Redigerer Operation Gearbox (avsnitt)

== Bakgrunn ==

=== Svalbard ===

Svalbard-arkipelet ligger i [[Arktis]] 650&nbsp;mi (1 050&nbsp;km) fra [[Nordpolen]]. Øyene er fjellrike, med permanent snødekke på toppene, noen glasiert; det finnes sporadiske elveterasser i bunnen av bratte daler og noen kystnære sletter. Om vinteren er øyene dekket av snø, og fjordene fryser til. Spitsbergen har flere store fjorder langs sin vestkyst, og [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]] er opptil 10&nbsp;mi (16&nbsp;km) bred. [[Golfstrømmen]] varmer opp vannet, og havet er isfritt om sommeren. Bosetningene ble etablert i Longyearbyen og Barentsburg i buktene langs sørkysten av Isfjorden, i Kings Bay (Quade Hock) lengre nord langs kysten og i Van Mijenfjorden (Lowe Sound) sør.{{sfn|Schofield|Nesbit|2005|pp=61–62}} Bosetningene tiltrakk seg kolonister fra forskjellige nasjoner, og traktaten fra 1920 nøytraliserte øyene og anerkjente mineral- og fiskerettighetene til de deltagende landene. Før 1939 bestod befolkningen av omtrent 3 000 personer, hovedsakelig norske og russiske, som arbeidet i gruveindustrien. [[Driftgruver]] var knyttet til kysten med overliggende kabelbaner eller skinner, og kull som ble dumpet over vinteren ble samlet inn med skip etter sommerens tining. Innen 1939 var produksjonen omtrent 500 000 lange tonn (510 000 t) per år, delt mellom [[Norge]] og [[Russland]].{{sfn|Schofield|Nesbit|2005|pp=61–62}}

=== Signaletterretning ===

Den britiske [[Government Communications Headquarters|regjeringens kode- og krypteringsskole]] (GC&CS) basert i [[Bletchley Park]] hadde en liten industri av kodebrytere og [[trafikanalytikere]]. Innen juni 1941 kunne de tyske [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]]-maskinene som ble brukt av overflatefartøy og U-båter i hjemvannet (Heimish) leses raskt. Den 1. februar 1942 ble Enigma-maskinene brukt i U-båter i Atlanterhavet og Middelhavet endret, men tyske skip og U-båter i arktiske farvann fortsatte med de eldre Heimish (Hydra fra 1942, Dolphin til britene). Innen midten av 1941 var britiske [[Y-stasjoner]] i stand til å motta og lese [[Luftwaffe W/T]]-transmisjoner og gi forhåndsvarsel om Luftwaffe-operasjoner. I 1941 ble avlyttingspatruljer med kodenavn Headaches sendt ombord på krigsskip, og fra mai 1942 seilte datamaskiner med krysseradmiralene i kommandoen over konvoi eskorter, for å lese Luftwaffe W/T-signaler som ikke kunne avlyttes av landstasjoner i Storbritannia. Admiralitetskontoret sendte detaljer om Luftwaffe radiosfrekvenser, kallesignaler og de daglige lokale kodene til datamaskinene. Kombinert med deres kunnskap om Luftwaffe-prosedyrer, kunne datamaskinene gi ganske nøyaktige detaljer om tyske rekognoseringsflyvninger og noen ganger forutsi angrep tjue minutter før de ble oppdaget av radar.{{sfn|Hinsley|1994|pp=141, 145–146}} I februar 1942 brøt den tyske Beobachtungsdienst (B-Dienst, Observasjonstjeneste) fra Kriegsmarine Marinenachrichtendienst (MND, Marinens etterretningstjeneste) Marinekrypteringskode nr. 3 og var i stand til å lese den frem til januar 1943.{{sfn|Hinsley|1994|pp=126, 135}}

=== Marineoperasjoner, 1940–1941 ===
[[Fil:Topographic_map_of_Svalbard.svg|miniatyr|{{Center|Topographic map of Svalbard}}]]
Tyskerne lot Svalbard-øyene være under [[invasjonen av Norge]] i 1940. Bortsett fra noen få nordmenn som tok passasje på allierte skip, endret lite seg; radiosstasjonene på øyene fortsatte å sende værmeldinger.{{sfn|Schofield|Nesbit|2005|p=62}} Fra 25. juli til 9. august 1940 seilte krysseren [[«Admiral Hipper» (1937)|Admiral Hipper]] fra Trondheim for å søke området fra [[Tromsø]] til [[Bjørnøya]] og Svalbard for å avskjære britiske skip som kom tilbake fra [[Petsjenga|Petsamo]], men fant kun en finsk lasteskip.{{sfn|Roskill|1957|p=260}} Den 12. juli 1941 ble Admiralitetskontoret beordret til å samle en styrke av skip for å operere i Arktis, i samarbeid med USSR, til tross for innvendinger fra admiral [[John (Jack) Tovey]], kommandør for [[Home Fleet]], som foretrakk å operere lenger sør, hvor det var flere mål og bedre luftdekning.{{sfn|Woodman|2004|pp=10–11}}

