Redigerer Radionette (avsnitt)

== Historie ==
=== Oppstart ===
Ordinære radiosendinger i Norge startet i [[1925]]<ref name="Norsk radiohistorie">{{cite web |title=Norsk radiohistorie, en kort oversikt |url=https://www.vitensenteret.com/sites/default/files/Norsk%20radiohistorie.pdf |website=Vitensenteret |publisher=Vitensenteret |access-date=6. februar 2023}}</ref>, og skapte en voksende etterspørsel for radiomottakere. Som ung entusiast konstruerte og solgte Wessel sine første radiomottakere fra pikeværelset i familiens leilighet i Bygdøy Allé 67 i [[Oslo]]<ref name="NBL, Jan Wessel">{{cite web |last1=Hildisch |first1=Fredrik C. |title=Jan Wessel |url=https://nbl.snl.no/Jan_Wessel |website=Norsk Biografisk Leksikon |publisher=Foreningen Store norske leksikon |access-date=7. februar 2023}}</ref>.

Varemerket Radionette ble registrert av Wessel den 25. november 1926, og offentlig godkjent 22. mars 1927<ref name="Norsk Kunngjørelsestidende, 22.03.1927">{{cite web |title=Norsk Kunngjørelsestidende |url=https://www.nb.no/items/9a24492ded01f03d43d1cf81e611f61b?page=2 |website=Nasjonalbiblioteket |publisher=Den Norske Stat |access-date=8. februar 2023}}</ref>. Selskapet ''A/S Jan Wessel Radiofabrikk Radionette'' ble stiftet 27. september 1927, finansiert av et lån på kr {{formatnum:3000}} fra Wessels onkel<ref name="NBL, Jan Wessel" />, og senere også investeringer fra hans bror.

Det første annonserte Radionette-produktet, R2 (senere også kalt "Ferieapparat"), ble utviklet i 1926 under et arbeidsopphold i Bergen, og satt i produksjon da Wessel returnerte til Oslo, fremdeles fra familieleiligheten. I likhet med alle andre produkter på markedet var R2 en batteridrevet mottaker.

=== Innovasjon ===
Med modellen R3 ble Wessel i 1927 først på det norske markedet med et radioapparat som kunne kobles til strømnettet, og i markedsføringen ble merkenavnet etter hvert også satt i sammenheng med denne tekniske nyvinningen. Uten tunge og kostbare batterier var det mulig å holde både pris og størrelse nede, noe konkurrentene måtte forholde seg til, og apparatene bidro dermed til en omveltning i radiomarkedet.

Etterspørselen vokste raskt, og Wessel gikk snart til sin første ansettelse. Den lille bedriften flyttet kort tid senere fra pikeværelset til et lite toroms lokale i Universitetsgata, og videre derfra til større lokaler i Bøndenes Banks gård på Egertorget i 1928. Det påfølgende året flyttet de til Rådhusgata og senere Storgata, og produksjonen hadde da omlag 30 ansatte. Produksjonen foregikk i hovedsak i vinterhalvåret, da markedet om sommeren var lite.

Nye innovasjoner, som for eksempel stasjonsskala, så dagens lys, og nye modeller kom til hvert eneste år på 1930-tallet. Særlig [[Folkemottaker|NRK Folkemottaker]] (1936) ble en suksess, på tross av at konstruksjonen ikke var Radionettes egen. Produksjonen foregikk på anbud for NRKs Folkemottakerkomité, med utgangspunkt i et eksisterende tysk design. Det ble stilt krav til antall produserte eksemplarer, og prosjektet bidro til at Radionette skaffet seg viktig erfaring innen masseproduksjon.<ref name="Kringkastingens tekniske historie">{{cite web |title=Kringkastingens tekniske historie |url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090804136?page=0 |website=Nasjonalbiblioteket |publisher=NRK |access-date=21. februar 2023}}</ref>

=== Krigsårene ===
Ved utbruddet av [[andre verdenskrig]] begynte tilgangen på komponenter og materialer til radioutstyr å bli problematisk, og fabrikantene måtte snart forholde seg til et kvotesystem.<ref name="Rapport fra sambandssjefen">{{cite web|last1=Staubo|first1=Salve|title=Rapport fra sambandssjefen|url=https://www.nrhf.no/radiohistorie/SalveStaubo/rapporten.php|website=NRHF|publisher=Norsk Radiohistorisk Forening|access-date=6. februar 2023}}</ref> Senere skulle [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsbevegelsens]] behov for radioutstyr kompliserte situasjonen ytterligere, da de måtte forsynes i det skjulte fra lovlige lagre. 

Under den tyske okkupasjonen av Norge ble det fra 19. august 1941 innført en forordning som kun tillot [[Nasjonal Samling|NS-medlemmer]] og tyske statsborgere å eie radioapparater. Den øvrige befolkningen måtte levere inn sine radioapparater. Brudd på forordningen ville kunne medføre anklager om spionasje, og straffes med inntil to års tukthus.<ref name="1940-tallet: Radio i en krigstid">{{cite web|last1=Fordal|first1=Jon Annar|title=1940-tallet: Radio i en krigstid|url=https://www.nrk.no/organisasjon/1940-tallet_-radio-i-en-krigstid-1.6512148|website=NRK|publisher=Norsk Rikskringkasting|access-date=3. mai 2024}}</ref> Salget av radiomottakere ble dermed sterkt begrenset. 

