Redigerer Pehr G. Gyllenhammar (avsnitt)

== Karrière ==
Gyllenhammar gikk fra adm.dir. i Volvo på generalforsamlingen i mai 1971<ref>''Gyllenhammar'', Henric Borgström & Martin Haag, Bonnier Fakta, Uddevalla 1988 ISBN 91-34-51017-6 s. 39</ref> og konsernsjef til styreformann 15. oktober [[1990]], men fortsatte å være engasjert i Volvos virksomhet. Gyllenhammar vekket følelser og debatt med sine utspill i media og sin egenrådige lederstil i det som på 1970- og 80-tallet var Sveriges største industrikonsern. Hans sterke personlige rolle ble muliggjort blant annet ved at Volvo hadde et spredt eierskap. Gyllenhammar ble flere ganger stemt fram som Sveriges mest populære person.

Et av Gyllenhammars første beslutninger som direktør var å legge ned satsingen på [[Volvo P1800]]-serien og i stedet profilere [[Volvo Personvagnar|Volvo]] som en produsent av sikre familiebiler. Volvo-konsernet var allerede ved Gyllenhammars overtagelse et av Sveriges største selskaper og Gyllenhammar forsøkte selv å gjennomføre flere store forretninger. Blant disse fantes det både vellykkede og mindre vellykkede satsinger.

Gyllenhammar lot Volvo overta den statlige bilfabrikken i [[Kalmar]], der postbilen "Tjorven" hadde blitt produsert. Det monotone arbeidet ved [[samlebånd]]et ble erstattet av arbeidslag som i fellesskap bygde hele bilen. En liknende fabrikk ble etablert i Uddevalla, i lokaler som tidligere hadde tilhørt det statlige [[Svenska Varv]]. Begge fabrikkene ble nedlagt i Gyllenhammars tid som styreformann på grunn av problemer med lønnsomheten. Til tross for at disse satsingene ikke har fått noen oppfølging, har Gyllenhammar fortsatt å betrakte disse fabrikkenes retning som en riktig satsing.<ref>[http://www.dn.se/DNet/jsp/polopoly.jsp?a=516948 Debattartikkel i Dagens Nyheter 29. januar 2006:''Sämre svensk arbetsmiljö hot mot industrins framtid'']</ref>

I Gyllenhammars tid utvidet Volvo sin virksomhet til områdene nærings- og legemidler. Dette skjedde gjennom oppkjøp av [[Procordia]] og [[Pharmacia]]. Det å skape slike [[Konglomerat (økonomi)|konglomerater]] har blitt betraktet som uhensiktsmessig i svensk næringsliv og oppkjøpene har senere blitt avviklet. Av de større avbrutte operasjonene var et planlagt samarbeid med den norske stat om oljeutvinning, et tenkt samarbeid mellom [[AB Volvo|Volvo]] og [[Saab]], den kortvarige alliansen med [[Anders Wall]]s Beijerinvest, samt støtten til [[Fermenta]]. Gyllenhammars siste plan om en storstilt forandring var en sammenslåing av Volvo med det betydelig større, statlige franske selskapet [[Renault]]. Avtalen var så godt som undertegnet, men ble stoppet av hard motstand fra de ansatte og 25 av de øverste lederne. Det var også motstand fra den påtroppende adm.dir., [[Sören Gyll]]. Under et styremøte den 2. desember 1993 i Stockholm gikk Gyllenhammar fra alle sine verv i selskapet. Som en konsekvens av dette solgte Gyllenhammar sine og familiens cirka 10&nbsp;000 Volvo-aksjer dagen etterpå.<ref>''Sundqvist'', (1994), s. 247</ref>

Gyllenhammar ble etterfulgt som konsernsjef av [[Nordbanken]]s daværende direktør [[Christer Zetterberg]] 15. oktober 1990, som i sin tur ble etterfulgt av Sören Gyll 13. mai 1992.<ref>''Exit PG'', Sven-Ivan Sundqvist, Bokförlaget T. Fischer & Co, Stockholm 1994 ISBN 91-7054-726-2  s. 227-229</ref> Gyll innledet i 1994 et omfattende tiltaksprogram som ble kalt «Volvo 95». Gyllenhammar selv flyttet til [[London]] der han i flere år blant annet var styreformann i Aviva, Storbritannias største forsikringsselskap.. Han var også rådgiver og visestyreformann i familien [[Rothschild]]s investeringsbank Rothschild Europe. Han var midlertidig tilbake i svensk næringsliv i perioden [[2004]]–[[2007]] for å hjelpe til med Stenbeck-gruppens generasjonsskifte etter [[Jan Stenbeck]]s død. Fra [[2007]] var han styreformann og deleier i det svenske vindkraftselskapet [[Arise Windpower]].

Gyllenhammar var på 1980-tallet medlem av [[Folkpartiet]]s ledelse og skal ha vært påtenkt som partiformann etter [[Ola Ullsten]].<ref>[http://www.aftonbladet.se/nyheter/article323343.ab Artikell i Aftonbladet]</ref> Han har skrevet flere debattbøker, blant annet ''Jag tror på Sverige'' i 1973. Han er medlem av [[Bilderberggruppen]].