Redigerer Peer Gynt (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[File:Peer Gynt has placed his mother on the mill house roof.jpg|thumb|250px|Peer Gynt har plassert Mor Åse på kvernhustaket for å kunne stikke avsted til bryllupet på Hægstad. Xylografi etter tegning av [[William Sophus Bergstrøm]] (1832-1905).]]
Hovedpersonen er inspirert av og har navn etter [[sagn]]figuren [[Per Gynt]], og Henrik Ibsen kunne trekke veksler på mange inspirasjonskilder. Spesielt stor innflytelse hadde vennen [[Paul Botten-Hansen]]s fortellinger og Ibsens egne erfaringer fra stipendreisen gjennom Gudbrandsdalen i [[1862]] og sist, men ikke minst [[Peter Chr. Asbjørnsen]]s ''[[Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn]]''.

Ibsen bekreftet flere ganger at han brukte [[Henrik Ibsen#Familie og barndom|sin familie]] som bakgrunn for figurer i både dette og andre skuespill, særlig i karakterskildringen, og ''Peer Gynt'' anses som det mest kjente litterære portrettet av Ibsens familie. Hovedpersonens far, Jon Gynt, er allment ansett å være basert på hans egen far [[Knud Ibsen]] – «sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter» – mens den respekterte Rasmus Gynt tilsynelatende låner navn fra Ibsen-slektens egen stamfar, Rasmus Ibsen.<ref>[[Francis Bull]], ''Ibsens drama : innledninger til hundreårsutgaven av Henrik Ibsens samlede verker'', Oslo, Gyldendal , 1972</ref> I et brev til [[Georg Brandes]] bekreftet Ibsen at han hadde brukt sin egen familie og barndomserindringer «som en slags model ved skildringen af livet i den rige Jon Gynts hus», mens han i et brev til Peter Hansen avslørte at hans egen mor, [[Marichen Altenburg]], «med fornødne overdrivelser har afgivet modellen til Mor Åse».<ref>{{kilde www |url=http://www.blm.no/?p=364 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-07-01 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20130513023945/http://www.blm.no/?p=364 |arkivdato=2013-05-13 }}</ref> «Tar vi dette bokstavelig, gir dette uttrykk for Marichen og [[Paus]]-familiens kritikk av Knuds ødselhet og storslagne fester» skriver [[Jon Nygaard]].<ref name=Nygaard2012>{{cite journal |last1= Nygaard |first1=Jon|author-link=Jon Nygaard|date=2012 |title= Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!» |url= |journal=[[Bøygen (tidsskrift)|Bøygen]] |volume=24 |issue=1 |pages=81–95|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018030781098_001}}</ref> I portrettet av moren som Mor Åse bekrefter han søsteren Hedvigs «beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne».<ref name="Ferguson">[[Robert Ferguson (forfatter)|Robert Ferguson]], ''Henrik Ibsen; mellom evne og higen'', Cappelen, 2006, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 16-17</ref> En nærliggende tolkning av at familien Gynt er modellert etter Ibsens familie mer generelt og at Jon Gynt og Mor Åse er basert på hans foreldre, er at Peer Gynt er et ironisk portrett av Ibsen selv; figuren har da også enkelte likhetstrekk med Ibsen i hans selvvalgte og årelange eksil, og dikteriske skaperkraft. Det har vært svært vanlig blant Ibsenforskere å bruke Ibsens skuespill som kilder til Ibsens eget liv og oppvekst. Ibsenforsker [[Jørgen Haave]] har imidlertid advart mot en for ukritisk og bokstavelig lesning av Ibsens skuespill som kilder til hans biografi og familieforhold.<ref name="Haave">{{Kilde bok
  | forfatter=[[Jørgen Haave|Haave, Jørgen]]
  | utgivelsesår=2017
  | tittel=[[Familien Ibsen]]
  | utgivelsessted=
  | forlag=Museumsforlaget
  | side=
  | isbn= 9788283050455
  | url=
 }}</ref>

''Peer Gynt'' ble skrevet i [[Roma]], på [[Ischia]] og i [[Sorrento]] og ble utgitt [[14. november]] [[1867]] i [[København]]. Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1&nbsp;250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2&nbsp;000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksessen skuespillet [[Brand]] hadde oppnådd. 

''Peer Gynt'' var det siste av Ibsens skuespill som var skrevet på rim. Ibsen ga det selv undertittelen ''et dramatisk dikt'', og de fem aktene kalles handlinger. Det er skrevet som et lesedrama, og var i første omgang ikke beregnet til oppføring på scenen. Stykket har fantastiske elementer – i motsetning til de senere [[Realisme (litteratur)|realistiske]] skuespillene til Ibsen. Det har blitt hevdet at først med fremveksten av moderne filmkunst vil det være mulig å yte dramaet rettferdighet på en måte som ikke kan oppnås på en teaterscene.

Stykket tok et oppgjør med en mentalitet Ibsen mente å kjenne igjen i den typiske [[nordmann]]. Slutten regnes som problematisk, men det har vært fremholdt at Solveig representerer verdier i den norske mentaliteten det kan være verdt å ta vare på, framfor de verdiene Peer viser når han er seg selv nok. Stykkets posisjon i Ibsens forfatterskap, og hvordan det representerer hans holdning til [[nasjonalromantikken]], debatteres fortløpende.