Redigerer Procol Harum (avsnitt)

== Historie ==
Noen av røttene til Procol Harum var et konsertband ledet av [[Gary Brooker]] og [[Robin Trower]] kalt [[The Paramounts]], populære utøvere tidlig på 1960-tallet. Bandet signerte for plateselskapet [[Parlophone]] i [[1963]] og utga ''Poison Ivy'' som ble en moderat suksess i [[1964]]. De klarte derimot ikke å gjenskape suksessen, og bandet gikk i oppløsning i løpet av [[1966]]. The Paramounts’ frontfigur, Gary Brooker, bestemte seg for å slutte å opptre og fokusere på låtskriving, og hans gamle venn [[Guy Stevens]] introduserte ham for tekstforfatter og lyrikeren [[Keith Reid]].<ref name="Welch">Welch, Chris (1997): ''Shine on Brightly'' (Liner Notes). Procol Harum. Repertoire Records. s. 1–3.</ref> I april 1967, etter flere måneder med å skrive sammen samtidig som de ikke fant noen artister som var interessert i å fremføre sangene deres, bestemte Brooker og Reid seg for å danne sitt eget band som ville bruke sangene deres som sitt eneste materiale.<ref name="Welch"/> Brooker, i tillegg til vokal og piano, var også dyktig i [[orgel]], [[trombone]], [[kornett]], pianotrekkspill og bengalfløyte.

=== De første årene ===
Tidlig i [[1967]] dannet Brooker ''Procol Harum'' sammen med Reid, Hammond-organisten [[Matthew Fisher]], gitaristen [[Ray Royer]] og bassisten [[David Knights]]. I studioet [[Olympic Studios]] spilte bandet inn sangen «[[A Whiter Shade of Pale]]» sammen med trommeslageren [[Bill Eyden]], produsenten Danny Cordell og lydteknikeren Keith Grant. Singelen ble offisielt utgitt den [[12. mai]] [[1967]]. «A Whiter Shade of Pale» gjorde suksess samtidig med [[The Moody Blues]]’ «[[Nights in White Satin]]», og utgiveren [[Deram Records]] ble kjent som foregangsselskap for progressiv rock.

«[[A Whiter Shade of Pale]]», som har innslag av [[Johann Sebastian Bach]]s «[[Wachet auf, ruft uns die Stimme]]» og «Air», nådde førsteplassen på de [[Storbritannia|britiske]] hitlistene og en femteplass i [[USA]].

Like etter utgivelsen begynte bandet å turnere og startet turneen ved å åpne for [[Jimi Hendrix]] i 1967.

=== A Salty Dog ===
Procol Harums oppfølger var «[[Homburg]]». Den nye sangen nådde sjetteplassen i Storbritannia, men albumet ''Procol Harum'' gjorde det mindre bra. Albumet ''[[A Salty Dog]]'' ([[1969]]) ble populært og var det første som solgte bra i hjemlandet. Spesielt tittelsangen fikk mye spilletid på amerikanske radiostasjoner. Fisher, som hadde produsert albumet, forlot bandet kort tid etter at det ble utgitt. 

Besetning i bandets første tre album var Gary Brooker (piano og hovedsanger), Robin Trower (gitar og sang), Matthew Fisher (orgel og sang), David Knights (bass), B.J. Wilson (trommer) og Keith Reid (tekstforfatter). [[Chris Copping]], som tidligere hadde vært med i Paramount, spilte orgel og bass i gruppa i [[1970]], og mellom [[1973]] og [[1977]] var [[Mick Grabham]] gruppas gitarist.

=== Symfonisk rock ===
Musikalsk varierte Procol Harum mellom Trowers gitardrevne blues-rock-stil og Brooker og Fishers strukturerte klassiske rockelyd. Gruppen kombinerte ofte [[dualisme]]n i en fusjon, men i [[1972]] ble ulikhetene i stil for store, og det femte albumet ''[[Broken Barricades]]'' var Trowers siste med bandet.

