Redigerer Pitcairnøyene (avsnitt)

==Historie==
Pitcairn var opprinnelig bebodd av [[Polynesia|polynesiere]] som bodde der i flere hundre år, fram til rundt [[1500-tallet]]. Øya var imidlertid ubebodd da Pitcairn ble oppdaget av den [[Portugal|portugisiske]] oppdagelsesreisende [[Pedro Fernandes de Queirós]] i [[1606]]. Den ble gjenoppdaget av britene i [[1767]] og oppkalt etter mannen som først fikk øye på øya.
[[Fil:Mutiny HMS Bounty.jpg|200px|left|thumb|De første beboere var mytteristene som tok kontroll over [[HMAV «Bounty»]] i [[1790]]]] 
I januar [[1790]] bosatte åtte av mytteristene fra [[HMAV «Bounty»]] seg på øya med sin anfører [[Fletcher Christian]] i spissen, sammen med tahitierne de hadde med seg; syv tahitiske menn og tolv kvinner, og satte deretter fyr på skipet. Vraket kan i dag ses under vann i [[Bounty Bay]]. Selv om de klarte seg godt ved å [[jordbruk|dyrke jorda]] og [[fisking|fiske]], var den første perioden prega av konflikter mellom innbyggerne, spesielt mellom mytteristene og de tahitiske mennene, som ble behandlet som annenrangs. Noen år etter gjorde tahitierne opprør, og fire av mytteristene ble drept, deriblant Fletcher Christian, før alle opprørerne selv ble drept. Alkoholisme blant de fire gjenværende mytteristene og konflikter med kvinnene førte til fortsatt tragiske tilstander på øya. Men alkoholismen førte til at to av mytteristene døde (drap og fallulykke). Rundt 1800 var bare [[John Adams (mytterist)|John Adams]] og [[Ned Young]] igjen av mennene. De bestemte seg for å bruke [[Bibelen]] som rettesnor til å skape et fredelig samfunn. Allerede etter et års tid døde Ned Young av astma, og John Adams var alene igjen med ti kvinner og 20 barn. Som øyas patriark ledet han samfunnet etter Bibelens lover og skapte et dypt kristent samfunn. Da et britisk skip igjen fant Pitcairn i [[1814]] ble mannskapet imponert over det velfungerende samfunnet og Adams' lederskap, så de britiske myndigheter bestemte seg for ikke å straffe ham for [[mytteri]]. Ryktet om det idylliske «ur-kristne» samfunnet på Pitcairn vakte begeistring og romantiske forestillinger blant både unge og gamle i den kristne verden.

John Adams døde i 1829, og lederskapet av samfunnet ble overtatt av George Nobbs, som ankom øya året før og allerede da etter Adams' ønske hadde overtatt både undervisning av barna og den religiøse veiledning. I 1830 hadde kapteinen på et besøkende britisk skip registrert at det var trange kår på øya, og anbefalte de britiske myndigheter å flytte hele befolkningen til et mer egnet sted. I 1831 ankom et skip som tilbød de som ville å bli med til å flytte til Tahiti, der alt var gjort istand til dem. Hele befolkningen fulgte med, og de ble tatt vel imot av sine slektninger med mat og dans. Møtet med opprinnelsesøya ble imidlertid et sjokk for de dypt kristne Pitcairnerne, som opplevde den erotiske dansen og befolkningens promiskuitet som støtende. De to kvinnene som fortsatt levde av de som hadde forlatt Tahiti 42 år tidligere kjente ikke samfunnet igjen, og alle ba om å få reise tilbake til Pitcairn. Før de rakk å vende tilbake ble Tahiti rammet av en pest-epidemi, der og pitcairnerne ble rammet, og 17 av dem døde. Innen året var omme, var de tilbake til trygge Pitcairn.

