Redigerer Paul-Jules-Narcisse Rémond (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Jules-Narcisse-Paul Rémond, onkel til historikeren og statsviteren [[René Rémond]], vokste opp som den eldste av syv barn i en familie av advokater i [[departementet Jura]], først i Salins-les-Bains og fra 1880 i [[Besançon]]. Familien hadde mange geistlige i slekten, blant annet en salgkåret martyr av [[den franske revolusjonen|revolusjonen]] ([[André Angar]], 1759–1792). Rémonds mor var en slektning av [[Louis Pasteur]].

Rémond studerte ''Lettres'' i Besançon, ble uteksaminert med lisensiat i 1894, la til et år med tyskstudier ved [[Universitetet i Freiburg]] og gjorde militærtjeneste i infanteriet, der han ved tjenestens avslutning av reserveløytnant. I 1895 gikk han inn på [[det franske presteseminar i Roma]], og tok en teologisk doktorgrad der i 1899.
===Prest===
Han ble ordinert til prest i Besançon den 30. juli i 1899. Fra 1900 til 1906 var han kapellan i [[Belfort]], deretter skoleprest ved Victor Hugo høyskole i Besançon. Han gjorde seg bemerket som en strålende intellektuell og vellykket predikant og ble utnevnt til katedralkapittelet i 1914.

Rémond tjenestegjorde under hele første verdenskrig, først som infanterikaptein og deretter med rang som major. Hans tapperhet ga ham en rekke priser og medlemskap i [[Æreslegionen]]. 
===Militærbiskop===
Den 9. april 1921 ble han utnevnt til [[titulærbiskop]] av ''Clysma'' og til militærbiskop. Den 29. mai 1921 ble han bispeviet av erkebiskop [[Louis Humbrecht]] av Besançon; medkonsekrerende var biskop [[Gabriel-Roch de Llobet]] av [[Gap (Hautes-Alpes)|Gap]], og [[Florent-Michel-Marie-Joseph du Bois de la Villerabel]], hjelpebiskop i [[Tours]]. 
    
Fra 1921 til 1929 var han militærbiskop (med titulærbispedømmet ''lysma'') for ''Armée française du Rhin'' i det okkuperte [[Rhinlandet]], med sete i [[Mainz]] og et virkeområde som strakk seg til [[Ruhrområdet]]. Han opprettholdt gode relasjoner til biskopene i [[Mainz]], [[Trier]], [[Limburg an der Lahn|Limburg]], [[Köln]] og [[Münster]], samt med nuntien [[Eugenio Pacelli]], som senere ble pave Pius XII. 

Siden han også var ansvarlig for [[Libanon]] og [[Syria]], reiste han dit i 1927. Da [[pave Pius XI]] mot slutten av 1926 fordømte den høyreekstreme ''[[Action française]]'' under [[Charles Maurras]], som hadde mange støttespillere i hæren, sto biskop Rémond støtt bak paven og ga ut boken ''L'Heure d'obéir'' (Lydighetens time) til hans forsvar i 1928.

===Biskop av Nice===
I 1930 ble Rémond utnevnt til biskop av Nice. I 33 år, og alltid i god samforstand med myndighetene, spesielt med sin venn ordfører [[Jean Médecin]], utførte han en intensiv og for det meste nyttig aktivitet. Et av de planlagte høydepunktene, den 35. verdens eukaristiske kongress planlagt til september 1940 i Nice, ble avlyst i siste øyeblikk på grunn av krigen (og kunne bare finne sted i Barcelona i 1952). I radiotaler i 1939 kalte Rémond det nazistiske Tyskland for ''«verdens synd»'', og i 1940 kalte [[Adolf Hitler]] og [[Josef Stalin]] ''«to gangstere»''. Spesielt Hitler så for ham ut til å være besatt av djevelen ''(possédé du démon)''.

'''Mellom Vichy og motstandsbevegelsen:''' I løpet av [[Vichyregimet]]s tid forble han offisielt lojal, ble invitert av [[Pétain]] til hans villa i [[Villeneuve-Loubet]], kommenterte ikke offentlig jødeforfølgelsen og utviste i 1941 den gaullistiske dominikaneren pater [[Raymond Léopold Bruckberger]] (1907–1998) fra sitt bispedømme. Hans siste offentlige bukk for regimet er fra 22. september 1942. 

Fra okkupasjonen av Nice av italienerne i november 1942 og av tyskerne i september 1943 støttet han aktivt kretsen rundt [[Moussa Abadi]] (1907–1997) og [[Odette Rosenstock]] ( 1914–1999), med hvis hjelp 500 jødiske barn ble reddet. For dette ble han oppført på listen over rettferdige blant nasjonene fra Frankrike i 1991. I november 1943 brukte han sin prestisje og popularitet til å beskytte motstandspresten [[Alfred Daumas]] (1910–1997) og sikret ham løslatelse. 

Han grep personlig inn ved å utstede for eksempel falske dåpsattester, og bidro til opprettelsen av «Marcel-nettverket», som reddet flere hundre barn. Nice og omegn var takket være motstandskjempere, inkludert biskop Paul Rémond, et tilfluktssted for mange franske jøder, i samforstand med de italienske militærmyndigheter. Vésubie-dalen fungerte som et passasje og som mottakssted, den italienske byen[[ Ventimiglia]] ble av makthaverne inkludert i Paul Rémond i bispedømmet (som italienerne kalte «Nizza»), og det lettet reiser og å få gitt jøder status som beskyttede personer gitt av kommandoen til den italienske militære okkupasjonsstyrke ledet av general [[Mario Vercellino]].

Kollaboratørene betraktet ham sin en fiendefigur; han ble betraktet som  gaullist idet frigjøringen kom, og ble triumferende feiret tav folket. 
===Erkebiskop===
Pius XII utnevnte ham til erkebiskop ''ad personam'' i 1949, men ikke til kardinal. I 1951 ble han forfremmet til kommandør i [[Æreslegionen]], noe som gjorde ham alene med den heder blant de franske biskopene.

Selv etter andre verdenskrig viste Rémond seg som republikansk, patriotisk, nær folket, kritisk til kapitalismen, kritisk til kommunismen og sosialismen. Hans forsøk på å etablere en katolsk dagsavis (''La Liberté'') mislyktes i 1947 etter to års publisering. Han støttet først [[arbeiderprest]]bevegelsen, men forbød den i 1951. I 1960 møtte han president De Gaulle i Nice, som han hadde støttet siden 1958 og som verdsatte ham. 

Han døde høyt aktet og æret i 1963 i en alder av 89 år, og ble gravlagt i ''Sainte-Réparate''-katedralen, hvor en plakett minnes ham. I Nice er Boulevard Paul Rémond oppkalt etter ham.