Redigerer Oppløsningen av Sovjetunionen (avsnitt)

== Under Gorbatsjovs ledelse ==
[[Fil:August 1985 Muja.jpg|right|thumb|Bilde av afghanske mujahediner tatt under [[den afghansk-sovjetiske krig]].]]
Selv om det også var reformer i Sovjetunionen mellom 1969 og 1985, ga et generasjonsskifte i det sovjetiske lederskapet nytt moment for de reformvennlige. [[den afghansk-sovjetiske krig|Krigen i Afghanistan]], ofte referert til som «Sovjetunionens [[Vietnamkrigen|Vietnamkrig]]», førte til økt misnøye i befolkningen med Moskva-regimet. Dessuten bidro [[Tsjernobylulykken|Tsjernobylkatastrofen]] i 1986 til å gi Gorbatsjovs reformer &ndash; kalt [[glasnost]] og [[perestrojka]] &ndash; vind i seilene.

Etter år med stagnasjon ble det tendenser til «nytenkning» blant unge [[Kommunisme|kommunistiske]] [[apparatsjik]]er. Etter dødsfallet til den kronisk syke [[Konstantin Tsjernenko]] valgte [[Politbyrået]] [[Mikhail Gorbatsjov]] til stillingen som [[Liste over generalsekretærer i Sovjetunionens kommunistiske parti|generalsekretær]] i Sovjetunionen i mars 1985, noe som symboliserte framveksten av en ny generasjon ledere. Under Gorbatsjov konsoliderte en gruppe relativt unge, reformorienterte teknokrater som hadde begynt sine karrierer under «[[avstalinisering]]en» til [[Nikita Khrusjtsjov]] (1958–1964) raskt makten i [[SUKP|kommunistpartiet]]. Dette ga nye krefter til bevegelsene som ønsket politisk og økonomisk liberalisering, og bidro også i retning av en normalisering av forholdet til Vesten. 

[[Jimmy Carter]] avsluttet offisielt [[Avspenningspolitikk|détente-politikken]] ved å gi militær hjelp til Pakistans president [[Muhammad Zia-ul-Haq]], en støtte som igjen kom den anti-sovjetiske [[Mujahedin]]-bevegelsen i nabolandet [[Afghanistan]] til gode. Denne bevegelsen fungerte som et påskudd for den sovjetiske intervensjonen i Afghanistan seks måneder senere, med det formål å støtte den afghansk-kommunistiske regjeringen som ble ledet av [[Afghanistan sosialistparti]]. Spenningen mellom supermaktene økte i denne perioden, spesielt da Carter innførte handelsembargoer mot Sovjetunionen og uttalte at den sovjetiske invasjonen av Afghanistan var «den mest alvorlige trusselen mot freden siden [[andre verdenskrig]]». 

Spenningen mellom øst og vest økte vesentlig i løpet av den [[USAs president|amerikanske presidenten]] [[Ronald Reagan]]s første periode (1981–1985), og nådde spenningsnivået på høyde med [[Cubakrisen]] i 1962 ettersom Reagan økte USAs militærbudsjett til 7 % av BNP. Som svar økte Sovjetunionen sitt eget militærbudsjett kraftig, noe som førte til at produksjonen av sivile varer falt til 1980-nivå. 

[[Fil:Reagan and Gorbachev signing.jpg|right|thumb|Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan undertegner [[INF-avtalen]] den 8. desember 1987.]]
Reagan sendte [[CIA]]s [[Special Activities Division]] til Afghanistan og Pakistan. Denne styrken bestod av topptrente spesialister, og utrustet og ledet Mujahedin-styrker i kamp mot [[Sovjethæren]]. Denne innsatsen var sentral i kampen for å gjøre slutt på den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan.<ref name="Crile 2003">{{Cite book|first=George |last=Crile |title=Charlie Wilson's War: The Extraordinary Story of the Largest Covert Operation in History |url=https://archive.org/details/charliewilsonswa00cril |publisher=Atlantic Monthly Press |year=2003 |isbn=0871138549}}</ref> Videre hindret Reagan aktivt også Sovjetunionens evne til å selge naturgass til Europa samtidig som han jobbet for å holde gassprisene lave. Dette holdt prisen på sovjetisk olje lav og førte med seg at Sovjetunionen gikk tom for utenlandsk kapital. Denne «langtidsoffensiven» var i strid med den vesentlig reaktive og defensive [[Containment|oppdemmingspolitikken]], men fremskyndet Sovjetunionens fall ved å tvinge landet til å overstrekke sitt økonomiske grunnlag.<ref>http://wais.stanford.edu/History/history_ussrandreagan.htm</ref> Men denne teorien overser det faktum at Sovjetunionen allerede hadde opplevd flere store tilbakeslag med oppdemmingspolitikken. I 1972 normaliserte [[Nixon]] USAs forhold til [[Folkerepublikken Kina]] gjennom [[Nixons besøk i Kina i 1972|sitt møte]] med [[Mao Zedong]], noe som la press på Sovjetunionen. Etter å ha undertegnet [[Camp David-avtalen]] brøt den egyptiske presidenten [[Anwar Sadat|Sadat]] militære og økonomiske forbindelser til Sovjetunionen (frem til da hadde Sovjetunionen gitt mye bistand til Egypt og støttet landet i alle sine militære operasjoner mot Israel).<ref>{{kilde www|url=http://www.commentarymagazine.com/viewarticle.cfm/sadat-and-nasser-13023 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-08-01 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20101104215255/http://www.commentarymagazine.com/viewarticle.cfm/sadat-and-nasser-13023 |arkivdato=2010-11-04 }}</ref>

