Redigerer Raoul Magrin-Vernerey (avsnitt)

== Militær karriere ==
Magrin-Vernerey forsøkte i sekstenårsalderen å verve seg til Fremmedlegionen, men ble avvist fordi han var for ung.<ref name="ordredelaliberation" /> Han begynte i 1912 ved [[École spéciale militaire de Saint-Cyr]], der han var ferdig utdannet i 1914 med grad av [[fenrik]]. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i det 60. infanteriregiment, ble skadet sju ganger, og steg i gradene til han ved krigens slutt var [[Kaptein (grad)|kaptein]].<ref name="ordredelaliberation" />

I mellomkrigstiden var Magrin-Vernerey stasjonert i [[Syria]]. I 1924 gikk han inn i Fremmedlegionen.  Han ble forfremmet til [[major]] i 1928. I 1931 ble han overført til [[Marokko]] og senere til [[Fransk Indokina]]. I 1938 ble han utnevnt til [[oberstløytnant]].<ref name="ordredelaliberation" />

I februar 1940 ble Magrin-Vernerey utnevnt til sjef for to bataljoner i Fremmedlegionen, også kjent som [[13e demi-brigade de Légion étrangère|Fremmedlegionens 13. halvbrigade]].<ref name="ordredelaliberation" /> Denne styrken ble gjort til en del av det fransk-polske ekspedisjonskorps som i april 1940 ble sendt til Norge. For sin innsats i [[slaget om Narvik]] ble Magrin-Vernerey av [[Kongen i statsråd]] 20. mars 1942 tildelt det norske [[Krigskorset med sverd]]. Innstillingen omtalte Magrin-Vernerey som en «Meget anset chef i krig med en militær fortid full av heder. Utførte i spissen for 13de halvbrigade (marschbrigade) av fremmedlegionen med mesterskap og sikkerhet 2 landganger med vold like overfor en fiende som var alarmerende og årvåken.»<ref>Erik Gjems-Onstad (red.): [http://www.nb.no/utlevering/nb/a404e6d801ac609b873188e96c1174ff#&struct=DIV44 ''Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren''], Grøndahl og Dreyers Forlag, 1995, s. 43.</ref>

Etter tilbaketrekningen til Frankrike gikk Magrin-Vernerey etter kort tid inn i [[De frie franske styrker]].<ref name="ordredelaliberation" /> Sammen med 500 av sine menn tok han seg i juni 1940 til [[England]] via [[Jersey]]. I august samme år ble han med sin avdeling sendt til [[Vest-Afrika]], der han først var stasjonert i [[Senegal]], [[Sierra Leone]] og [[Kamerun]], senere også i [[Gabon]]. Magrin-Vernerey ledet de frie franske styrker til seier over italienerne i [[Eritrea]]. Han ble utpekt til administrator for [[alawitter]]ritoriet i Syria. Fra desember 1942 til november 1943 var Magrin-Vernerey sjef for de franske landstyrkene i [[Storbritannia]]. Deretter var han, til krigens slutt, nestkommanderende for styrkene i [[Levanten]]. Ved slutten av andre verdenskrig hadde han [[generalmajor]]s grad.<ref name="ordredelaliberation" />

I 1946 ble Magrin-Vernerey utpekt til nestkommanderende i [[Algerie]].<ref name="ordredelaliberation" /> I juni 1948 ble han inspektør for Fremmedlegionen, og deltok sammen med denne i kamper i [[Indokina]]. Under [[Koreakrigen]] meldte Magrin-Vernerey seg til tjeneste og hadde kommando over franske infanteristyrker som deltok der.<ref name="ordredelaliberation" /> Dette ble hans siste stridsdeltagelse.

Magrin-Vernerey døde i 1964 og ble begravet i krypten i [[Les Invalides]] i [[Paris]].<ref name="ordredelaliberation" />