Redigerer Pythia (avsnitt)

== Orakelets prestinne og praksis ==
Ifølge tradisjonen var '''Fimonoi''', Apollons egen datter, den første Pythia, og senere tok flere samme navn til hennes ære. Hun skal også ha vært den som fant på å svare i heksameter, og introduserte utsagnet «Kjenn deg selv». Pausanias derimot hevder at den første Pythia het Dafne.<ref>[https://pythiapili.eu/pythoness/ ''Pythoness, pythiapili.eu]</ref> Men Fimonoi er en rent mytisk skikkelse uten hold i virkeligheten;<ref>Bernhard Kytzler: ''Frauen der Antike'' (s. 143), forlaget Patmos, 2001, ISBN 3-491-69043-9</ref> likeså '''Xenokleia''' som var Pythia da [[Herakles]] kom til henne fordi han var plaget av [[mareritt]] etter å ha drept kongesønnen Ifitos mens denne var hans gjest. Sjokkert over dette bruddet på gresk gjestevennskap nektet Xenokleia å hjelpe Herakles, hun svarte bare: «''Du drepte gjesten din, jeg har intet orakel for slike som deg.''»<ref>[[Robert Graves]]: ''Greek Myths'', bind 2 (s. 159), ''[[Penguin Books]]</ref> Herakles tok dette dårlig og rev til seg skammelen hennes, som han ikke ville gi henne tilbake før han hadde fått svar.<ref>[[Pausanias]]: ''Periegesis'', bok 10: «''Delfinerne har skrevet at da Herakles konsulterte orakelet, ville ikke prestinnen Xenokleia svare på grunn av drapet på Ifitos; da tok han stolen og bar den bort...''»</ref>
[[Fil:Themis Aigeus Antikensammlung Berlin F2538.jpg|thumb|''Kong [[Aigevs]] konsulterer Pythia'', som sitter på et sete formet som skål, støttet opp av en [[trefot]]. Attisk rødfigur [[kylix]] fra Vulci (Italia), 440-30 f.Kr. av Kodros-maleren.]]
[[Fil:Eugène Delacroix - Lycurgus Consulting the Pythia - Google Art Project.jpg|thumb|''[[Lykurg|Lykurgos av Sparta]] konsulterer Pythia'', maleri av [[Eugène Delacroix]] (1835-45).]]
[[Drøm]]mer, [[spådom]]mer, [[jærtegn]] og varsler ble tatt på alvor av antikkens grekere og opplevd som gudegitt. Problemet var å tolke dem riktig. Man kunne henvende seg til en ''mantis'', en seer eller [[spåmann]], som nøt en viss anseelse der de opererte i [[Okkultisme|okkulte]] og [[magi]]ske aspekter tilknyttet [[gresk religion]], men vekket også skepsis og avsmak.<ref name="Waterfield_128">Waterfield (2018), s. 128</ref> [[Orakel|Oraklene]] hadde derimot langt høyere status, og de mest kjente i den greske verden lå i [[Kumae]] (Apollon) i Sør-Italia, [[Oraklet i Dodona|Dodona]] ([[Zevs]]) i Nordvest-Hellas, [[Didyma]] (Apollon) nær [[Milet]]os, [[Klaros]] (Apollon) nær [[Kolofon (by)|Kolofon]], [[Olympia (Hellas)|Olympia]] (Zevs) vest på [[Peloponnes]], og først og fremst orakelet i [[Delfi]].<ref name="Waterfield_128">Waterfield (2018), s. 128</ref>

Vanligvis var en kvinne gudens stemme, slik som Pythia i Delfi eller [[den kumeiske sibylle]]n. Transen kan ha vært fremkalt av gasser som sivet opp fra revner i berggrunnen, f.eks. [[etylen]] eller [[metan]], CO<sub>2</sub> og H<sub>2</sub>, som følge av [[seismisk]] aktivitet. Historikeren Robin Waterfield avviser at damp var involvert, og dette er en myte hentet fra antikkens grekerne selv, i et forsøk på å rasjonalisere hva som skjedde. Sprekker i fjellet lå angivelig under tempelgulvet, og damp ville oppløses i møte med luft.<ref name="Waterfield_129">Waterfield (2018), s. 129</ref> I alle kjente orakler rundt [[Middelhavet]] falt presteskapet inn i lett transe når de avga spådommer.<ref name="Waterfield_129"/>