Radionette fikk tillatelse til å fortsette sin produksjon under okkupasjonen, og kunne derfor opprettholde en viss aktivitet gjennom krigsårene, selv om produktene bare kunne settes på lager. Dette ga imidlertid et gunstig utgangspunkt for tiden etter frigjøringen, hvor det fortsatt var vanskelig å skaffe deler og myndighetene fortsatt måtte sette føringer gjennom kvoter. Produksjonen nådde {{formatnum:23000}} enheter i 1946, det samme som hovedkonkurrentene [[Tandbergs Radiofabrikk]] A/S og [[Salve Staubo]] A/S.

=== Reiseradioens gullalder ===
[[Fil:Radionette kurer front.png|miniatyr|Den klassiske Radionette Kurér, produsert i {{formatnum:224000}} eksemplarer fra 1950 til 1958. {{Byline|Sindre Skrede}}]]
[[Fil:Radionette kurer transi front.png|miniatyr|Fronten av en Radionette Kurér Transi, produsert mellom 1958 og 1962. {{Byline|Sindre Skrede}}]]
[[Fil:Radionette kurer transi back.png|miniatyr|Baksiden av en Radionette Kurér Transi radio. {{Byline|Sindre Skrede}}]]

Blant dem som vokste opp i etterkrigsårenes Norge, blir Radionette først og fremst assosiert med [[Kurér (radioapparat)|Kurér]]. Med {{formatnum:700000}} produserte eksemplarer i ulike varianter fra 1950 til ca. 1970 er denne modellen uten sidestykke i Norsk radiohistorie. Kurér ble eksportert til mange land, derav særlig regioner hvor strømtilgangen var dårlig. På hjemmemarkedet nådde den alene markedsandeler på opptil 60%<ref name="Skriver Radionettes historie">{{cite news |last1=Johansen |first1=Per Kristian |title=Skriver Radionettes historie |url=https://www.nrk.no/kultur/skriver-radionettes-historie-1.895997 |website=NRK |publisher=NRK |access-date=6. februar 2023}}</ref>, og er i ettertiden betraktet som et stilikon.

Det opprinnelige designet hadde rette hjørner, men kun 700 av denne typen ble produsert. Kort tid etter fikk modellen den velkjente avrundete fasongen. Apparatet hadde både nettdrift og innebygd oppladbart batteri, og var tilgjengelig i flere farger.

Kurér Transi (1958) ble utstyrt med moderne [[Transistor|transistorer]] i stedet for [[radiorør]], og kunne dessuten drives av standard utskiftbare batterier.

Kurér Transi FM (1961) var Radionettes første modell som kunne motta sendinger på [[FM-båndet]].

=== Nedgangstider ===
[[Fil:Radionette TV set.jpg|miniatyr|Radionette fjernsyn. {{Byline|Mahlum, 2007}}]]
Radiomarkedet var i nedgang på 60-tallet, og selv om Radionette utvidet produktporteføljen til båndspillere på midten av 50-tallet og startet produksjon av svart/hvitt-fjernsynsapparater i 1961, strevde man for å opprettholde salget.

Det ble på midten av 60-tallet eksperimentert med nye produkter, som plateskifteren "AF2 Autofon" og båndspilleren "Multicorder", men disse ble aldri lønnsomme.

[[Fil:Sandvika Storsenter Info-Rama 01.jpg|mini|Info-Rama i Sandvika]]
For å samle all produksjonen, som nå foregikk i mindre fasiliteter spredt over hele Oslo, ble det investert 35 millioner kroner i en stor produksjonshall i [[Sandvika]]. Hallen stod klar for innflytting i 1968, og er senere blitt kjent som [[Info-Rama]], i dag en del av [[Sandvika Storsenter]]. Konsernet hadde på dette tidspunktet omlag {{formatnum:1000}} ansatte.

Fra 1969 gikk bedriften med betydelige underskudd. Jan Wessel trakk seg tilbake i 1970, og overlot roret til Asbjørn Bjørvik, som til da hadde ledet datterseselskapet og produksjonsbedriften RadioVisjon A/S (opprettet i 1951). For å bedre lønnsomheten ble flere produkter tatt ut av produksjon, og datterselskaper i utlandet lagt ned. Eksportvirksomheten ble innskrenket, og man prioriterte de mer lønnsomme markedene i Norden. Det ble også gjort forsøk på å senke lønningene i produksjonen, men dette resulterte i konflikter og lyktes ikke.

=== Fusjon ===
Vanskene fikk styreformann [[Jens Christian Hauge]] inn i samtaler med erkerivalen Tandberg om et mulig oppkjøp. Det blir hevdet at Hauge utnyttet sine kontakter i regjeringen til å tvinge fram den påfølgende fusjonen, på tross av hans egne uttalelser om at initiativet kom fra Tandberg<ref name="Tøv om Tandberg">{{cite news |last1=Hauge |first1=Jens Chr. |title=Tøv om Tandberg |url=https://www.nb.no/ |access-date=8. februar 2023 |work=Aftenposten |issue=Morgenutgaven |date=24. januar 1979}}</ref>. 

Et oppkjøp av Wessels selskaper ble godtatt av Tandberg, med virkning fra 22. juni 1972, og ble betalt i form av Tandberg-aksjer til en verdi av 9 millioner kroner. Radionettes underskudd hadde på dette tidspunktet nådd 3,7 millioner kroner<ref name="Tandbergs historie,1933 - 1978">{{cite web |title=Tandbergs historie, 1933 - 1978 |url=https://www.nrhf.no/radiohistorie/tb_historie.php |website=NRHF |publisher=Norsk Radiohistorisk Forening |access-date=6. februar 2023}}</ref>.

Tandbergs eget salg møtte nedgang fra 1975, og i 1977 stod konsernet i en likviditetskrise. Sommeren 1978 ble Radionette-selskapene lagt ned og strøket fra bedriftsregisteret. Tandberg ble erklært konkurs i desember samme år.