Redigerer Philippe Ariès (avsnitt)

==Barndommen, døden==
Ariès, som tilhørte [[Annales-skolen]], benyttet seg av mentalitetshistorie og [[idéhistorie]] vedrørende holdninger til blant annet kjærligheten, livet og døden. Hans fremstr arbeide behandler imidlertid barndommen, ''L'enfant et la vie familiale sous l'Ancien Régime'' (1960).

I sin egen levetid ble hans verker ofte mer kjente i den engelsktalende verden enn i Frankrike,{{Tr}} der han hadde sitt virke. Hans ''L’Enfant et la Vie Familiale sous l’Ancien Régime'' ble oversatt til ''[[Centuries of Childhood]]'' i 1962. Boken er banebrytende om barndommens historie, ettersom den egentlig var den første bok om emnet (skjønt det var noen antikvariske tekster om emnet fra tidligere).{{Tr}} Ariès' verk er fortsatt (2021) standardverket innen emnet.{{Tr}} Ariès er mest berømt for sitt utsagn om at «ideen om barndommen ikke eksisterte i middelaldersamfunnet».<ref>Ariès, ''Centuries of Childhood'' (1962): 125.</ref> Verkets sentrale tese er at holdningene til barn var progressive ved det at de utviklet seg over tid, hånd i hånd med økonomiske forandringer og sosiale forbedringer, frem til begrepet 'barndommen' fikk mening som konsept og som en akseptert del av familielivet, fra 1600-tallet av. Man tenkte gjerne før dette at barn er for svake til å bli medregnet, og at de kunne bortfalle egentlig når som helst. Og videre at barn ble betraktet som voksne straks de ble i stand til å bo alene.

Boken fikk blandet mottagelse. Hans bidrag var dypt betydningfullt både ved at det betraktet barndommen som en sosial konstruksjon mer enn noe biologisk gitt, og ved at den gjorde studiet av barndommens historie til et seriøst forskningsfelt.{{Tr}} Samtidig ble hans forståelse av barndommen skarpt kritisert.{{Tr}}

Ariès huskes også for å ha åpnet opp for et annet forskningsfelt: Historien om holdningene til døden og dødsprosessen. Ariès så døden, likesom barndommen, som sosial konstruksjon. Hans sentrale verk om dette er ''L'Homme devant la mort'' (1977), som ble hans siste større verk, publisert samme år som hans status som historiker endelig ble anerkjent ved at han ble opptatt i [[École des hautes études en sciences sociales]] (EHESS) som ''directeur d'études''.