Redigerer Oseanografi (avsnitt)

== Historie om oseanografi og dyphavsutforskning ==
Vitenskapelig oseanografi begynte med reisene til kaptein James Cook fra 1768 til 1779, som  beskrev Stillehavet med stor presisjon fra 71 grader sør til 71 grader nord. John Harrisons kronometre støttet Cooks nøyaktige navigasjon og kartlegging på to av disse reisene, og forbedret permanent standarden oppnåelig for påfølgende arbeid.{{sfn|Stow|2004|s=14}} Andre ekspedisjoner fulgte i det nittende århundre, fra Russland, Frankrike, Nederland og USA samt Storbritannia. På [[HMS «Beagle»|HMS ''Beagle'']], som ga [[Charles Darwin]] ideer og materialer til hans bok fra 1859 ''[[Artenes opprinnelse|On the Origin of Species]]'', kartla skipets kaptein, Robert FitzRoy, hav og kyster og publiserte sin firebindsrapport om skipets tre reiser i 1839. Edward Forbes sin bok fra 1854, ''Distribution of Marine Life'' hevdet at ikke noe liv kunne eksistere under rundt 600 m.Dette ble bevist feil av de britiske biologene WB Carpenter og [[Charles Wyville Thomson|C. Wyville Thomson]], som i 1868 oppdaget liv på dypt vann ved mudring. Wyville Thompson ble sjefforsker på Challenger-ekspedisjonen 1872–1876, som effektivt skapte vitenskapen om oseanografi.{{sfn|Stow|2004|s=15}}

På den {{Konverter|68890|nmi|km}} lange reisen rundt kloden oppdaget ''HMS Challenger'' rundt 4700 nye marine arter, og foretok 492 dyphavssonderinger, 133 bunnmudder, 151 åpenvannstråler og 263 serievanntemperaturobservasjoner.<ref>{{Kilde bok|url=https://archive.org/details/oceanographyintr00weyl/page/49|tittel=Oceanography: an introduction to the marine environment|etternavn=Weyl|fornavn=Peter K.|utgiver=John Wiley & Sons|isbn=978-0-471-93744-9|side=[https://archive.org/details/oceanographyintr00weyl/page/49 49]}}</ref> I det sørlige Atlanterhavet i 1898/1899 brakte [[Carl Chun]] på ''Valdivia'' mange nye livsformer til overflaten fra dyp på over 4000 m. De første observasjonene av dyphavsdyr i deres naturlige miljø ble gjort i 1930 av William Beebe og Otis Barton som gikk ned til 434 m i den sfæriske stålbathysfæren.<ref>{{Kilde www|url=https://thereader.mitpress.mit.edu/spherical-descent-on-the-bathysphere-and-voyages-into-the-abyss/|tittel=Spherical Descent: On the Bathysphere and Voyages Into the Abyss|besøksdato=2024-04-28|fornavn=The MIT Press|etternavn=Reader}}</ref> Denne ble senket med kabel, men i 1960 tok en selvdrevet nedsenkbar, [[«Trieste» (batyskaf)|Trieste]] utviklet av [[Jacques Piccard]], Piccard og [[Don Walsh]] til den dypeste delen av [[Jorden|jordens]] hav, [[Marianegropen|Marianergraven]] i Stillehavet, og nådde en rekorddybde på rundt 10915 m,<ref>{{Kilde avis|url=https://www.independent.co.uk/news/obituaries/jacques-piccard-oceanographer-and-pioneer-of-deepsea-exploration-992032.html|tittel=Jacques Piccard: Oceanographer and pioneer of deep-sea exploration|avis=The Independent|dato=5. november 2008|besøksdato=22. august 2024}}</ref> en bragd som ikke ble gjentatt før i 2012 da [[James Cameron]] dykket med Deepsea Challenger til lignende dybder.<ref>{{Kilde www|url=https://deepseachallenge.com/the-expedition/|tittel=The expedition|besøksdato=22. august 2024|fornavn=James|etternavn=Cameron|forlag=National Geographic|dato=2023}}</ref>

På store dyp trenger ikke lys gjennom vannlagene og trykket er ekstremt høyt. For dyphavsutforskning er det derfor nødvendig å bruke spesialbygde farkoster, enten [[fjernstyrt undervannsfarkost]]er med lys og kameraer eller bemannede nedsenkbare fartøyer. Bemannede farkoster har vinduer, sterke lyskastere, kameraer, manipulatorarmer og utstyr for å samle inn prøver.<ref>{{Kilde www | url= https://oceanexplorer.noaa.gov/technology/subs/subs.html| forfatter= | tittel= Observation Platforms: Submersibles | besøksdato= 22. august 2024| utgiver= National Oceanic and Atmospheric Administration| arkiv_url= | dato = }}</ref>

[[Batymetri]] er kartlegging og studie av [[Topografi|topografien]] til havbunnen. Metoder som brukes for å måle havdybden er enkelt- eller [[Ekkolodd|flerstråleekkolodd]], laserluftbårne dybdesensorer og beregning av dybder fra satellittfjernmålingsdata. Denne informasjonen brukes til å bestemme rutene til undersjøiske kabler og rørledninger, for å velge egnede steder for plassering av oljerigger og vindmøller til havs og for å identifisere mulige nye fiskerier.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ga.gov.au/scientific-topics/marine/survey-techniques/bathymetry|tittel=Bathymetry|besøksdato=22. august 2024|forlag=Geoscience Australia|dato=19. juli 2017}}</ref><ref>{{Kilde www | url= https://emodnet.ec.europa.eu/en/bathymetry| forfatter= | tittel= European Marine Observation and Data Network (EMODnet)| besøksdato= 22. august 2024| utgiver= European Marine Observation and Data Network (EMODnet)| arkiv_url= | dato = }}</ref>

Oseanografisk forskning går ut på å studere marine livsformer, bevaring, undersøkelse av havmiljøet, havets kjemi, studier og modellering av klimadynamikk, luft-sjøgrensen, værmønstre, havressurser, fornybar energi, bølger og strømmer, samt konstruksjon og utvikling av nye verktøy og teknologier for å undersøke havdypet.<ref>{{Kilde www|url=https://scripps.ucsd.edu/research/topics|tittel=Research topics|besøksdato=22. august 2024|forlag=Scripps Institution of Oceanography|dato=2024}}</ref> Forskere benytter seg av satellittbasert [[Fjernanalyse|fjernmåling]] for overflatevann, med forskningsskip, fortøyde observatorier og autonome undervannsfarkoster for å studere og overvåke alle deler av havet.<ref name="NOC">{{Kilde www|url=https://noc.ac.uk/facilities/ships|tittel=Research at Sea|besøksdato=22. august 2024|forlag=National Oceanography Centre}}</ref>