Redigerer Pesten i Athen (avsnitt)

== Samtidige redegjørelser ==
Thukydid ble selv smittet av sykdommen, men overlevde. Han var derfor i stand til å beskrive symptomene i sitt historieverk om Peloponneskrigen.

:«Som en regel er det imidlertid ingen angivelig, men folk i god helse ble alle brått angrepet av voldelig hete i hodet, og rødhet og betennelse i øynene, og de indre delene, slik som strupen eller tungen, ble blodige og avga en unaturlig og illeluktende utånding.»

:«Disse symptomene ble fulgt av nysing og heshet, og etter det nådde smerten snart brystet, og produserte en hard hoste. Når den festet seg i maven ble den opprørt, og fulgt av tømming av galle av enhver form som var navngitt av leger, deretter meget stor lidelse.»

:«I de fleste tilfeller fulgte kraftløs oppkasting i voldsomme kramper, hvor man i en del tilfeller døde kort tid etter, andre langt senere.»

:«I de ytre var ikke legemet svært varm å ta på, og heller i blek i sin framtoning, rødaktig, gusten og brøt ut i små kviser og åpne sår. Men i det indre brente det slik at den syke ikke orket å ha på seg klær eller lin av selv den letteste form, eller faktisk til å være fullstendig naken. Hva de ville ha likt best var å kaste seg selv i kald vann, som faktisk ble gjort av en del av de forsømte syke, som kastet seg oppi vanntankene i deres pinsler av uslokkelige tørst, som ikke gjorde noen forskjell om de drakk mye eller lite.»

:«Foruten dette, den elendige følelse av ikke kunne hvile eller sove stoppet aldri å plage dem. Imellom tiden ble ikke kroppen svekket så lenge som sykdommen var på sitt høyeste, men ut forundring ut mot dens herjinger, slik at når de bukket under, i de fleste tilfeller på den syvende eller åttende dagen av betennelser inni kroppen, hadde de fortsatt en del styrke i seg. Men om de greide seg til dette stadium, og sykdommen senket seg videre i tarmene, påførte en voldsom sårdannelse som fulgt av en voldsom diaré, det betydde en svekkelse som var vanligvis dødelig.»

:«Når lidelsen først festet seg i hodet gikk den sitt løp derfra gjennom hele kroppen, og selv det hvor den ikke viste seg å være dødelig, etterlot den sine merker på ekstremiteter (armer og bein), før den satte seg på de private delene, fingrene og tærne, og mange unnslapp med tapet av disse, en del også med deres øyne. Andre ble igjen utlagt med fullstendig tap av minne da først begynte friske til, og kjente verken seg selv eller sine venner.»<ref>Oversatt fra M. I. Finleys engelske oversettelse i ''The Viking Portable Greek Historians'', ss. 274-275.</ref>

[[Fil:Thucydides-bust-cutout ROM.jpg|thumb|En byste av [[Thukydid]] (i dag i [[Toronto]]). Thukydid ble selv syk av pesten, men overlevde og kunne rapportere fra den for ettertiden.]]Thukydid har også redegjort for de sosiale konsekvensene og oppløsningen av de sosiale skikkene under pestens herjinger. Tilsvarende effekter på de sosiale og religiøse skikkene ble også dokumenter under [[middelalderen]]s [[svartedauden]].

''Frykt for loven:'' Thukydid hevdet at folk sluttet å frykte lovene da de følte at de allerede levde under en dødsdom. Likeledes begynte folk å bruke penger uhemmet. Mange følte at de ikke ville leve lenge nok til å nyte fruktene av sine investeringer mens en del fattige ble plutselig rik ved at de arvet rikdom fra velstående slektninger. Det er også nedtegnet at en del ikke oppførte seg ærerikt ettersom de fleste ikke forventet å leve lenge nok til å nyte et godt omdømme.

''Kvinners rolle:'' Pesten endret også kvinners rolle i det athenske samfunnet. Kvinnene ble midlertidig frigjort fra de strenge båndene som ellers levde under. Pesten tvang athenerne til å utnevne en øvrighetsperson kalt for ''gynaikonomos'' som var ment å kontrollere kvinners oppførsel.

''Omsorg for syke og døde:'' Andre grunner for mangelen på ærefull oppførsel var sykdommens smittsomhet. De som stelte de syke var de som var mest utsatt for å bli smittet av sykdommen. Mange døde derfor alene, særlig gripende er beskrivelser av hvordan folk ikke sørget for de døde grunnet det overveldende antallet av syke og dødende. Folk ble etterlatt for å dø i sine hus eller på gatene. De døde ble lagt i hauger på hverandre, etterlatt for å råtne eller bli skuffet ned i massegraver. Det var tilfeller hvor de som fraktet de døde kom forbi et likbål. De kastet de nye døde på bålet og gikk videre. Andre var opptatt med å forberede likbål slik at de hadde nok brensel for å kremere deres egen død. De heldige nok til å overleve pesten utviklet immunitet og ble således de som måtte ta seg av de som ble syke senere.

En massegrav og bortimot 1000 graver, datert til mellom 430 og 426 f.Kr., har blitt funnet akkurat utenfor Athens oldtidsgravlund Kerameikos. Massegraven var inngjerdet av en lav mur som synes å ha beskyttet gravlunden fra et våtområde. Arkeologiske utgravninger ble utført i tiden 1994-1995, den sjaktlignende graven kan ha inneholdt totalt 240 individer, minst ti av dem var barn. Skjelettene i gravene lå tilfeldig og uten jordlag mellom dem.

Det har blitt videre rapportert av de greske myndighetene for oldtidsemner at massegraven hadde ikke en monumental karakter. De ofringer som ble funnet besto av vanlige, billige gravurner; [[Svartfigurvaser|svartfigurer]], en del med [[Rødfigurvaser|rødfigurer]], foruten også hvite lekythoi (oljeflasker) fra andre halvdel av 5. århundre f.Kr. Likene var blitt plassert i gropen innenfor en dag eller to. Disse faktorene peker til en massegravleggelse i en tilstand av panikk, svært mulig grunnet en pest.<ref>Axarlis, Nikos (15. april 1998): [http://www.archaeology.org/online/news/kerameikos.html «Plague Victims Found: Mass Burial in Athens»], ''Archaeology.org''</ref>

''Religiøs strid:'' Pesten førte også til religiøs strid og ufred. Ettersom pesten smittet uten hensyn til en persons fromhet overfor gudene følte folk seg forlatt av gudene, og det synes som om det ikke noen fordeler å dyrke dem.<ref>Thuc. II.53</ref> Templene ble steder for stor elendighet da flyktninger fra landet ble tvunget til å sove og bo der. Snart ble de hellige bygningene fylt opp med døde og døende. Athenerne pekte på pesten som bevis på at gudene favoriserte Sparta og at dette ble støttet av et [[orakel]] som sa at [[Apollon]] selv, guden for sykdom og medisin, ville kjempe for Sparta om de kjempet med all deres makt. Et tidligere orakel hadde sagt at «krig med dorerne [spartanerne] kommer og på samme tid døden».<ref>For begge orakler, se For Thuc. II.54</ref>

Thukydid var skeptisk til disse konklusjonene og mente at folk var bare overtroiske. Han støttet seg på den rådende medisinske teorien i samtiden, [[Hippokrates]]' teori, og strebet etter å samle bevis gjennom direkte observasjon. Han merket seg at fugler og dyr som spiste pestbefengte lik døde selv som et resultat, noe som fikk ham til å konkludere at sykdommen hadde en naturlig og ikke guddommelig årsak.