Redigerer Pesten i London 1665 (avsnitt)

== Utbruddet ==
Det antas at pesten kom til London med [[nederland]]ske skip som fraktet bomull fra [[Amsterdam]]. Sykdommen hadde opptrådt i Nederland siden 1654, uten å ha utviklet seg til en epidemi. I havneområdene i London, hvor arbeiderne var stuet sammen under svært uhygieniske forhold, lå forholdene til rette for at den skulle begynne å spre seg. Et av de første stedene den brøt ut var i sognet [[St. Giles-in-the-Fields]], hvor det ble rapportert om flere dødsfall vinteren 1654/55. Dette var en kald vinter, noe som kan ha bidratt til å begrense utbruddet. Våren og sommeren som fulgte var uvanlig varme, og pesten begynte da å spre seg hurtig. Det ble ikke ført oversikt over dødsfall blant de aller fattigste, så det første navngitte tilfellet av et dødsfall kom først 12. april 1665, da Margaret Porteus bukket under.

Innen juli 1665 hadde pesten kommet til [[City of London]]. Kong [[Karl II av England|Karl II]] og hans familie og hoff flyktet til [[Oxford]], mens [[Lord Mayor of London|overborgermesteren]] og [[aldermen]]nene ble i byen. Mange handelsmenn og håndverkere flyktet fra byen, og et stort antall butikker og verksteder ble derfor stengt. Etterhvert som pesten herjet stadig kraftigere utover sommeren kom stadig flere overlevende seg ut av byen, og få andre enn [[kleresi|geistlige]], leger og apotekere ble igjen. Pestleger gikk gjennom gatene og så til rammede; mange av dem var ikke utdannet som leger, men gjorde det beste de kunne.

Det ble innført flere offentlige tiltak. Leger ble betalt av byforvaltningen, og det ble laget ordninger for forsvarlige begravelser. Man beordret også at peiser og bål skulle brenne døgnet rundt i håp om at dette skulle rense luften, og man brente duftsterke ting som pepper, humle og røkelse. Innbyggerne, og spesielt barna, ble oppfordret til å røke [[tobakk]] og [[marihuana]].

Det var uunngåelig at pesten også nådde andre deler av landet. Det mest kjente eksempelet er landsbyen [[Eyam]] i [[Derbyshire]], der pestsmitten kom med en pakke med tøy som var blitt sendt fra London. Landsbyboerne innførte [[karantene]] for å stoppe spredningen. De lyktes med det, slik at det ble få dødsfall i omegnen, men i selve landsbyen døde omkring halvparten av innbyggerne.

Ifølge offisielle tall steg dødstallene i London fra 1000 i uken til mer enn 2000 i uken og nådde et høydepunkt i september med 7000 i uken. Pesten begynte så å slippe taket. I februar [[1666]] var det trygt for kongen og hans følge å vende tilbake. Det var et mindre utbrudd i [[Frankrike]], hvor pesten døde ut neste vinter.

Det var fortsatt spredte tilfeller utover sommeren og høsten, inntil september 1666. Den 2. og 3. september ble London herjet av [[bybrannen i London 1666|den store bybrannen]]. De tettest befolkede områdene brant ned, og rottene ble enten brent eller rømte. Pesten stoppet dermed opp. Etter brannen ble det lagt planer om å bygge opp byen med bredere gater og et enkelt kloakksystem. Det ble også forbudt med halmtak i byen, ettersom disse var perfekte hjem for rotter. Dette forbudet er bevart i moderne lover, og ved byggingen av [[Globe Theatre]] i [[1997]] måtte det gis en dispensasjon.

[[Samuel Pepys]], som hadde en betydningsfull posisjon i [[Admiralitetet (Storbritannia)|admiralitetet]], ble værende i London og ga en samtidige redegjørelse av pesten i sin dagbok.<ref>Leasor, James (1962): ''The Plague and the Fire'', s. 60–62</ref> Den 30. april skrev han: «Stor frykt om sykdommen, her i City er det sagt at to eller tre hus allerede er stengt. Gud bevare oss alle!»<ref>Pepys, Samuel (1665): [http://en.wikisource.org/wiki/Diary_of_Samuel_Pepys/1665/April#April_30th «April 30th»], ''Diary of Samuel Pepys''. ISBN 0-520-22167-2.</ref> [[Daniel Defoe]] skrev i [[1722]] den fiktive, men realistiske fortellingen ''A Journal of the Plague Year''.<ref>Leasor, James (1962): ''The Plague and the Fire'', s. 47, 62</ref>