Bak-admiralene [[Philip Vian]] og [[Geoffrey Miles]] fløy til Polyarnoe, og Miles etablerte en britisk militærmisjon i Moskva.{{sfn|Woodman|2004|pp=10–11}} Vian rapporterte at Murmansk var nær tyskholdt territorium, at luftforsvaret var utilstrekkelig og at utsiktene til offensive operasjoner mot tyske skip var dårlige. Vian ble sendt for å vurdere vestkysten av Spitsbergen, hovedøya i Svalbard, som var stort sett isfri og 450&nbsp;mi (720&nbsp;km) fra Nord-Norge, for å vurdere dens potensial som base. Krysserne HMS Nigeria og [[AURORA (artist)|Aurora]] og to destroyere forlot Island den 27. juli, men Vian vurderte de tilsynelatende fordelene ved Spitsbergen som overdrevet.{{sfn|Roskill|1957|p=488}} Styrken nærmet seg den norske kysten to ganger, og hver gang ble den oppdaget av Luftwaffe rekognoseringsfly.{{sfn|Woodman|2004|pp=10–11, 35–36}}

==== Operasjon Gauntlet ====
Da Operasjon Dervish, den første arktiske konvoien, samlet Seg På Island, seilte Vian med Force A til Svalbard 19. August I Operasjon Gauntlet. Norske og russiske sivile skulle evakueres ved hjelp av de samme to krysserne, med fem destroyer-eskorter, en olje-og RMS Keiserinne Av Canada, en troppetransport med 645 mann, hovedsakelig Kanadisk infanteri.{{Efn|Commander: Brigadier [[Arthur Edward Potts|Arthur Potts]], 527 Canadians, 25 Norwegians (Captain Aubert), 93 British including 57 [[Royal Engineers]].{{sfn|Stacey|1956|p=304}}}} Ekspedisjonen gikk i land ved [[Barentsburg]] å sabotere kullindustrien, evakuere norske og Sovjetiske sivile og kommandere all skipsfart som kunne bli funnet. Rundt 2000 Russere ble tatt til [[Arkhangelsk]] i ''Keiserinne Av Canada'', eskortert av en av krysserne og de tre ødeleggerne, som møttes med resten Av Styrke A utenfor Barentsburg 1. September.{{Sfn|Woodman|2004}} Normal virksomhet ble holdt oppe på Barentsburg wireless station av Den Norske Militærguvernøren, Løytnant [[Ragnvald A. Tamber|Ragnvald Tamber]]; tre colliers sendt fra fastlandet ble kapret sammen med [[Selfangst|seal ship]] MS Selis, isbryteren SS Isbjørn på svalbard, en slepebåt og to fiskebåter. De Canadiske landgangsstyrkene la ut 2. September og styrken seilte hjem dagen etter, med 800 norske sivile og [[Prise|premie]].{{Sfn|Roskill|1957}} De to krysserne ledet mot norskekysten for å jakte på tyske skip og tidlig 7. September, i stormvær og dårlig sikt, fant en tysk konvoi utenfor Porshanger nær [[Nordkapplatået|Nordkapp]]. Cruiserne sank treningsskipet {{Språk|de|[[German training ship Bremse|Bremse]]}} men to troppetransporter, med 1500 mann ombord, slapp unna. ''Nigeria'' ble skadet, antatt å ha truffet et vrak, men marinestyrken nådde [[Scapa Flow]] søknadsfrist er 10.September.{{Sfn|Woodman|2004}}{{Sfn|Roskill|1957}}{{Efn|After the war it was surmised that ''Nigeria'' had hit a mine.{{sfn|Woodman|2004|p=36}}}}

