Organisasjon arbeider helt og holdent under tysk ledelse, og får sine oppgaver fra amerikansk side så lenge det ikke består noen tysk regjering i Tyskland.
# Organisasjonen ble finansiert fra amerikansk hold&nbsp;… Til gjengjeld meddeler den amerikanerne alle sine etterretningsfunn.
# Så snart det igjen består en suveren tysk regjering, påhviler det denne regjering å bestemme om arbeidet skal fortsette eller ikke&nbsp;…
# Skulle organisasjonen en gang finne seg i en situasjon der amerikanske og tyske interesser avviker fra hverandre, står det organisasjonen fritt å velge de tyske interesser som sin linje.

Punktene minner i tendens om memorandumet ''[[Himmeroder Denkschrift]]''. Da dette ble oppstilt i 1950 var også Gehlen-medarbeiderne [[Adolf Heusinger]], [[Hans Speidel]] og [[Hermann Foertsch]] medvirkende.<ref>[[Erich Schmidt-Eenboom]]: [http://www.geheimdienste.info/texte/chritchfield.htm ''Ein Sonderling an der Wiege der Wiederbewaffnung - Gehlens Paranoia und die Geburtswehen des BND.''] Forschungsinstitut für Friedenspolitik e.V.</ref>
 
Organisasjonen begynte med tyske tidligere etterretningsoffiserer, og hadde hovedkvarter først i [[Oberursel (Taunus)|Oberursel]] nær Frankfurt, så i [[Pullach im Isartal|Pullach]] nær München,<ref name="who">[http://www.whoswho.de/templ/te_bio.php?PID=326&RID=1 Reinhard Gehlen – Biografie WHO'S WHO<!-- Bot generated title -->]</ref> og ble kalt «Den sørtyske industriutviklingsorganisasjonen» for ikke å tilkjennegi at den var en fordekt etterretningsgruppe og spionasjekrets. Gehlen håndplukket 350 tidligere etteretningsagenter til gruppen, et antall som etthvert vokste til 4.000 agenter. Gruppen ble av sine amerikanske oppdragsgivere ([[Central Intelligence Agency]] (CIA), som etterfølgerorganisasjon til OSS i 1947) kjent under det uoffisielle navnet ''Organisation Gehlen'' (forkortet ''OG'') eller på engelsk ''Gehlen Organization'' eller ''The Org''.

CIA hadde tett kontakt med Gehlen-gruppen. I mange år under [[den kalde krigen]] var ''Org.''-agentene CIAs eneste øyne og ører i posisjon i Østblokken.

Hver eneste tysk krigsfange som vendte tilbake fra sovjetisk fangenskap til Vest-Tyskland mellom 1947 og 1955 ble utspurt av ''Org.''-folkene. Gehlen-organisasjonen hadde hundrevis av tidligere medlemmer av naziparttiet i sin tjeneste, og hadde gode kontakter med østeuropeiske emigrantorganisasjoner. Man hadde folk som holdt øye med hvordan det sovjetiske jernbanesystemet ble ledet og fungerte, og tilsvarende med flyplasser og havner. Man infiltrerte agenter til de baltiske land og til Ukraina. Gehlen-organisasjonens ''Operasjon Böhmen'' var en større kontraspionasjesuksess.<ref>Höhne & Zolling, s. 157</ref>

Etterhvert ble Gehlen-organisasjonen selv kompromittert ved østtyske agenter, kommunister og kommunistsympatisører, som flere tilfeller var sovende agenter i organisasjonen selv, eller som hadde innpass i CIA og det britiske SIS ([[MI6]]), særlig [[Kim Philby]]. Da ''The Org.'' langsomt og stykkevis kom frem fra skyggene, ble Gehlen og hans gruppe utsatt for kraftige angrep fra mange hold, fra Vest, og fra østlig propaganda og desinformasjon. Særlig den britiske presse var fiendtlig innstilt mot Gehlen, og segmenter av britisk presse sørget for at ''The Org.'' ikke lenger forble noen særlig hemmelig organisasjon.<ref>Höhne & Zolling, s. 172</ref>

Da ''OG'' ble til [[Bundesnachrichtendienst]] i 1956 ble han dens første president.

==== Bundesnachrichendienst ====
[[File:CIA report on negotiations to establish the BND.gif|thumb|CIA-rapport om forhandlinger om opprettelse av BND (1952)]]
Gehlen-organisasjonen ble offisielt overdratt til [[Vest-Tyskland]]s regjering under [[Konrad Adenauer]] den 1. april 1956.<ref name="who" /> Den ble kjernen i den nyopprettede ''[[Bundesnachrichtendienst]]'' (BND - Den føderale etterretningstjeneste).<ref name="who" />  Gehlen ble samtidig utnevnt til BNDs første president, og hadde stillingen i tolv år. CIA, den vesttyske regjeringen og Gehlen-organisasjonen hadde da i flere år jobbet med planene om å overdra organisasjonen til den vesttyske regjeringen som kjernen i en ny offisiell vesttysk etterretningstjeneste.

Gehlen besøkte Norge som en del av samarbeidet med norsk etterretningstjeneste etter krigen.

Han presiderte over strålende fremganger, men også over mislykkede operasjoner, til han i 1968 gikk av i en alder av 66 år. Han ble etterfulgt av [[Gerhard Wessel]].

=== Fratreden og død ===
Han fratrådte like dramatisk som han var kommet til makt, skjønt det i og for seg ikke var for tidlig etter tysk pensjonsalder i embedsverket. Flere faktorer lå bak avgangen. Det var avsløringen av at [[Heinz Felfe]], en tidligere SS-løytnant som arbeidet sentralt i BND-hovedkvarteret i Pullach, var sovjetagent; at kansler Adenauer i 1963 hadde utviklet en distanse til Gehlen, men fremfor alt Gehlens stadig svekkede konsentrasjon i lederskapsforpliktelsene. Dette gikk ut over BNDs effektivitet og relevans.

Gehlen gikk av med pensjon i 1968, og fikk pensjonsutbetaling på nivå med ''Ministerialdirektor'' (et av de aller høyeste embedsmannsnivåer, omtrent sammenlignbart med ekspedisjonssjef).<ref>Höhne & Zolling, s. 1</ref> Han fikk angivelig også en pensjon fra CIA. Han døde i 1979, 77 år gammel.