Redigerer Platetektonikk (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Alfred Wegener Die Entstehung der Kontinente und Ozeane 1929.jpg|thumb|«Oppbrytingen av [[Pangea]]», fra [[Alfred Wegener]]s ''Die Entstehung der Kontinente und Ozeane'', utgitt i 1929. Bildet viser rekonstruerte verdenskart for de geologiske tidsperiodene [[tidligkarbon]], [[eocen]] og [[kvartær]] (pleistocen).]]
Platetektonikken har sin vitenskapelige basis i teorien om [[kontinentaldrift]].<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 24.</ref> Så sent som på [[1950-tallet]] hadde geologer store problemer med å forklare sentrale geologiske fenomener. Det ble for eksempel antatt at dannelse av fjellkjeder ([[orogenese]]) var en prosess som hadde skjedd som en følge av en enkelt bestemt hendelse og at fjellene var blitt dannet øyeblikkelig. Geologien var sterkt deskriptiv med gode beskrivelser av ''hva'' som hadde skjedd med stein og berglag, men manglet noen klar forståelse av kreftene og årsakene bak endringene.

Den tyske meteorolog [[Alfred Wegener]] hadde allerede som ung lagt merke til hvordan [[Afrika]] og [[Sør-Amerika]] så ut til å passe sammen som to puslespillbiter. Han var langt fra den første som observerte dette; allerede da de første gode verdenskartene ble tegnet på 1600-tallet, ble dette bemerket. Wegener gikk imidlertid lenger og mente at alle kontinentene passet sammen som bitene i et stort puslespill. I et foredrag i [[1912]], utgitt i utvidet form i [[1915]] og med engelsk oversettelse i 1924 (''The Origin of Continents and Oceans''), lanserte Wegener ''teorien om kontinentaldrift'' som imidlertid ikke ble anerkjent før i [[1960]]. Før Wegener hadde en amerikansk geolog, [[Frank Bursley Taylor]] i [[1910]] publisert en artikkel om kontinentaldrift, men siden den var dårlig underbygget [[empiri]]sk, fikk den liten innflytelse.

Wegner mente at alle kontinentene vi har i dag, tidligere utgjorde ett [[superkontinent]] som han kalte [[Pangaea]] (gresk ''«alt land»''). Hypotesen om kontinentaldrift ble begrunnet i flere forhold:
* [[Glasiasjon]] - det finnes rester av samme glasiasjon på kontinenter som i dag ligger adskilt.
* [[Fossil]]er - forekomster på forskjellige kontinenter gir oss mulighet til å plassere arter på de forskjellige kontinentene. Dette brukes som [[bevis (naturvitenskap)|bevis]] for at kontinentene har ligget sammen, da de fleste artene ikke har hatt mulighet til å krysse store havområder.
* [[Klimabelte]]r - vi kan gjenkjenne de samme restene etter for eksempel et tropisk klima og dermed dannet et klimabelte som viser oss hvordan kontinentene lå i forhold til hverandre.
* Like geologiske trekk - vi kan se på [[fjellkjede]]r som har vært dannet samtidig at de passer fint sammen selv om de i dag er delt opp på forskjellige kontinenter.

Wegeners teorier ble utviklet videre av den britiske geologen [[Arthur Holmes]] som mente at kontinentene hadde vekslet mellom å være samlet og å drive fra hverandre. Han underbygde dette blant annet ved å påvise geologiske likheter mellom kystområder på kontinenter som nå ligger langt fra hverandre, samt gjennom studier av plante- og dyregeografi.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 25-26.</ref>

Siden [[1960]] har forskere gjort oppdagelser som bekreftet teorien om platetektonikk, ikke minst gjennom kartleggingen av [[havbunn]]ens relieffer ved hjelp av [[seismologi]]. Oppdagelsen av [[Midt-Atlanterhavsryggen]], samt påvisningen av [[polvandring]], havbunnstopografi og marine sedimenter, var avgjørende for forståelsen av Wegeners teorier. Men det var først da marine magnetiske anomalier ble oppdaget at man fikk empiriske data for å underbygge den tilstøtende [[teorien om havbunnspredning]]. I [[1968]] var forskningen rundt havbunnspredning kommet så langt at den innbød til et [[paradigmeskifte]] med allmenn aksept av teorien om platetektonikk og kontinentaldrift.

=== Marine magnetiske anomalier ===
[[Fil:Oceanic.Stripe.Magnetic.Anomalies.Scheme.svg|thumb|Magnetiske anomalier.]]
På [[1960-tallet]] ble det klarlagt at bergartene i [[havbunnsskorpe]]n er [[magnet]]isert. Påvisning av [[magnetisme]] over tid (paleomagnetisme) ble mulig ved at man oppdaget mønstre på havbunnen som besto av striper eller felt med ulik (revers eller normal) polarisering. Forskningen oppdaget at man kunne spore tilbake geomagnetiske poler ved å se på den [[remanens|remanent]]e magnetiseringen i [[bergart]]ene og derigjennom aldersbestemme bergarten utfra hvordan orienteringen av de magnetiske polene var på ulike tidspunkt. Dette skapte det egentlige gjennombruddet for teorien om havbunnspredning og platetektonikk, da man fant skiftevis positive og negative [[magnetisk anomali]]er og anomalistriper alt ettersom jordens magnetfelt hadde vært reversert eller normalt. 

Det viste seg at havbunnsskorpa var yngst desto nærmere den lå midthavsryggen.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 26.</ref> Anomali-avtrykket under størkningen av bergarten ved sprederyggen skapte et tilnærmet speilbilde på hver side av spredningsryggen hvor lavastrømmene hadde spredt ny havbunn ut til begge sider. Ofte ville man utfra midtryggen, eller ''spredningsryggen'', se anomalistriper hvor annenhver stripe har henholdsvis normal eller revers polarisering. Brede striper avsettes dersom det er stor lavautstrømmingen i en kortere periode.