Redigerer Paul Claudel (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Claudel vokste opp i det landlige [[Picardie]] som sønn av en fritenkende kataster-embedsmann. Moren, Louise født Cerveaux, kom fra Champagne og var av en slekt med katolske bønder og prester. Paul Claudel hadde siste del av skoleårene på [[Lycée Louis-le-Grand]] i Paris.

=== Karriere ===
Han debuterte 1882 med ''L'endormie'' ('Den sovende'). Under en vesper i [[Notre-Dame de Paris]] den 25. desember 1886 gjennomgikk han en religiøs omvendelse og ble en brennende [[katolikk]]. Han skrev dramaer og lyrikk preget av religiøs mystikk, og han var influert av symbolismen. Blant hans verk kan fremheves dramaene ''L'Annonce faite à Marie'' (1912) og ''Le Soulier de Satin'' (1929), som utspiller seg i 1500-tallets Spania, samt lyrikkverket ''Cinq Grandes Odes'' (1910).

Før han slo inn på den diplomatiske løpebane, vurderte han alvorlig å tre inn som munk i et [[benediktinerne|benediktiner]]<nowiki/>kloster. Som diplomat var han først som visekonsul postert i [[New York City]] i 1895, deretter i [[Shanghai]], [[Peking]], [[Tientsin]], [[Frankfurt am Main]] fra 1911 samt Hamburg. Deretter var han fra 1916 minister i [[Rio de Janeiro]], i [[København]] fra 1919, i [[Tokyo]] fra 1921 og i [[Washington, D.C.|Washington]] fra 1926.

Claudel var alltid en kontroversiell forfatter i sin levetid og er det fortsatt.{{Tr}} Hans ivrige [[katolisisme]] og hans politiske synspunkter langt ute på høyresiden, gjorde ham upopulær, og gir fortsatt berørsverging i mange sirkler den dag i dag.{{Tr}} Selv om han var en [[konservativ]] av den gamle skolen, var han åpenbart ikke [[fascist]], og han tok avstand fra [[Antisemittisme|antisemittiske]] uttalelser han kom med sine yngre år.{{Tr}} Hans reaksjon på nazistenes antisemittisme var helt utvetydig.{{Tr}} Han forfattet et åpent brev til [[World Jewish Conference]] og fordømte i 1935 de tyske [[Nürnberglovene]] som «avskyelige og stupide». Han var også behjelpelig under krigen til å med å tilrettelegge jøders flukt fra [[Vichy-Frankrike]]. Claudel gjorde kjent sitt sinne mot Vichy-regjeringens antijødiske lovgivning, og fikk publisert et brev han sendte til dovedrabbineren Israel Schwartz i 1941 der han uttrykte «den vemmelse, gru og indignasjon som alle anstendige franskmenn og katolikker føler med hensyn til den urett, ødeleggelse og stygge behandling som våre jødiske landsmenn nå er ofre for ... Israel er alltid den eldste sønn av [Guds] løfte, og er i dag den eldste sønn i lidelse».{{Tr}} Regjeringen gjennomsøkte deretter hans hus og holdt ham under oppsikt. Hans støtte til [[Charles de Gaulle]] og de fire franske styrker toppet seg i de seiersode han viet til de Gaulle da Paris ble befridd i 1944.

Han tvangsinnla sin søster Camille Claudel i et [[psykiatri]]sk sykehus i mars 1913.{{Tr}} Der ble hun værende de siste 30 årene av sitt liv, og hun fikk besøk av sin bror syv ganger i løpet av disse årene.{{Tr}}