Før lanseringen av ''[[glasnost]]'' (politisk åpenhet), ''[[uskorenje]]'' (fremskynding av økonomisk utvikling) og ''[[perestrojka]]'' (politisk og økonomisk restrukturering) i 1986 var den sovjetiske økonomien på vaklende fot. [[Inflasjon]]en økte, samtidig som landet hadde en kronisk varemangel. Denne situasjonen ble forverret av et stadig mer åpent [[Svartebørs|svart marked]] som undergravde den offisielle økonomien. I tillegg var kostnadene ved å være en supermakt – militæret, romfart, subsidier til satellittstater – ute av proporsjoner i forhold til den sovjetiske økonomien. Den påbegynnende IT-revolusjonen hadde samtidig gjort Sovjetunionen desperat etter vestlig teknologi.

=== Reformer ===
[[Fil:Soviet Union Administrative Divisions 1989.jpg|right|thumb|250px|Sovjetunionens administrative inndeling, 1989]]
[[Loven om kooperasjoner]], vedtatt i mai 1988, var kanskje den mest radikale av de økonomiske reformene tidlig i Gorbatsjovs regjeringstid. For første gang siden [[Vladimir Lenin]]s [[NEP]]-politikk tillot loven privat eierskap av bedrifter i tjeneste-, produksjonssektoren så vel som i utenrikshandelen. Med de nye reglene ble kooperative restauranter, butikker og småindustri en del av den sovjetiske hverdagen. 

''Glasnost'' resulterte i større ytringsfrihet ved at pressen ble langt mindre statlig styrt. Det er sannsynlig at Gorbatsjovs overordnede mål med innføringen av ''glasnost'' var å sette de konservative under press, da disse motsatte seg Gorbatsjovs politikk for økonomisk restrukturering. Samtidig håpet Gorbatsjov også at det sovjetiske folket ville støtte reforminitiativene gjennom de nyvunnede mulighetene for åpenhet, debatt og deltakelse. 

Tusenvis av politiske fanger og mange dissidenter ble også løslatt. Sovjetisk samfunnsvitenskap fikk lov til å bevege seg inn på tidligere forbudte fagfelt, blant annet ble meningsmålinger nå tillatt. Statlige arkiver ble også mer tilgjengelige, og noe sosial statistikk som hadde blitt hemmeligholdt ble åpnet for innsyn. Dette åpnet for forskning på og debatt rundt på følsomme temaer som inntektsulikheter, kriminalitet, selvmord, abort og barnedødelighet. Dette førte blant annet til at landet fikk sitt første institutt for kjønnsforskning.

I januar 1987 gikk Gorbatsjov inn for en etter sovjetisk standard radikal demokratisering, og heretter skulle det være mulig med flere kandidater sovjetiske valg. På en konferanse holdt i 1987 av den sovjetiske økonomen og Gorbatsjov-rådgiveren [[Leonid Abalkin]] ble det konkludert med at «dype transformasjoner i forvaltningen av økonomien ikke kan realiseres uten tilsvarende endringer i det politiske systemet.»<ref>''Voprosy Ekonomiki'' (Moskva), nr. 2 (1988), s.&nbsp;79.</ref> 

PÅ SUKPs 19. partikonferanse i juni 1988 innførte Gorbatsjov radikale reformer som skulle redusere partiets kontroll over regjeringsapparatet. I desember 1988 godkjente [[Det øverste sovjet]] opprettelsen av en ny sovjetisk kongress for folkedeputerte, og grunnlovsendringer gjorde samtidig den nye kongressen om til Sovjetunionens nye lovgivende organ.

Valg til den nye kongressen ble avholdt over hele Sovjetunionen i mars og april 1989. Som generalsekretær i kommunistpartiet kunne Gorbatsjov bli tvunget til å trekke seg når som helst hvis sterke nok krefter i partiet gikk inn for det. Siden mange av reformene var upopulære i partiet gikk Gorbatsjov inn for å samle makten i en ny stilling kalt «president av Sovjetunionen». Dette vervet skulle være uavhengig av kommunistpartiet og sovjetene (rådene). Den 15. mars 1990 ble Gorbatsjov valgt som landets første utøvende president. Samtidig ble grunnloven endret slik at SUKP mistet [[politisk makt]].

