Redigerer Ragnhild Kåta (avsnitt)

== Oppvekst og ungdomsår ==
Kåta vokste opp på husmannsplassen Kaataejet (Kaata-Jordet) i [[Vestre Slidre]] i Valdres under svært fattige kår. Hun var eldste barn av Gjertrud Hallstensdatter Viste (1851–1934) og Tollef Arnesen Kaataeje (1854–1890). Da hun var tre år gammel mistet hun synet og hørselen etter [[skarlagensfeber]]. Da hun ikke lenger kunne høre hva andre sa, mistet hun også evnen til å snakke.

Etter at [[abnormskoleloven]] (senere erstattet av [[lov om spesialskoler]]) ble satt ut i livet i 1883, ble det gjort et stort registreringsarbeid over hele landet for å sikre at døve eller blinde barn ble sendt på spesialskoler for å lære å lese og skrive. Sognepresten i Vestre Slidre, [[Didrik Arup]] (1835–1885), oppdaget Ragnhild Tollefsdatter da hun var ti år gammel. Han forsøkte å få barnet inn på enten en blindeskole eller en døveskole.<ref>{{Kilde bok|tittel=Talegaven fra Ragnhild til Helen Keller|etternavn=Diesen|fornavn=Hilde|utgiver=Cappelen Damm|år=2021|sider=26-31}}</ref> Men ingen spesialpedagoger hadde erfaring i å undervise en elev som var både døv og blind. Da Arup døde i 1885, ble hun glemt.

Etter å ha møtt henne i 1887 skrev [[Hallvard Bergh]], som var folkelivsskildrer og skolelærer i Vestre Slidre, en artikkel om henne i ''[[Verdens Gang]].'' Flere av landets aviser trykte artikkelen, og Bergh startet en landsdekkende innsamlingsaksjon for å hjelpe Ragnhild Kåta og den fattige husmannsfamilien. Det ble samlet inn en stor sum penger, over {{formatnum:7000}} kroner fra Norge og norske emigranter i Amerika. Artikkelen i ''Verdens Gang'' ble lest av kopist på Stortinget, forfatter [[Lars A. Havstad]]. Han var selv døv, og en aktivist for døves rettigheter. Havstads svoger [[Elias Hofgaard]] (1856–1906) hadde grunnlagt [[Hamar Døvstummeinstitut]], senere [[Hamar offentlige skole for døve]] (1882–1936). Hofgaard var artikulasjonspedagog og bestyrer ved  skolen. Han sa seg villig til å undervise døvblinde Ragnhild Kåta. 

Den 15. januar 1888 ble hun bragt til «Furubakken», internatskolen på Hamar, av sin far. Da var hun blitt 14 år og hadde ingen form for språk. Hun var i en elendig forfatning, syk og engstelig.

Ved døveskolen på Hamar var talemetoden i bruk (i motsetning til tegn og fingeralfabet). Hofgaard hadde benyttet talemetoden på døve elever med gode resultater, og bestemte seg for å lære Ragnhild å snakke. Han mente at et døvblindt barn ville ha mest nytte av å lære å snakke når hun skulle tilbake til bygda, der ingen behersket fingeralfabetet. 

Elias Hofgaard hadde ingen undervisningsmetoder å følge. Han lærte Kåta å uttale bokstavene ved hjelp av pusteøvelser og lek. Hun ble etterhvert i stand til å gjøre seg forstått, både muntlig og skriftlig, og hun lærte seg å forstå hva andre sa ved å lese med fingrene på munnen til den som snakket. 

Den 1. juli 1889 fikk døveskolen på Hamar besøk av den amerikanske spesialpedagogen [[Mary Swift Lamson]] (1822–1909). Da kunne Ragnhild allerede si noen korte setninger. Etter at Mrs. Lamson kom tilbake fra sin europareise, oppsøkte hun Helen Keller og læreren hennes, Anne Sullivan. Da den ti år gamle Helen fikk vite om Ragnhild som kunne snakke, fikk hun Miss Sullivan til å kontakte en talepedagog. Keller fikk noen ukers undervisning i artikulasjon og ''«lipreading»,'' et arbeid som hennes lærer videreførte.<ref>{{Kilde bok|tittel=Talegaven fra Ragnhild til Helen Keller|etternavn=Diesen|fornavn=Hilde|utgiver=Cappelen Damm|år=2021|sider=106-111 og 115-118}}</ref> 

Kåta fikk etterhvert undervisning av andre lærere ved skolen i håndarbeid, kristendom, historie, regning og geografi. En av lærerne ved skolen, Petra Heiberg, lærte henne å lese [[punktskrift]] (braille), som til da bare var tatt i bruk ved blindeskolene.

Den 20. juni 1897 ble Ragnhild Kåta konfirmert i Hamar domkirke og flyttet hjem til Valdres. Hofgaard mente at den mye omtalte eleven hans trengte mer kunnskap for å kunne klare seg alene hjemme. Han skaffet bevilgninger fra det offentlige og hentet henne tilbake til Hamar, hvor hun ble boende sammen med familien Hofgaard på «Furubakken», og fikk undervisning fram til våren 1902. Da reiste hun tilbake til Valdres for å bo hos moren, som var blitt enke i 1890. Husmannsplassen Kaata-ejet var blitt selveiergård og hadde fått navnet Nordeng. Ragnhilds mor og syv søsken tok gårdsnavnet Nordeng, mens Ragnhild var den eneste i sin nærmeste familie som brukte etternavnet Kåta.