Procol Harum oppnådde ny suksess på hitlisten året etter med symfonisk rock, ofte også samme med symfoniorkestre. Albumet ''[[Procol Harum Live]]'' med [[Edmonton Symphony Orchestra]] oppnådde en femteplass på de amerikanske hitlistene i 1972, skjønt kun en 48.-plass i Storbritannia.

=== Midten av 1970-tallet ===
Procol Harum har gitt en rekke konserter i Norge. Bandet deltok på [[Ragnarockfestivalen]] i 1974. Albumene ''[[Grand Hotel (Procol Harum album)|Grand Hotel]]'' og [[Exotic Birds and Fruit|''Exotic Birds and Fruit'']] ble gitt ut i 1973 og 1974 fikk begge gode kritikker. Flere utskiftninger i gruppen forte til en salgsnedgang i den andre halvdelen av 1970-tallet samtidig som [[Pandora's Box]] oppnådde en mindre suksess i [[1975]], men bandet ble helt oppløst to år senere, etter utgivelsen av «Something Magic». Procol Harum ble gjenforent for en enkeltstående framførelse fem måneder senere da «A Whiter Shade of Pale» ble utnevnt til ''Den beste britiske pop singel 1952-1977'' (sammen med [[Queen]]s «[[Bohemian Rhapsody]]») ved [[BRIT Awards]] i forbindelse med dronning [[Elisabeth II av Storbritannia|Eliaabeth II]]s sølvjubileum.

=== 1991 og videre ===
Procol Harum ble gjenforent i [[1991]] og utga ''[[The Prodigal Stranger]]'', som solgte dårlig. En ny inkarnasjon av gruppen, ledet av Brooker, turnerte i USA og andre deler av verden i de første årene av [[1990-tallet]].

I juli [[1997]] arrangerte bandtilhengere en feiring av 30-årsjubileum for suksessen til sangen «[[A Whiter Shade of Pale]]» og inviterte da det inaktive bandet til å spille. Konserten ved Redhill tiltrakk seg fans og tilhengere fra hele verden. Et direkte resultat av konserten var nettstedet «[http://www.procolharum.com/ Beyond the Pale]» i oktober 1997.

Nettstedet gjorde at tilhengerne kom i kontakt med hverandre, og det katalyserte og satte i gang en ny interesse for bandet. På slutten av [[1999]] lovte Gary Brooker at «Procol vil spille igjen i 2000», og i september spilte bandet på en åpen konsert ved [[New London Sinfonia]] i [[Guildford]] i Storbritannia.

Siden [[2001]] har Procol Harum med oppsetningen Brooker, Fisher, [[Geoff Whitehorn]] (gitar), [[Matt Pegg]] (bass) og [[Mark Brzezicki]] (trommer) vært på flere turneer over det meste av [[Europa]], men også i [[Japan]] og i USA. En konsert i [[København]] i [[2001]] ble utgitt på [[DVD]] i [[2002]]. I [[2003]] utga bandet albumet ''[[The Well's on Fire]]''. En konsert i [[London]] med mange av sangene fra albumet ble utgitt på DVD i [[2004]]: ''[[Live at the Union Chapel]]''.

Procol Harum fortsetter å turnere, nå med [[Josh Phillips]] som erstatter for Fisher på orgel, noe som betyr at Gary Brooker er det eneste gjenværende og medlemmet siden gruppen ble dannet på 1960-tallet. I juni [[2006]] spilte Procol Harum på festivalen på [[Wight|Isle of Wight]], det eneste bandet som også spilte på den opprinnelige festivalen på samme sted i [[1969]]. Høsten 2006 spilte det [[Sveits]], [[Danmark]] og [[Norge]], men da med [[Geoff Dunn]] på trommer ettersom Mark Brzezickis andre band [[Casbah Club]] da sammen med [[The Who]].