Redigerer Pierre Louis Maupertuis (avsnitt)

== Vitenskapelige bidrag ==

Han vokste opp i [[Saint-Malo]] i en handelsfamilie og ble i 1714 sendte på skole i [[Paris]]. Etter to år der reiste han hjem igjen, men fortsatte der med egne i studier i musikk og matematikk. Etter å ha gjort ferdig sin skolegang, startet han i 1718 en militær karriere, men avsluttet den i 1722 for å fortsette som matematiker i Paris. Han ble valgt inn i [[det franske vitenskapsakademiet]] i Paris i 1723 og gjorde ferdig sitt første, vitenskapelig arbeid året etterpå. Det omhandlet samspillet mellom formen til et instrument og de toner det kan lage. I de følgende årene skrev han flere arbeider med matematisk innhold.

Han besøkte [[London]] i 1728 og ble der opptatt som medlem av [[Royal Society]].  Der ble han kjent med [[Newton]]s arbeider og ble spesielt begeistret for hans [[Newtons gravitasjonslov|gravitasjonslov]]. Året etter reiste han til [[Basel]] hvor han ble et år for å studere hos den berømte matematiker [[Johann Bernoulli]] og for å lære bedre hvordan [[Newtons gravitasjonslov]] kunne brukes i beskrivelsen av [[planet]]enes egenskaper.

=== Jordklodens form ===

På denne tiden i Frankrike trodde fremdeles mange på forklaringene til [[Descartes]] hvor planetenes bevegelser skyldes usynlige [[virvelbevegelse]]r mellom dem. Disse to teoriene ga forskjellige resultat for [[geoide|formen til jordkloden]] når den roterer. Teorien til Newton ville medføre den ville være litt flatklemt ved polene, mens teorien til Descartes tilsa at den i stedet vil være litt spissere der med form som et egg. 
{| class = "wikitable"  align="right" style="float: right; margin: 10px; border: 1px #808080 solid" 
|-
|colspan="2" style="text-align: center"|Jordens form?
|-
||[[Fil:OblateSpheroid.PNG|120px]]
||[[Fil:ProlateSpheroid.png|80px]]
|-
|style="text-align: center"|<small>Maupertuis
|style="text-align: center"|<small>Cassini
|}
Dette siste synet ble spesielt forsvart av den franske [[astronom]] [[Jacques Cassini]] som også hadde påvist dette ved flere tidligere målinger. Denne kontroversen gjorde Maupertuis berømt og han ble en viktig person i det sosiale og intellektuelle liv i Paris på den tiden.  Han ble kjent med [[Voltaire]] som introduserte han i 1734 til adelskvinnen [[Émilie du Châtelet]]. Hun var glødende interessert i moderne vitenskap og Maupertuis ble snart hennes privatlærer og venn.

Uenigheten mellom Maupertuis og Cassini førte til at det ble bestemt å gjennomomføre nye, [[geodet]]iske målinger lenger nord. Maupertuis ble leder for [[De franske landmålingsekspedisjoner|ekspedisjonen]] som ble sendt til [[Lappland (Finland)|Lappland]] i perioden 1736–1737 for å bestemme lengden til [[meridian]]buen mellom to breddegrader. Resultatet var i overensstemmelse med Newtons teori, men likevel fortsatte en heftig strid med Cassini og hans tilhengere.

Maupertuis selv  var svært fornøydd med reisen til Lappland, og han opptrådte ved flere anledninger i Paris sameklær som han hadde bragt med seg derfra. Sine opplevelser under ekspedisjonen beskrev han i boken<ref>Pierre-Louis Maupertuis, [https://archive.org/details/lafiguredelater00maupgoog ''La figure de la terre''], Imprimerie Royal, Paris (1738).</ref>  som fikk mange lesere. Alt dette medførte at han i 1742 ble utnevnt til direktør for [[Det franske vitenskapsakademiet]] og året etter valgt inn i [[Académie française]].

Den prøyssiske kongen [[Fredrik II av Preussen|Fredrik den store]] var en beundrer av fransk kultur og vitenskap. I 1740 hadde han invitert Maupertuis til å lede  vitenskapsakademiet i [[Berlin]], sannsynligvis etter anbefaling av [[Voltaire]] som sto høyt i kurs ved hoffet. Men da Maupertuis skulle ta opp sin nye stilling der i byen,  ble kongen opptatt med å lede kampene under [[syvårskrigen]] med det resultat at Maupertuis fulgte med i felten. I [[slaget ved Mollwitz]] ble Maupertuis tatt til fange av østerrikerne og ført til [[Wien]]. Etter en tid der ble han frigitt av keiserinnen [[Maria Theresia]] og dro tilbake til Paris. Først i 1744 kunne han ta opp sin nye stilling i Berlin hvor han i 1746 formelt ble utnevnt til president for [[Det prøyssiske vitenskapsakademiet]].