I 1833 ankom en mann ved navn Josua Hill, som påsto at han var sendt som representant for de britiske myndigheter til å administrere øya. Han innførte et øyråd av respekterte menn, men skapte raskt splittelse i samfunnet da han forsøkte å isolere og mistenkeliggjøre George Nobbs og de to andre hvite innvandrerne som bodde på øya, Buffett og Evans. Han lyktes i å få øyrådet med på å utvise alle tre med deres familier, men skyldfølelsen blant befolkningen ble så stor at de fikk vende tilbake til øya etter ett års tid. Klagebrev til de britiske myndighetene om splittelse og dårlig stemning på øya førte til at et britisk skip ble sendt til øya i 1836 for å undersøke forholdene. Det ble da avslørt at Josua Hill var en svindler; han representerte ingen andre enn seg selv. Han ble fjernet fra øya, men frykten for at lignende hendelser skulle oppstå førte til at øya ble erklært som britisk koloni. I 1838 ble Union Jack plantet på øya til befolkningens store glede, og de fikk en egen guvernør.

I 1845 ble Pitcairn rammet av en orkan som førte til at deler av øya raste i havet, mange av frukttrærne ble revet over ende, og mye av den fruktbare jorda rant vekk. Dette skapte alvorlige tilstander på øya. Enda greide befolkningen å holde stand, men en sterk befolkningsøkning førte til stadig trangere kår, og i 1850-årene var det direkte hungersnød. Stadige bønner om hjelp førte til at de britiske myndigheter donerte [[Norfolk Island]] til øyboerne. I 1856 ble hele befolkningen på 193 fraktet til Norfolk. Men halvannet år etter dro sytten av dem tilbake til Pitcairn, etterfulgt av tjuesju andre fem år senere. De hjemvendte fant øya overgrodd av matplanter, hvileperioden hadde gjort øya fruktbar igjen.

I 1886 ankom en mann ved navn John Tay øya. Han var adventist-predikant, og etter noen ukers opphold på øya overbeviste hans utlegninger slik at hele befolkningen på kort tid konverterte fra den anglikanske kirke til å bli adventister. I 1893 ble det etablert et adventist-«seminar» (skole) for unge fra hele Sydhavet, og over 40 unge, tre misjonærer, en lege og en lærer slo seg ned på øya. Samme år rammet en tyfus-epidemi som tok mange liv blant både elever og innbyggere. Men etablering av skole førte til krav om bedre levestandard; det ble etablert et eget sagbruk drevet av en mølle, nye hus ble bygget med høyere standard og vannforsyningen ble bedret med vannverk og vanningsanlegg til hageanleggene. 1890-årene var et tiår med store fremskritt for øyas befolkning.

I forbindelse med byggingen av Panamakanalen ble det etablert linjefart mellom Panama og Australia i 1910. Linjeskipene hadde fast anløp på Pitcairn, noe som førte til økonomisk oppblomstring med salg av hjemmeproduserte suvenirer og frukt. Befolkningen fikk en relativt god levestandard.

Under andre verdenskrig ble det opprettet en militær radiostasjon på øya. Men manglende samarbeidsvilje fra adventistkirkens ledelse og misjonærene på øya førte til at adventist-skolen ble stengt og misjonærene utvist av de britiske myndigheter i 1945. Det ble i stedet opprettet en statlig skole for øyas unge. Etter den tid har den religiøse gløden på øya vært synkende.

Øya nådde en befolkningstopp på 233 innbyggere i [[1937]], men deretter var det mye [[utvandring]], først og fremst til [[Ny-Zealand]], og i dag bor det bare rundt 50 mennesker på øya. Kontakten mellom Pitcairn-befolkningen og de flere hundre etterkommerne etter utvandrerne fra Pitcairn som bor på Norfolk Island, er tett.

Øyas idylliske image ble på 2000-tallet sterkt skadet av anklager om voksne menns [[seksuelle misbruk]] av jenter ned i 7-årsalderen. I [[2004]] ble syv menn som bodde på Pitcairn, og seks som hadde bodd der, siktet for sex-relaterte forbrytelser, blant annet [[voldtekt]]. [[25. oktober]] 2004 ble seks av mennene dømt, blant dem [[Steve Christian]], øyas borgermester.