=== Utilsiktede konsekvenser ===

Gorbatsjovs forsøk på reformer virket i utgangspunktet lovende, men etterhvert som de kom ut av kontroll satte de i gang en serie med hendelser som tilslutt førte til landets oppløsning. ''Glasnost''-politikken gjorde at mediene fikk økt selvstyre, noe som førte til at et kritisk søkelys ble satt på mange samfunnsproblemer som hittil hadde vært feid under teppet. Problemer som nå ble åpent debattert i offentligheten var den lave kvaliteten på bolighus, [[alkoholisme]], [[narkotika]]misbruk, [[forurensning]], gammel og umoderne industri, korrupsjon i både liten og stor skala. Mediene begynte også å rapportere om forbrytelser begått av [[Stalin]] og hans krets, slik som [[Gulag]], [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] og [[den store terroren|utrenskningene i 1937-38]]. Dette var hendelser som i stor grad var blitt tiet i hjel av de tidligere statskontrollerte sovjetiske mediene, og den nye åpenheten gjorde at det offisielle glansbildet av landet var i ferd med å falme i folks bevissthet. Den pågående krigen i Afghanistan og den klønete håndteringen av [[Tsjernobylulykken]] i 1986 ødela videre sovjetledelsens troverdighet på et tidspunkt da skepsisen til regimet var økende. Gorbatsjovs forsøk på å dekke over Tsjernobylulykken gjorde heller ikke akkurat situasjonen bedre.

Den indre uroen blant medlemmene i [[Warszawapakten]] økte stadig. Dette var en prosess som ble satt i gang ved [[Lech Wałęsa]] og [[fagforening]]en [[Solidaritet (fagforbund)|Solidaritet]] i [[Polen]], og som senere spredte seg til andre østblokkland. I 1989 gav Moskva opp [[Brezjnev-doktrinen]] til fordel for en politikk med ikke-intervensjon i de tidligere satellittstatene. Én etter én begynte de østeuropeiske regimene å falle, både ved frie valg og slik som i [[Romania]]s tilfelle med et [[Den rumenske revolusjonen i 1989|voldelig opprør]]. Revolusjonsbølgen som feide gjennom Øst-Europa gjorde at kommunistregimene i Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Øst-Tyskland, Ungarn, Polen og Romania hadde falt ved inngangen til 1990-tallet. 

Omveltningene ellers i Øst-Europa spredte seg på uunngåelig vis også til Sovjetunionen, der både nasjonalister og radikale reformtilhengere gjorde rent bord i valgene i de sovjetiske delrepublikkene. Gorbatsjovs reformer hadde også i stor grad svekket de sentrale myndighetenes muligheter til å slå ned på politiske motstandere, og Moskva hadde derfor små muligheter til å overstyre delrepublikkenes avgjørelser. Store (men fredelige) protester i de baltiske republikkene fikk også stor internasjonal oppmerksomhet, samtidig som de gav vind i seilene til selvstendighetsbevegelsene også andre steder i landet.

Den økte nasjonalismen bragte også ulmende etniske spenninger til overflaten igjen, og underminerte idéen om en felles identitet blant det sovjetiske folk. Et eksempel på dette kom i februar 1988, da myndighetene i [[Nagorno-Karabakh]], et område i [[Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk|Den aserbajdsjanske SSR]], vedtok en overgang til [[Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk|Den armenske SSR]]. Nagorno-Karabakh var i hovedsak befolket av etniske armenere, og i urolighetene som fulgte rapporterte sovjetisk fjernsyn om vold mot etniske aserbajdsjanere i området. Dette utløste i igjen hevnaksjoner mot armenere i den aserbajdsjanske byen Sumqayit.

Folks misnøye med økonomien ble mer og mer åpenbar. Selv om ''perestrojka''-reformene var svært vidtrekkende i forhold til tidligere reformforsøk i Sovjetunionen, var de ikke noe i nærheten av radikale nok til å få det vaklende næringslivet i landet på fote igjen. På tross av at økonomien ble noe desentralisert ble ikke grunnprinsippene som hadde vært der helt siden Stalin-tiden endret; det var fortsatt prisreguleringer, en ikke-konvertibel valuta, ingen privat eiendomsrett og statlig monopol over de fleste produksjonsmidlene.

I 1990 hadde myndighetene fullstendig mistet kontrollen. Statens kostnader hadde eksplodert, samtidig som skatteinngangen var blitt kraftig redusert av at delrepublikkene holdt tilbake innsamlede midler. Offentlige kampanjer mot alkoholen hadde også redusert inntektsgrunnlaget for avgifter; disse hadde i 1982 utgjort hele 12 % av statens samlede inntekter. Samtidig hadde man redusert den sentrale planleggingen av leveranser i industrien, og i det nye desentraliserte systemet var det ennå ikke kommet på plass nye, gode rutiner for samarbeid mellom ulike industriaktører. Desentraliseringen av økonomien førte dermed til flaskehalser i industrien, spesielt i produksjonen av forbruksvarer.