=== Prinsippet om minste virkning ===
[[Fil: PSM V64 D531 Pierre Louis Moreau de Maupertuis.png|thumb|Pierre-Louis Moreau de Maupertuis, 1698–1759.]]
I denne perioden var Maupertuis blitt opptatt av mer grunnleggende problemer innen mekanikken. [[Newtons bevegelseslover]] var kjente, men idéene til [[Descartes]] og [[Leibniz]] sto fremdeles sterkt på Kontinentet. Man ville finne en dypere forståelse av deres opprinnelse, basert på datidens forståelse av materiens egenskaper og hvordan en allmektig [[Gud]] styrer alt.

Maupertuis var overbevist om [[Isaac Newton]]s teorier og ville kombinere hans mekaniske lover med bevegelsen til lys som var ment å bestå av små partikler. [[Pierre de Fermat]] hadde flere tiår tidligere forklart denne ved sitt [[Fermats prinsipp|prinsipp]] om at lyset gikk mellom to punkt langs den banen som tok kortest tid. Beveger det seg langs to strekninger ''s<sub>1</sub>'' og ''s<sub>2</sub>'' hvor [[brytningsindeks]]ene er henholdsvis ''n<sub>1</sub>'' og ''n<sub>2</sub>'' , betyr det at summen {{Nowrap|''n<sub>1</sub>s<sub>1</sub> + n<sub>2</sub>&thinsp;s<sub>2</sub>''}} skal minimaliseres. Men ifølge [[Descartes]] - og også [[Isaac Newton|Newton]] - skulle lysets hastighet ''v'' være direkte proporsjonal med brytningsindeksen ''n'' slik at det gikk raskere i et tett medium som vann enn i et tynt medium som luft. Selv om dette var i direkte motsetning til hva [[Pierre de Fermat|Fermat]] hadde ment, trakk likevel Maupertuis den konklusjon at  {{Nowrap|''v<sub>1</sub>s<sub>1</sub> + v<sub>2</sub>&thinsp;s<sub>2</sub>''}} skulle være minst mulig. Multipliseres dette med massen ''m'' til partikkelen, fikk man da en størrelse som Maupertuis kalte bevegelsens '''virkning'''.

Dette nye [[Maupertuis' virkningsprinsipp|prinsippet om den minste virkning]] lanserte han i 1744 og anvendte det på lys, men det var ment å være generelt gyldig også for vanlige partikler. I 1746 presenterer han så de første anvendelser på rent mekaniske problemer. For to partikler med masser  ''m<sub>1</sub>'' og  ''m<sub>2</sub>'' som beveger seg langs en linje, er virkningen derfor {{Nowrap|''m<sub>1</sub>v<sub>1</sub>s<sub>1</sub> + m<sub>2</sub>&thinsp;v<sub>2</sub>&thinsp;s<sub>2</sub>''}}. Ved en beregning som i dag virker uforståelig, kunne han vise at ved en kollisjon mellom partiklene ville virkningen virkelig ha en minimumsverdi. Slike støtprosesser var på den tiden godt forstått basert på bevarelse av [[bevegelsesmengde]] og [[vis viva]] som var datidens navn for [[kinetisk energi]].

Maupertuis mente at all bevegelse i Naturen skjedde slik at virkningen i alminnelighet alltid antok en ekstremalverdi, det vil si at den er minimal eller maksimal. Dette skulle være et uttrykk for at alt som [[Gud]] gjør, er perfekt. Disse metafysiske argumentene ble videreført i hans bok ''Essai de cosmologie'' hvor han fra samme prinsipp prøvde å bevise eksistensen av Gud.<ref>Maupertuis, ''Essai de Cosmologie'', Amsterdam (1750).</ref> Boken betraktes som hans filosofiske hovedverk.
[[Fil:Adolph Menzel - Flötenkonzert Friedrichs des Großen in Sanssouci - Google Art Project.jpg|thumb|300px|Maleri av [[Adolph von Menzel]] i [[Alte Nationalgalerie]], Berlin som fremstiller [[Fredrik II av Preussen|Fredrik den store]] som spiller fløyte ved slottet i [[Sanssouci]]. Maupertuis står ved speilet i bakgrunnen på venstre side.]]

