Redigerer Oldtiden (avsnitt)

== Studiet av oldtiden ==
[[Fil:Sparta ruins.PNG|thumb|Ruinene av Sparta.]]
En grunnleggende vanskelighet i studiet av oldtidens historie er at nedtegnete historier ikke kan dokumentere de menneskelig hendelser i helhet, og dessuten er det kun en liten fraksjon av disse dokumentene som har overlevd fram til i dag. Av disse må påliteligheten i informasjon vurderes strengt.<ref>Smith, M. S. (2002): ''The early history of God: Yahweh and the other deities in ancient Israel''. The Biblical resource series. Grand Rapids, Mich: William B. Eerdmans Pub. ss. xxii – xxiii</ref> Få folk har vært i stand til å skrive ned historier da skrivekyndighet ikke var utstrakt i bortimot alle kulturer fram til lenge etter oldtidens historie.<ref>Nadin, M. (1997): ''The civilization of illiteracy''. Dresden: Dresden University Press.</ref>

[[Romerriket]] var et av verdens mest skrivekyndige kulturer,<ref>Harris, W. V. (1989): ''Ancient literacy''. Cambridge, Mass: Harvard University Press. (cf. «... extent of literacy in the Roman Empire has been investigated, previous writers have generally concluded that a high degree of literacy ...»)</ref> men mange verker av de mest leste historikerne er gått tapt. Eksempelvis [[Titus Livius]], en romersk historiker som levde på begynnelsen av [[100-tallet]] e. Kr., skrev [[Roma]]s historie kalt ''Ab Urbe Condita'' («Fra grunnleggelsen av byen») i 144 bind, og kun 35 bind eksisterer fortsatt, skjønt korte sammendrag av de fleste andre eksisterer. Faktisk har kun et mindretall av verkene til enhver betydelig romersk historiker overlevd.

Historikere har to viktige kilder for å forstå oldtidens verden: [[arkeologi]] og studiet av [[kildetekst]]er. Primære tekster er de kilder som står nærmest informasjons opprinnelse.<ref>[http://www.lib.umd.edu/guides/primary-sources.html «Primary, secondary and tertiary sources»] {{Wayback|url=http://www.lib.umd.edu/guides/primary-sources.html |date=20091230070606 }}. Lib.umd.edu. 23. mai 2008</ref> Primære kilder må skilles fra sekundære kilder, som ofte er sitert, kommentert eller bygd videre på.

Arkeologi er utgravning og studiet av gjenstander i forsøket å fortolke og rekonstruere tidligere menneskelig oppførsel.<ref>Petrie, W. M. F. (1972): [http://books.google.com/books?id=t8ESAAAAYAAJ ''Methods & aims in archaeology'']. New York: B. Blom</ref> Arkeologer ekskaverer og graver ut [[ruiner]] av oldtidens byer og bosetninger for å se etter spor av hvordan menneskene i tidsperioden levde.

Studiet av kildetekster er undersøkelser av de tekster som er etterlatt fra oldtiden. Det meste av hva som kjent fra oldtidens verden kommer fra redegjørelser fra antikkens egne historikere. Selv om det er viktig å forholde seg til vurderingene og fordommene til hver forfatter, er deres redegjørelser grunnlaget for vår forståelse av oldtiden. En del av de mer kjente forfatterne er blant annet [[Herodot]], [[Thukydid|Thucydides]], [[Polybios]], [[Sima Qian]], [[Gaius Sallustius Crispus|Sallustius]], [[Titus Livius]], [[Josefus]], [[Sveton|Suetonius]], og [[Tacitus]].

De tidligste kjente systematiske historiske tanker oppsto i [[oldtidens Hellas]], og begynte med Herodot fra [[Halikarnassos]] (484 f.Kr. – ca. 425 f.Kr.). Thucydides (ca. 460 f.Kr. – ca. 395 f.Kr.) fjernet i stor grad guddommelig årsaker i hans redegjørelse av [[Peloponneskrigen]] mellom [[Athen]] og [[Sparta]], og etablerte et [[Rasjonalisme|rasjonelt]] element som satte presedens for påfølgende vestlige historieskrivning. Han var også den første til å skille mellom [[Kausalitet|årsak]] og den nærmeste opprinnelse for en hendelse.<ref>Cochrane, Charles Norris (1929): ''Thucydides and the Science of History'', Oxford University Press. s. 179.</ref>