=== Operasjonsforbud I Finnmark, 1941-1942 ===
[[Fil:NO_2100_Longyearbyen.svg|miniatyr|{{Center|Location map, Longyearbyen in red}}]]
Etter Operasjon Gauntlet (25. August – 3. September 1941) Britene hadde forventet At Tyskerne skulle okkupere Svalbard som base for angrep På Arktiske konvoier. Tyskerne var mer interessert i meteorologiske data, Arktis er opprinnelsen til mye av været over Vest-Europa. I August 1941 hadde De Allierte eliminert tyske værstasjoner På Grønland, [[Jan Mayen]] Island, Bjørnøya ({{Språk|no|Bjørnøya}}) og de sivile værmeldingene Fra Spitsbergen. Tyskerne brukte værmeldinger fra Ubåter, rekognoseringsfly, trålere og andre skip, men disse var for sårbare for angrep. Den {{Språk|de|Kriegsmarine}} personvern og informasjonskapsler {{Språk|de|Luftwaffe}} kartlagt landområder for værstasjoner i området sjø og luft forsyning, noen skal bemannes og andre automatisk. {{Språk|de|[[Wettererkundungsstaffel]]}} 5 ({{Språk|de|Wekusta}} 5) del av {{Språk|de|[[Luftflotte 5]]}}, var basert på [[Banak flystasjon|Banak]] i nord-Norge. Den [[Heinkel He 111]]s og [[Junkers Ju 88]]s av {{Språk|de|Wekusta}} 5 varierte Over Polhavet, forbi Spitsbergen Og Jan Mayen mot Grønland; erfaringene gjorde enheten i stand til å transportere og levere bemannede og automatiske værstasjoner.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}}

Etter at wireless på Spitsbergen på mystisk vis hadde opphørt overføringen i begynnelsen av September, tyske rekognoseringsfly fra Banak oppdaget De Kanadiske rivningene, brennende kulldeponier og så en mann, en samvittighetsfull motstander som hadde nektet å dra, vinker til dem. Doktor Erich Etienne, en tidligere Polfarer, befalte en operasjon for å installere en bemannet stasjon på øyene, men med vinteren nært forestående var tiden kort. Advent Bay[[Adventfjorden]]) ble valgt for sin brede dal, noe som gjorde en tryggere tilnærming for fly; dens undergrunn av alluvial grus var akseptabel for en landingsplass. Den sørøstlige orienteringen av høy bakken hindret ikke trådløs kommunikasjon Med Banak og bosetting av [[Longyearbyen]] (Longyear Town) var i nærheten. En nord-vest til sør-øst flystripe om {{Cvt|1800|by|250|yd}} var merket ut, som var fast når den var tørr og hard når den var frossen, men som kunne bli myrete etter regn eller vårtining. Tyskerne brukte Hans Lund-Hytta som kontrollrom og trådløs stasjon, Mens Den Indre Hjorthamn-Hytta i sør-øst ble forberedt som erstatning. Nettstedet mottok kodenavnet ''Forbud mot bruk av internett'' (Fra Banak og Spitsbergen), ferjeflyging av menn, utstyr og forsyninger begynte 25.September. Han 111, ju 88 og Ju 52 piloter fikk erfaring med landing på mykt underlag, kuttet med hjulspor og steinblokker.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}}
[[Fil:Longyearbyen-Adventsfjorden-And-Valley.jpg|miniatyr|{{Center|View of Longyearbyen, Adventsfjorden and Adventdalen (2006)}}]]
Britene fulgte hendelsene fra Bletchley Park gjennom Ultra, gjort lettere ved tysk rutinemessig bruk av radiokommunikasjon. Fire Britiske minesveipere på vei fra Arkhangelsk ble omdirigert for å undersøke og nådde Isfjorden 19. oktober. A {{Språk|de|Wekusta}} 5 flybesetning oppdaget skipene mens de forberedte seg på å lande, og de tretti mennene På Bans Whatsapps ble raskt fløyet i sikkerhet av flyet og to Ju 52 transportfly. Bans dubrovka ble forlatt da Britene ankom, men noen kodebøker ble gjenopprettet; da skipene dro, kom Tyskerne tilbake. Etter 38 forsyningsfly Ankom Dr. Albrecht Moll og tre menn for å tilbringe vinteren med å overføre værmeldinger. 29. Oktober 1941, [[Hans Knoespel]] og fem værmenn ble drept av {{Språk|de|Kriegsmarine}} på [[Lilliehöökfjorden|Lilliehjørnefjorden]], en gren Av Krossfjorden i det nordvestlige Spitsbergen.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}}{{Efn|On 24 August 1942, the {{lang|de|Knoespel}} group was repatriated by {{GS|U-435||2}}, after being attacked by a party from Operation Gearbox.{{sfn|Schofield|Nesbit|2005|p=95}}}} Landingsfly var mer risikofylt om vinteren, da landingsplassen eller en isdekket bukt var frosset fast, fordi myk snø på toppen kunne hoper seg opp foran hjulene på flyet og rykke det til et stopp eller forhindre at det når starthastighet. Snøteppet kan også dekke hull som et hjul kan falle i, potensielt for å skade understellet eller propellen.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}}