En mer presis formulering av [[Maupertuis' virkningsprinsipp|prinsippet om den minste virkning]] ble gjort av [[Leonhard Euler]] samtidig med Maupertuis i [[1744]]. Han arbeidet også på den tiden ved [[Det prøyssiske vitenskapsakademiet]] i Berlin. Det ble presentert som et appendiks i den berømte boken hvor Euler for første gang ga en systematisk fremstilling av [[variasjonsregning]].<ref>Leonhard Euler, [https://math.dartmouth.edu/~euler/pages/E065.html ''Methodus inveniendi lineas curvas maximi minimive proprietate gaudentes''], skannet original fra Dartmouth College, USA.</ref> Fremstillingen her ligger tett opp til hvordan prinsippet brukes i dag og viser en matematisk innsikt som Maupertuis neppe hadde.

I 1751 ble Maupertuis beskyldt av den tysk matematiker og tidligere venn [[Johann Samuel König|Samuel König]] for å ha plagiert prinsippet om den minste virkning fra [[Leibniz]] som skulle tidligere ha formulert samme prinsipp. Men König kunne ikke legge frem noe bevis for anklagen. Han ble imidlertid støttet i sitt angrep av [[Voltaire]]. Dette var meget uheldig for vitenskapsakademiet i Berlin hvor [[Leonhard Euler]] forsvarte Maupertuis som var akademiets president. Grunnen til at Voltaire blandet seg inn i kontroversen, kan være at han anså Maupertuis som en rival ved hoffet til [[Fredrik II av Preussen|Fredrik den store]]. Som en del av denne striden skrev Voltaire et ondsinnet nidskriv ''Diatribe du Docteur Akakia'' som var myntet på Maupertuis. Resultatet ble at kongen tok Maupertuis' side i striden, og Voltaire måtte forlate Berlin.

=== Biologisk arv ===
[[Fil:Maupertuis - Opere. Lettere e carteggi, 1760 - 1319774.jpg|thumb|''Lettres'']]

I tiden Maupertuis var knyttet til vitenskapsakademiet i Berlin, skrev han også flere arbeid som omhandlet biologi og spesielt arv. Hans idéer innen dette feltet representerer de første forsøk på å utvikle en [[genetikk]] basert på vitenskapelige argument og observasjoner av nedarvede trekk mellom forskjellige generasjoner. På hans tid mente de fleste at et nytt individ oppstod fra et lite ''mikromenneske'' som fantes i de mannlige eller kvinnelige [[kjønnscelle]]ne. Hvor disse mikromenneskene kom fra, var ikke klart. Enten hadde de eksistert helt fra [[Skapelsen]] eller så ble de dannet samtidig med at kjønnscellene ble dannet.

Maupertuis skriver i en av sine populære bøker<ref>Maupertuis, [https://fr.wikisource.org/wiki/Vénus_physique ''Venus physique''], Le Haye, Paris (1745).</ref> utførlig om dette emnet og nevner at etter å ha sett en [[albino]] med sorte foreldre på en utstilling i Paris, forstod han at disse gamle idéene ikke kunne være riktige. Han observerte selv gjennom avlsforsøk med dyr hvordan avkommet hadde egenskaper som måtte stamme fra begge foreldrene. Han brukte [[sannsynlighetsteori|sannsynlighetsregning]] til å vise at i en familie i Berlin med [[polydaktyli]] ville sannsynligheten for at dette skulle opptre i tre påfølgende generasjoner være forsvinnende liten hvis denne unormaliteten ikke skjedde ved en eller annen form for arv.

Han sammenfattet sine observasjoner i en ny teori hvor hver egenskap til et individ skyldes små partikler som opptrer i par, en fra hver foreldre. Ved [[paring]]en vil hver slik partikkel ha en innebygd tendens til å oppsøke sin motpart. Hvis det for en bestemt egenskap kom sammen for mange eller få partikler, ville det da oppstå en defekt eller i verste fall kunne det oppstå et [[monster]]. Han drøftet også muligheten for at en eller flere av disse arvepartiklene plutselig kunne forandres slik at det kunne resultere i nye spesier av arten. Dette ville da tilsvare det som i våre dager kalles en [[mutasjon]]. Disse idéene er ikke så forskjellige fra hva som hundre år senere ble foreslått av [[Gregor Mendel]], [[Darwin]] og vår kjennskap til [[gen]]ene i [[kromosom]]ene.