Lite er kjent om hvordan prestinnen ved Delfi ble valgt, men Pythia kan ved sin forgjengers død ha blitt utnevnt av et prestinne[[laug]] der alle bodde i Delfi og var pålagt å føre et nøkternt liv med godt omdømme.<ref>Broad, W.J. (2007), s. 31-32</ref><ref>Parke, Herbert W. (1939): [https://books.google.no/books/about/A_History_of_the_Delphic_Oracle.html?id=JT9oAAAAMAAJ&redir_esc=y ''History of the Delphic Oracle''], B. Blackwell; Parke, Herbert W.; Wormell, D.E.W. (1956): [https://archive.org/details/delphicoracle0001park/page/n5/mode/2up ''The Delphic oracle''], bind 1, Oxford, Blackwell. Boken forsøke den kompliserte gjenoppbyggingen av oraklets institusjoner; en nylig sammenligning av utvelgelsesprosessen i Delfi med orakler fra det nære østen er en del av Huffman, Herbert B. (2007): [https://www.jstor.org/stable/20504276 «The Oracular Process: Delphi and the Near East»], ''Vetus Testamentum'' '''57'''(4), s. 449–460.</ref> Selv om noen var gifte kvinner, opphørte familieansvar, ekteskap og individuell identitet når de gikk inn i rollen som Pythia. I orakelets storhetstid kan Pythia ha vært en kvinne valgt fra en innflytelsesrik familie, godt utdannet innen [[geografi]], [[politikk]], [[historie]], [[filosofi]] og [[kunst]]. I senere perioder ble imidlertid bondekvinner fra lavere klasser uten utdannelse ha blitt valgt til rollen, noe som kan forklare hvorfor profetier i [[pentameter]] eller [[heksameter]] fra tidlig periode senere gjengis i [[prosa]]. Men prestinnens svar kunne omtolkes i heksameter av en prest.<ref name="Godwin_11">Godwin (1876), s. 11.</ref> Arkeologen John Hale hevder at Pythia kunne komme både fra [[aristokrati]] og bondefamilier; kunne være ung eller gammel, rik eller fattig, lærd eller ulærd.<ref>John Hale i et intervju i radioprogrammet «The Ark», ''ABC.net.au'' 9. januar 2005. [https://web.archive.org/web/20070602183338/http://www.abc.net.au/rn/relig/ark/stories/s1266794.htm Avskrift] tilgjengelig.</ref>

Å bli utnevnt til Pythia var en ære og respektabel karriere for greske kvinner, som ellers hadde liten frihet. Prestinner, i motsetning til greske kvinner generelt, nøt stor frihet og slike privilegier som skattefrihet, deltakelse ved offentlige arrangementer, rett til å eie eiendom, et bredt spekter av plikter avhengig av sin tilhørighet, og ofte gullkroner.<ref>Broad, W.J. (2007), s. 32</ref>

I Delfi fikk orakelet spørsmål i to former: Enten skulle de besvares med «ja» eller «nei», eller med et lengre svar. De sistnevnte kunne stilles bare en gang i måneden. Køsniking for å komme inn til prestinnen lot seg gjøre om man ga rike gaver.<ref name="Waterfield_129"/> Enkeltpersoner ønsket svar på personlige spørsmål, mens [[bystat]]er (''[[polis]]'') oppsøkte orakelet før alvorlige avgjørelser, som opprettelsen av en oversjøisk [[koloni]], gå i krig eller inngå fred, dyrke en ny guddom eller helt, eller det kunne være spørsmål om årets avling. Kanskje rådførte man seg helst med orakelet i tilfeller hvor den som spurte, ønsket å slippe å ta ansvar for beslutningen.<ref name="Waterfield_129"/> På 300-tallet f.Kr. var greske bystater knyttet nærmere sammen gjennom felles [[fredsavtale]]r og [[allianse]]r mot ytre fiender, og henvendelsene til Delfi avtok dermed betydelig.<ref name="Waterfield_130">Waterfield (2018), s. 130</ref>