Moll-festen På Forbudssider Etterlyste fly når været var tilstrekkelig, og etter å ha gjort lave og langsomme pasninger, for å sjekke landingsplassen for hindringer, bestemte piloten om han skulle lande.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}} 2. Mai 1942 ankom apparatet for en automatisk værstasjon, et termometer, barometer, sender og batterier Til Banak, i en boks med navnet {{Språk|de|Krote}} (padde) av flybesetningen. Så snart været tillot det, skulle Det flys Til Forbudssonene Og Moll-festen ble brakt tilbake. Det tok til 12 Mai for en gunstig værmelding for Å nå Banak og En He 111 og En Ju 88 ble sendt med forsyninger og teknikere for å installere {{Språk|de|Krote}}. Flyet nådde Forbudssoner På {{Nowrap|5:45 a.m.}} Og etter en nøye undersøkelse av bakken landet Heinkel-piloten til slutt og holdt halen godt oppe av snøen. Hovedhjulene pakket raskt snø foran seg og flyet neset nesten over. De ti mannskapet og passasjerene ble med på bakkefesten, som ønsket dem hjertelig velkommen, etter å ha vært alene i seks måneder; Ju 88-piloten ble advart av en bluss og returnerte til Banak.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}}

=== Operasjon Fritham ===
[[Fil:Barentsburg1_(js).jpg|miniatyr|{{Center|Barentsburg, on the east shore of Grønfjorden (Green Harbour) photographed from the north-west in 2003}}]]
På 30 April 1942, ''Isbjørn på svalbard'' og ''Selis'' (Løytnant H. Edini [[Sjøforsvaret|Kongelige Norske Marines]]) og rundt tjue mannskaper seilte Fra Greenock med et norsk landingsparti på 60 mann, ledsaget av tre Britiske forbindelsesoffiserer.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}} Hvert skip hadde en [[Oerlikon 20 mm maskinkanon|20 mm Oerlikon]] luftvernkanon, men ingen av partiet hadde fått opplæring i bruken av dem. Stor [[Amherst Barrow Whatman|Amherst Whatman]], en Polfarer og signalspesialist, reparerte og betjente det trådløse settet, men det brøt sammen på reisen Til Island og var ikke pålitelig resten av reisen. Skipene klemte Polarisen, med liten risiko for å bli sett av {{Språk|de|Luftwaffe}} fly, en gang nord-øst For Jan Mayen.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}} Skipene nådde Svalbard 13. Mai og gikk inn I Isfjorden kl {{Nowrap|8:00 p.m.}} [[Grønfjorden (Svalbard)|Gronnefjorden rundt]] (Green Fjord eller Green Harbour til Britene) var dekket av is opp til {{Cvt|4|ft}} tykke. Isbrekkingen ble utsatt til etter midnatt 14. Mai og grupper ble sendt for å speide Barentsburg på østkysten og [[Finneset]] halvøy.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}} Speiderne fant ingen, men tok til {{Nowrap|5:00 p.m.}} å komme tilbake, av når ''Isbjørn på svalbard'' hadde skjært en lang kanal i isen, men var fremdeles godt under Finneset. En Ju 88 fløy langs Isfiorden, også kl {{Nowrap|5:00 p.m.}} Men Sverdrup insisterte på at landgangen i Barentsburg skulle losses raskere.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}}
[[Fil:Bundesarchiv_Bild_101I-619-2663-06,_Flugzeug_Focke-Wulf_FW_200_"Condor".jpg|miniatyr|{{Center|A [[Focke-Wulf Fw 200|Focke-Wulf Fw 200 Condor]] of the type that sank D/S ''Isbjørn'' and MS ''Selis''.}}]]
På {{Nowrap|8:30 p.m.,}} fire Fw 200 Condor langdistanse rekognoseringsbomber dukket opp; dalsidene var så høye at bombeflyene ankom uten forvarsel og den tredje bombeflyen traff ''Isbjørn på svalbard'' som sank umiddelbart og ''Selis'' ble snart satt i brann.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}} Tretten menn ble drept, inkludert Sverdrup Og Godfrey, ni menn ble såret, to dødelig. Utstyr i ''Isbjørn på svalbard'', våpen, ammunisjon, mat, klær og det trådløse hadde gått tapt. Barentsburg var bare noen hundre meter over isen, og det ble funnet rikelig med mat fordi Det Var Svalbard-skikken å hamstre før vinteren. Den lokale svineflokken hadde blitt slaktet under Gauntlet, og den arktiske kulden hadde bevart kjøttet; villand kunne bli plyndret for egg, og det ble også funnet en sykestue, fremdeles fylt med bandasjer til de sårede. Ju 88 og He 111 bombefly kom tilbake 15. Mai, men de overlevende tok dekning i gruvesjakter.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}} Montørene i Barentsburg stelte de sårede og la seg lavt når {{Språk|de|Luftwaffe}} var rundt. Løytnant Ove Roll Lund sendte grupper sørover til [[Sveagruva]] i [[Van Mijenfjorden]] (Lowe Sound) og for å rekognosere Tyskerne I Advent Bay rundt flystripen Ved Bans Whatsappeted.{{Sfn|Schofield|Nesbit|2005}}