Å henvende seg til Pythia innebar mer eller mindre å akseptere orakelet. Tidvis kom svaret i form av en [[gåte]], slik at mottaker selv måtte tolke svaret. En Pythia som het '''Aristonike''' («høyeste seier»), fikk i 410 f.Kr. under [[perserkrigene]] spørsmål fra [[Athen]] om krigens utfall. Hun svarte med et tolv linjers orakel som spådde persisk seier. Fortvilt ba athenerne om nok et orakel; hun ga dem da tolv linjer igjen, men nå med et forslag til redning, at Athen ville være trygt bak «en vegg av tre».<ref>Herodot: ''Historier'', 7.142-143</ref> De måtte da selv gjette om Aristonike hadde ment den gamle tømmerveggen rundt Akropolis, eller om hun omskrev en skipsflåte til «en vegg av tre». [[Themistokles]] satset på det siste, og sørget dermed for gresk seier i [[slaget ved Salamis]].<ref>Bernhard Kytzler: ''Frauen der Antike'' (s. 29)</ref>

Herodot nevner også en annen Pythia ved navn, '''Perialla''' som måtte fratre etter å ha gjort [[skandale]]. Hun fikk spørsmål om spartanerkongen Aristons<ref>[https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0104:entry=ariston-bio-1 «Ariston av Sparta», ''perseus]</ref> sønn Demaratos<ref>[https://www.britannica.com/biography/Demaratus «Demaratus», ''Britannica]</ref> faktisk var kongens biologiske sønn. Det lyktes for Demaratos' motstander [[Kleomenes I]] å vinne for seg en viss Kobon som klarte å presse Perialla til å gi et orakelsvar som var ufordelaktig for Demaratos. Han tapte dermed sin arverett til [[kongedømme]]t [[Sparta]] og slo seg sammen med [[Dareios I av Persia|perserkongen Darios I]]; men bedraget ble avslørt, Kobon forvist, og Perialla måtte oppgi sin stilling som orakel.<ref>Bernhard Kytzler: ''Frauen der Antike'' (s. 128-29)</ref> Herodot skriver at Kobon «overtalte» henne, så det er uklart om hun faktisk lot seg [[bestikkelse|bestikke]] med penger.<ref>[https://www.thecollector.com/pythia-oracle-delphi/ Pythia og orakelet i Delfi, ''thecollector.com]</ref> Kleomenes for sin del måtte flykte fra Sparta under ''[[damnatio memoriae]]''.<ref>Paul Cartledge: ''Sparta and Lakonia'' (s. 130), ISBN 0-415-26276-3</ref>
[[Fil:Omphalos museum.jpg|thumb|upright|Omfalos, «verdens navle», nå i Delfis museum.]]
I 489 f.Kr. la [[hærfører]]en [[Miltiades den yngre]] ut på sitt siste tokt, en straffeekspedisjon til [[Paros]] med en [[flåte]] på 70 skip. Han [[beleiring|beleiret]] Paros by, og stilte krav om en [[løsesum]] på hundre [[talent (mynt)|talenter]] som ikke ble betalt. Athenerne lyktes imidlertid med å ta fanger, deriblant en lokal prestinne som het Timo. Hun rådet Miltiades til å avlegge besøk i [[Demeter]]s helligdom, men måtte klatre over tempelmuren for å komme inn. I møte med helligdommen mistet han likevel motet og snudde. På tilbakeveien skadet han kneet eller beinet, men hevet beleiringen av Paros som hadde vart i 26 dager. Tilbake i Athen ble han siktet for sin håndtering av ekspedisjonen. Da rettssaken kom opp, var det gått [[koldbrann]] i såret, og dette kostet ham livet.<ref>[http://www.historyofwar.org/articles/siege_paros.html Beleiringen av Paros]</ref> Folk på Paros var på sin side opprørt over at en prestinne hadde tilbudt seg å hjelpe okkupanten, og attpåtil la ham se gjenstander i helligdommen som ingen mann var ment å se. De forespurte hos oraklet i Delfi om det var anledning til å [[henrettelse|henrette]] Timo for sviket, selv om hun var prestinne. Pythia svarte da at Timo bare hadde vært et redskap som sørget for at Miltiades fikk den [[skjebne]]n gudene hadde tiltenkt ham. Timo  skulle ikke straffes for dette.<ref>Bernhard Kytzler: ''Frauen der Antike'' (s. 163)</ref>